fortvilet mamma

[AnonymBruker]

Har det hendt noen av dere andre foreldre at dere mister tålmodigheten med barna deres? Jeg føler virkelig ikke det skjer med andre. Føler andre klarer å beherske seg uansett.

Jeg elsker barnet mitt på 13 mnd over alt, og jeg er engstelig for at noe skal hende han og jeg vil han alt godt.

Noen dager er allikevel.. Mindre gode for å si det mildt..

Jeg føler jeg gjør alt for han, men allikevel er han veldig grinete og sutrete med meg og bare meg som er hjemme med han hele dagen. Da kan det hende at jeg kjefter på han til slutt bare fordi hodet mitt holder på å sprenge, eller at jeg banner for meg selv, selv om jeg ikke mener det jeg sier akkurat der og da i sinne.

Får veldig dårlig samvittighet etterpå og tenker på at jeg ikke fortjener en så nydelig gutt osv..

Er det virkelig bare meg? Har dere noensinne gjort noe lignende eller annet?

Anonymous poster hash: 73664...02e

[AnonymBruker]

Jeg banner for meg selv, og jeg forbanner alle som sa at barn er den største lykke. Men jeg har til dags dato aldri kjeftet på barna mine (den eldste er 2år). Når jeg holder på å klikke sørger jeg for at jeg får alenetid, slik at jeg kan løpe en tur, sove, møte venninner, spise smågodt eller hva jeg nå trenger.

Og forresten, den eldste begynte i bhg. da han var 16mnd, veldig greit for oss begge.

Anonymous poster hash: 25e1c...e8a

[AnonymBruker]

Jeg banner for meg selv, og jeg forbanner alle som sa at barn er den største lykke. Men jeg har til dags dato aldri kjeftet på barna mine (den eldste er 2år). Når jeg holder på å klikke sørger jeg for at jeg får alenetid, slik at jeg kan løpe en tur, sove, møte venninner, spise smågodt eller hva jeg nå trenger.

Og forresten, den eldste begynte i bhg. da han var 16mnd, veldig greit for oss begge.

Anonymous poster hash: 25e1c...e8a

Hadde det bare vært sånn at jeg fikk sove eller fikk avlastning når det er på det verste. Men det har jeg ikke muligheten til :/

Anonymous poster hash: 73664...02e

[AnonymBruker]

Jeg skal love deg at samboer ble skikkelig sjokkert da jeg freste en natt at holder du ikke kjeft så hiver jeg deg ut av vinduet. Vi snakker om min nydelige sønn på 4 mnd. Er vel heller et uttrykk for frustrasjon.

Når du merker at du snart ikke orker mer så ha en plan klar for hvordan du kan skjerme deg litt. Sånn at du bare får pustet litt ut og telt til 10. Om det er å¨sette barnet foran tven i 15 minutter eller å putte i seng med en eske rosiner. Sett på din musikk høyt og dans med barnet. Er det sutrete over tid så kom deg ut av huset. Trilletur rundt huset, i marka eller i byen. Akkurat det samme, bare du kommer deg ut.

Forslagene til AB over synes jeg var dårlige. Noen av de krever planlegging og at noen kan passe barnet. Jeg tror du trenger noe der og da som gjør at du kan få fokuset litt bort fra situasjonen. Da hjelper det ikke å vente på at mann kommer hjem og kan passe barnet eller at man må kle på ungen først for så å komme seg i butikken for å kjøpe smågodt.

Anonymous poster hash: 694fe...d12

[minister-mio]

Barnet ditt har en mamma som er ett ekte menneske. Helt naturlige følelser og handlinger.

[Pysa]

Kjære deg, sånn har vi det, alle sammen! Sånn er det å være mor.

Unger tåler mye. De tåler også å få kjeft i blant, og de tåler å høre at vi trenger fred.

Jeg har flere ganger blitt skikkelig sinna på mine to pøbler (skolebarn nå), men de gangene jeg føler jeg har blitt for sint, har jeg bedt om unnskyldning.

Om du syns du ble for utålmodig, sint og kjeftete, kan du si til ungen din: "Jeg ble veldig sint. Det var dumt av meg. Nå er jeg ikke sint mer. Skal vi (sett inn tekst)?"

Barn har godt av å se voksne som viser følelser. De må lære at det er lov å være frustrert, sinna eller gretten. Og de må lære hva som er akseptabel oppførsel ved disse følelsene, f.eks. at all form for vold er utelukket.

Bare det at du reflekterer over dette viser at du er ditt ansvar bevisst. Det er slik det skal være.

Endret 31. mars 2014 av Pysa

[AnonymBruker]

Barnet ditt har en mamma som er ett ekte menneske. Helt naturlige følelser og handlinger.

Men er det naturlig at en på 13 mnd bilr kjeftet på "bare fordi hodet til mamma holder på å sprenges"? Jeg kjefter ikke på noen bare fordi jeg er sliten, heller ikke ungene mine.

Jeg synes forøvrig det er bedre å si til en baby at "nå hiver jeg deg snart ut vinduet", enn å kjefte på en på 13, som forstår mye mer.

