Stor overgang fra 1 til 2 barn. "Angrer" du?

[Missy1]

Jeg har et barn og har egentlig alltid ønsket meg minst 2. Ting ble ikke helt som planlagt så jeg har ikke fått nr2 ennå.

Min tanke er at jeg en gang har lyst å få et barn til, ikke akkurat nå for barnet jeg har krever mye oppfølgning og jeg er ganske sliten, men om noen år om ting roer seg her. Men så er det perioder jeg er veldig i tvil og tenker på å selge alle babytingene og bestemme meg for å ikke få fler. Slike tanker dukker spesielt opp når jeg er sammen med noen som har to barn. Jeg syns det ser så vanskelig ut, syns det er slitsomt med unger overalt som hyler og griner på skift, plager hverandre osv. Et eksempel er min søster, hennes små skriker mye.

Tenker også at det kanskje hadde vært annerledes om det var mitt eget barn (altså nr2), men samtidig kan jeg ikke vite det.

Uff, blir så rotete dette, men har du noen gang angret for at du fikk et barn til? Var overgangen stor og har det vært vanskelig? Spesielt dere som har noen års mellomrom på barna. Min gutt er 3,5år gammel nå så det vil bli ganske stor forskjell å plutselig starte med babyperioden igjen.

Sønnen min har autismediagnose samt en del tilleggsvansker så han er fortsatt ganske ung mentalt, men selvom han fortsatt bruker bleier, ikke kan snakke noe særlig og trenger hjelp til det meste så vil det jo bli noe helt annet å ha baby igjen.

Det jeg muligens tenker mest på er om jeg kommer til å angre når vi endelig har fått pjokken mer selvstendig osv også må vi starte helt på nytt.

[Gjest Jørild]

Jeg synes det er deilig å begynne med babyperioden igjen når de andre er så store at de er selvgående. Noen liker jo å få barna mens de enda er i bleiemodus, men for min del liker jeg og ha en og en liten en.

[Missy1]

Jeg synes det er deilig å begynne med babyperioden igjen når de andre er så store at de er selvgående. Noen liker jo å få barna mens de enda er i bleiemodus, men for min del liker jeg og ha en og en liten en.

Hva tenker du om de andre tingene da? Trass, knall og fall, skrik og hyl? jeg er kanskje litt redd også fordi jeg ikke vet hvordan det er å ha et "vanlig barn", for egentlig vet jeg jo ikke noe om hvordan det er, selvom jeg ville tro det er mye enklere enn et barn med spesielle behov

[ViljaH]

Har ikke angret overhode på at vi fikk nr 2. Tenker heller på om vi skal ha nr 3. Hadde jeg vært yngre og plass i bolig, så hadde jeg kanskje vurdert 4.

Mine barn hyler ikke så mye. Med tre år imellom, rekker man å få dreis på en før neste ankommer som krever fokus. Jeg liker stort sett aldersforskjellen, men ser også fordel av at barna er mer jevne i aktiviteter og mestring.

Jeg har ikke noe imot at barna krever jobb og fokus. Jeg liker å være mamma til dem. Jeg har lært at jeg kan trives utmerket med et minimum av egentid og sofaslanging.

[Gjest *kokos*]

Det er veldig individuelt hvilke barneår en liker best. Jeg liker barna best når de er de er 4+. Jeg har 3 stk selv, og ville ikke vært foruten noen av dem, men jeg angra mang en gang da de var i bleiealderen.

Nå er de 3, 6 og 9 og jeg begynner å se enden i strevet.

Alle mine tre har vært normalt krevende, men jeg er ikke noe babyperson, og følte ikke noe særlig mestring med barna da de var små.

Vet ikke helt hvorfor vi fikk fler, der var vel mest tanken på at det på sikt er veldig stas med flere barn.

Men skrik, skrål og krangling vil det nok være i mange år framover!

[Gjest Vevila]

Her vil jeg følge med!

Synes dere ikke det er forferdelig slitsomt? Jeg tenker på ting som: Det er lettere å få barnepass med en. Det er ikke dobbelt opp med oppvåkninger om natten. Det er ikke dobbelt opp med skriking osv... De sier vel 1 er som 1 og 2 er som ja... 10? Vi kommer nok absolutt til å få flere uansett, men det blir nok noen år til.

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, en på nesten 4 og en på 1,5 år.

Selv om jeg selfølgelig elsker dem begge, hender det at jeg angrer på nr 2 ja...

Han er høyt og lavt hele tiden, og skriker konstant.

Jeg har stadig vekk dårlig samvittighet for eldste, som ikke får den oppmerksomheten hun fortjener, fordi jeg må bale med lillebror...

Det blir lite alenetid på noen av ungene og jeg føler vi holder igjen eldste fordi vi må ta hensyn til lillebror som ikke kan være med på de samme tingene, og må være hjemme i sovetiden...

Så for deg som har ett barn som krever ekstra mye i utganspunktet, tror jeg at jeg ville tengt meg godt om, for det blir myyye vannskligere å følge opp han, med en liten i tilegg....

For det er definitivt noe i ordtaket "en er som en, og to er som ti"!!!

Anonymous poster hash: 063b4...3b9

[ViljaH]

Vi har ikke barnevakt uansett. Bare minsteskriker om natten. De skriker stort sett bare når de slår seg. Ellers er de fine å henge med. Hvor lite skal man ha å gjøre før det er levelig, da? Jeg blomstrer når jeg har det travelt, både på jobb og hjemme. Er det lite action, så blir lite gjort.

[Missy1]

Jeg har to barn, en på nesten 4 og en på 1,5 år.Selv om jeg selfølgelig elsker dem begge, hender det at jeg angrer på nr 2 ja...Han er høyt og lavt hele tiden, og skriker konstant. Jeg har stadig vekk dårlig samvittighet for eldste, som ikke får den oppmerksomheten hun fortjener, fordi jeg må bale med lillebror... Det blir lite alenetid på noen av ungene og jeg føler vi holder igjen eldste fordi vi må ta hensyn til lillebror som ikke kan være med på de samme tingene, og må være hjemme i sovetiden... Så for deg som har ett barn som krever ekstra mye i utganspunktet, tror jeg at jeg ville tengt meg godt om, for det blir myyye vannskligere å følge opp han, med en liten i tilegg.... For det er definitivt noe i ordtaket "en er som en, og to er som ti"!!! Anonymous poster hash: 063b4...3b9

Ja jeg vet jeg bør tenke meg godt om og det er derfor jeg deler litt tanker og ber om tips her her er 1 som 20 til tider, spesielt når det kommer til å følge opp, men føler vi begynner å komme på bedre spor nå og vi har mange fine dager også til tross for utfordringer kanskje fordi vi har blitt litt mer vant med situasjonen.

Jeg elsker å være mamma og elsker selvfølgelig å bruke tid på barnet mitt, er bare livredd for at barn(a) ikke skal få all omsorgen og oppmerksomheten de trenger. Jeg syns babytiden var fantastisk også, men jeg vet at mitt barn var preget av autismen helt fra spebarnsalder og pga diagnosen var han ganske så enkel å ha med å gjøre i spebarnstiden (ville ikke bli byssa i søvn, bli bært hele tiden osv), også hadde jeg jo bare han, er jo noe helt annet å ha baby når man har et barn i tillegg, spesielt når det barnet har behov for en del ekstra.

Jeg vet at det ikke blir noe barn nr2 innen et år iallefall, men kunne jo egentlig tenkt meg et barn til innen pjokken min er 5 (hvis vi skal ha et til) og det er jo ikke så veldig lenge til hvis de 9mnd med svangerskap skal være i beregnet.