Anonymous poster hash: 25e1c...e8a

[Medusa13]

http://www.nrk.no/livsstil/sa-mye-sinne-taler-barnet-ditt-1.11621576

[Niennas]

Men er det naturlig at en på 13 mnd bilr kjeftet på "bare fordi hodet til mamma holder på å sprenges"? Jeg kjefter ikke på noen bare fordi jeg er sliten, heller ikke ungene mine.

Jeg synes forøvrig det er bedre å si til en baby at "nå hiver jeg deg snart ut vinduet", enn å kjefte på en på 13, som forstår mye mer.

Anonymous poster hash: 25e1c...e8a

Nå tror jeg ikke at TS tenker særlig mye over det i forkant før hun kjefter på barnet sitt, det bare "renner over". I en perfekt verden burde vel ingen av delene skje, men slik er det ikke.

Kjære TS.

Jeg skjønner deg så godt! Greit nok at det er barnet ditt, men det er jo først og fremst et annet menneske som bor i samme hus som deg, krever at du skal gjøre alt av husarbeidet, matlagingen, stå for alt av underholdning og i tillegg passe på hygienen til dere begge, og alle andre behov han har. I gjengjeld så kan han rote litt, klage litt, være skikkelig sinna fordi du ikke forstår hva han mener og være utakknemlig for maten. At det kan bli litt mye for deg, spesielt hvis du ikke får avlastning, er i mine øyne veldig forståelig!

Det er IKKE bare deg. Jeg husker fortsatt med gru når min eldste datter hadde kolikk, og gråt klokken 2-3 på natten. Hun bare gråt og gråt og gråt, og tenkte ikke på at jeg synes det var slitsomt, eller hadde lyst til å sove selv. Og jeg hadde nemlig lest på KG at barn ikke skulle gråte, da gjorde du mammajobben feil, så jeg gikk og tviholdt ungen mens jeg tok dype knebøy, jogget på stedet og alt mulig bare for å få henne til å slutte. Til slutt så ble det nok for meg, og i et nanosekund så slapp jeg henne bittelitt. Ikke sånn at hun falt i bakken, men sånn at det føltes litt slik ut. Hun ble livredd stakkars, og satte i et enda verre gråt. Da innså jeg hvor "gal" jeg holdt på å bli av henne. Har fortsatt vanvittig dårlig samvittighet for dette. (Lærdom av dette: Hvis en baby gråter konstant, så ER det faktisk ok å la ungen gråte litt i senga, vippestolen eller hva som helst, slik at du får gått på do, tatt deg ei brødskive eller bare en timeout.)

Jeg blir forbannet på ungene titt og ofte, men heldigvis har jeg gode støttespillere rundt meg som tar over like før det blir for mye for meg. Det er trist å høre at du ikke har det. Men hei, nå er snart den verste perioden over. Sønnen din er nå mer oppegående enn når han var en bitteliten baby, men har ikke språket han ønsker, og kanskje ikke motorikken heller? Tiden går fort altså (Det er kanskje ikke så lenge siden du kom hjem fra sykehuset? ), og innen han er to så kan jeg nesten garantere at alt er myemyemye bedre!

[pratesyk]

Nei du er absolutt ikke den eneste! Jeg har også kjeftet og fått dårlig samvittighet etterpå.. Datteren min er i en periode nå hvor alt er galt og alt skal gjøres selv, så tålmodigheten min testes hver dag. Hun tester grenser hver dag, gjør alt hun vet ikke er greit, kun for å se min reaksjon virker det som. hun er også grinete med meg hele tiden, virker som all fruatrasjon og alle følelser slippes løs når hun er alene med meg. Jeg Får dårlig samvittighet med engang etterpå og ber om unnskyldning. Hun er 20 måneder, men virker som hun skjønner at jeg ber om unnskyldning. Jeg får en kos med engang etterpå..

Er ikke lett å være foreldre, særlig ikke når man er alene! Hos oss er alt en kamp nå og jeg tar meg selv i å telle ned til leggetid ofte.. Da kan jeg slappe av og puste ut!

Vi er mennesker vi å, blir slitne!

[pratesyk]

Og det med å banne for seg selv, det må jeg innrømme jeg gjør ofte!

[Ciara]

Jeg vil tro de aller, aller fleste har gjort dette. Etter veldig mye sutring en dag er det menneskelig å miste tålmodigheten. Det hender det jeg også gjør, og følelsen etterpå er virkelig ikke god.

Men: Hvis det er ofte at du blir sint og frustrert, og ofte at barnet er sutrete og grinete, ville jeg kanskje sett på muligheter for å endre noe. Er barnehage et alternativ, eller åpen barnehage? Kan du få avlastning noen ganger så du får hvilt hodet litt?

Som sagt, det er menneskelig å bli sint, men som foreldre har man også et ansvar for å gjøre det man kan for å forbedre situasjonen.

[ara]

Småbarnstiden er ikke perfekt og herlig til enhver tid. Det er sliiitsomt Du er absolutt ikke alene! Vi er da bare mennesker...

Jeg er ofte alene med mine 2 barn på 22 mnd og 4 mnd. Mannen i huset jobber 10-15 timer om dagen så her går det i ett fra morgen til kveld. Det blir veldig intenst med opp tidlig om morran, skifte bleier og kle på, ordne seg selv, pakke niste, kle på uteklær, komme seg i bil, ut av bil, inn i barnehage, hjem igjen, amme, rydde opp fra morgenkaoset, spise frokost, amme igjen, få baby til å sove, sette på klesvask, henge opp klær, brette klær, skifte bleie, forberede middag, hente i bhg, klær og ut og inn av bilen igjen, spise middag, rydde etter middag, skifte mere bleier, underholde (snart)2åringen, amme babyen, kveldsmat, stell, legging, osv osv Når én eller begge av barna inni alt dette kommer med mas og sutring og alt er bare krise, så bobler det i hodet mitt også og jeg får ærlig talt lyst til å slenge de ut vinduet for å få fred. Men det blir jo selvsagt bare med tanken

Jeg tror generelt alle mødre burde slappe litt mer av med den dårlige samvittigheten. Det hjelper jo ikke en dritt! Nyt dagene og vit at ikke alle blir som planlagt eller perfekte

[AnonymBruker]

Nei, du er ikke alene som du ser. De som aldri har kjeftet eller snakket litt hardt til ungen sin tror jeg ærlig talt ikke helt på. Jeg har en 12 måneder gammel gutt og han er et monster til tider. Høyt og lavt, aldri stille drar ut av skuffer og skap, spiser alt som kan spises. You name it, han gjør det!! Jeg har flere ganger blitt skikkelig norsk og hevet stemmen. Tar meg alltid veldig fort sammen, sier unnskyld og prøver å forklare. Han skjønner det selvfølgelig ikke, men jeg prøver å vise at jeg er lei meg. Elsker å være hjemme med han, men tror han og jeg har godt av det "snart" er barnehagetid altså :-)

Anonymous poster hash: c0aba...42b

[Missy1]

Essensen her er at du får dårlig samvittighet etterpå, du er ikke noe fælt menneske, du er en helt vanlig mamma med helt vanlige følelser

Den alderen barnet ditt er i nå er en veldig vanskelig og slitsom alder (syns iallefall jeg), men trøst deg med at det blir bedre skal han i barnehage til høsten eller?

Har du forsøkt å dra i åpen barnehage? Kanskje det er godt for dere begge

[AnonymBruker]

Jeg bruker å si at selv om jeg alltid elsker barna mine over alt i verden, er det ikke alltid jeg liker dem.

At du blir morsk i stemmen når barnet gjør noe galt, eller tester grensene dine, skader ikke barnet, men når du etterpå gjør hva du kan for å be om unnskyldning, så blir barnet forvirret, vet ikke hvor grensen, og det er verre.

Anonymous poster hash: be5ea...049

[AnonymBruker]

Høres ut som ungen trenger litt andre impulser enn bare mamma, hva med barnehageplass? De fleste 1 åringer har godt av å gå i barnehage .

Anonymous poster hash: 7e630...80d

[AnonymBruker]

Helt normalt.

Har en på 4år.Hender han tirrer meg til ytterpunkter så jeg skriker NEI til ett eller annet han har fått beskjed om og ikke gjøre,men gjør det alikevel.Da skjønner han brått att jeg mener alvor.trassalder ja..

Anonymous poster hash: 614b8...c9f

[AnonymBruker]

Nei, du er ikke alene som du ser. De som aldri har kjeftet eller snakket litt hardt til ungen sin tror jeg ærlig talt ikke helt på. Jeg har en 12 måneder gammel gutt og han er et monster til tider. Høyt og lavt, aldri stille drar ut av skuffer og skap, spiser alt som kan spises. You name it, han gjør det!! Jeg har flere ganger blitt skikkelig norsk og hevet stemmen. Tar meg alltid veldig fort sammen, sier unnskyld og prøver å forklare. Han skjønner det selvfølgelig ikke, men jeg prøver å vise at jeg er lei meg. Elsker å være hjemme med han, men tror han og jeg har godt av det "snart" er barnehagetid altså :-)

Anonymous poster hash: c0aba...42b

I all verden, kunne ikke falt meg inn å kjefte på en ettåring som er høyt og lavt, river ut av skap og putter ting i munnen. Skjønner at vi er forskjellige, og selv om noen her ikke tror på det har jeg aldri kjeftet på min 2 år gamle sønn. Sagt "Nei" og gitt konsekvenser selvfølgelig, men aldri kjeftet og bedt om unnskyldning etterpå. Det har jeg forresten aldri gjort til mannen min heller, synes det er en rar måte å behandle folk på, små eller store.

Helt normalt.

Har en på 4år.Hender han tirrer meg til ytterpunkter så jeg skriker NEI til ett eller annet han har fått beskjed om og ikke gjøre,men gjør det alikevel.Da skjønner han brått att jeg mener alvor.trassalder ja..

Anonymous poster hash: 614b8...c9f

Det er mer forståelig, når ungen bevisst er vanskelig.

Anonymous poster hash: 25e1c...e8a