Rydda i kjelleren her og syns alt babyutstyret tar så mye plass, men skal vi ha en til så er det jo teit å selge forså å kjøpe alt nytt innen noen år. Hjernen min sier "selg det og hold deg til å bare ha et barn" mens hjertet mitt ikke klarer å gi slipp på håpet om å få et barn til

[AnonymBruker]

Jeg syntes det er vanskelig å si siden du har et barn som krever litt ekstra fra før. Men nå har jeg bare ett barn, og jeg tror ikke jeg kommer til å få flere. Men for min del handler det om at jeg rett og slett har funnet ut at jeg er visst ikke så barnemenneske, og jeg liker egentid litt for godt til å få flere.. føler meg litt slem når jeg skriver dette, jeg elsker barnet mitt over alt i verden og det er nettopp derfor jeg tenker det er greit at det ikke blir flere, så har jeg den energien og overskuddet jeg trenger for å kunne være 100% tilstede for han. Samtidig som jeg kan ha litt egentid

Anonymous poster hash: 16aa4...8e0

[Stinelin]

Vi har to veldig tette, den andre var ikke planlagt. Det er krevende og kaotisk til tider, men jeg angrer absolutt ikke! Når vi først har en kan vi like gjerne ha to; Vi skifter uansett bleier, står opp tidlig, er trøtte, lager mat, vasker og tørker klær, er ute og leker osv. Med to er det bare større tempo, mindre hvile, og dobbel moro! Det er fantastisk å se at de to gutta allerede har mye glede av hverandre enda den yngste er bare 7mnd, de smiler, ler og "leker" med hverandre flere ganger om dagen.

Er veldig glad for at andremann kom uplanlagt, siden jeg også sikkert hadde måttet grublet masse på om jeg kunne klare to barn.

Nå skal det sies at jeg har en veldig deltakende mann, så vi planlegger godt og er som regel to voksne med de to små. Ingen av oss er babypersoner, så det koker litt i toppen av og til, da er det greit å avlaste hverandre eller ta en unge hver i kritiske perioder som rundt leggetid.

Nå gleder vi oss veldig til minstemann blir såpass at han kan være mer med ut og leke, på tur osv.

Og vi grubler på om vi kommer til å klare 3 unger etterhvert.

[Missy1]

Jeg skulle egentlig også ønske vi ble uplanlagt gravide, så hadde det ikke vært noe spørsmål. Vi ville jo klart det, vi er 2stk og vi har god erfaring mtp at det har vært så mye strev med han vi har.

Men når man skal planlegge sånt så blir det så mye fundering også blir alt bare kaos føler jeg.

Kjenner jeg stresser litt for mye med disse tankene, men har ikke lyst på kjempe stor aldersforskjell heller.

[AnonymBruker]

Den store overgangen er ikke barn nummer to, det er barn nummer fire.

Da vokser familien ut av standard størrelse bil og bolig.

Anonymous poster hash: 61a77...ea1

[Missy1]

Den store overgangen er ikke barn nummer to, det er barn nummer fire.Da vokser familien ut av standard størrelse bil og bolig. Anonymous poster hash: 61a77...ea1

Hehe. Vi har et barn og 7seter så behøver ikke nødvendigvis å ha 4 barn for å være nødt til å ha stor bil

[Stinelin]

Må bare legge til at jeg synes søsken er kjempefint å ha, og jeg vet jo at jeg kommer til å være enda mer glad for å ha flere barn på sikt, selv om det er litt hektisk i starten.

Vi har forresten heller nesten aldri barnevakt, så det er ikke noe tema uansett. Jeg tenker at de første årene får vi være sammen med dem, og etterhvert blir de lettere å la dem være igjen hos venner og familie. Vi har kanskje lyst på tre barn etterhvert, og det er ihvertfall ikke barnevaktproblemer som skal hindre det, heller at jeg må være sikker på at vi har nok overskudd.

[Cinzia]

Jeg synes faktisk det var en like stor overgang å få nr.2 som nr.1. Vi var så veeeldig klare for nr.1 (hadde prøvd i flere år), og hun var en ganske enkel baby som gråt lite så lenge hun fikk ligge i fanget -og det fikk hun jo, for vi hadde jo all verdens tid til henne. Nr.2 var også planlagt og ønsket, men det føltes allikevel som han kom litt brått på, for vi hadde liksom ikke så mye tid til å tenke over at vi skulle få en ny baby. Han er også ganske enkel, men trives best i fanget, og det er jo ikke så enkelt når storesøster på snart 4 også skal følges opp... Det er mer av alt: mer rot, mer klesvask, vi er trøttere etc, men mest slitsomt er den evige dårlige samvittigheten fordi jeg føler at jeg aldri får brukt nok tid med hver enkelt av barna. Men det fine er å se hvor stor glede de allerede har av hverandre selv om minstemann enda er baby.

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært alenemor, eller hatt en mann som var syk, ville det vært en kjempeovergang fra 1 til 2 barn. Men nå er storesøster snart 4 år, og klarer mye selv. Lillebror er 1 1/2 og mer krevende, men jeg og mannen tar hver vår unge når vi skal gjøre noe - stå opp, legge dem, ta på klær for å gå ut, etc. En lager mat mens en leker med barna. En får unna klesvasken mens en gir barna et bad. Hele dagen går med til jobb med hus og familie, og vi er ganske slitne når kvelden kommer. Det er kjempeviktig at mannen er aktivt deltagende med barna når man selv jobber 100 %. Når han er på guttetur en helg, er jeg ganske sliten av å¨finne på ting med de to små hele helga. Selv om vi har kost oss mye. Men så er det min tur til å dra på jentetur en annen helg

Nå begynner barna våre å ha STOR glede av hverandre. Leker, tuller, koser mye, og lillebror kan kommunisere litt mer enn før. Så det er nok ikke lenge før de klarer å underholde hverandre litt mer, uten at mor trenger å følge med hele tiden.

Anonymous poster hash: 056ef...c1a

[Stinelin]

men mest slitsomt er den evige dårlige samvittigheten fordi jeg føler at jeg aldri får brukt nok tid med hver enkelt av barna. Men det fine er å se hvor stor glede de allerede har av hverandre selv om minstemann enda er baby.

Enig i det, konstant dårlig samvittighet. Men det hadde jeg da jeg hadde bare ett barn også, kunne liksom aldri gjøre nok for at han skulle ha det bra.

Nå trøster jeg meg med at han ihvertfall har fått en bror, og håper de vil få mye glede av hverandre fremover i livet.

Har slått meg til ro med at jeg ville hatt dårlig samvittighet om jeg hadde en eller fem unger, og jeg tror vi som er bevisste på det klarer å gi begge (alle) barna våre tid.

[Mafalda]

Mellom mine to eldste er det halvannet år, og jeg husker overgangen som litt mer krevende, men egentlig veldig lite dramatisk (det sier seg vel kanskje selv, ettersom vi fortsatte med flere ). Det var en mye, mye større overgang å få førstemann og bli mamma for første gang. DET var jordskjelv, det, mens nummer to bare føyet seg pent inn i hverdagskaoset. Tror det er litt som noen nevner over her, at man er så inne i tralten likevel- tidlige morgener, ut på lekeplassen tidlig søndag morgen for ikke å bli sprø av å sitte inne, vant til å våkne på nettene... ingenting av dette blir jo en overgang på samme måte med et nytt barn, man er vant til det og har en helt annen tålegrense.

Men nå skal det sies at jeg ikke har noen erfaring med spesielle behov. Hvordan hverdagen da arter seg slik som du har det i utgangspunktet, kontra med to, kan jo være noe helt annet enn hva jeg opplevde.

Flere barn gir mer logistikk, mer arbeid, og strammere timeplan. Men jeg har sjelden hatt dårlig samvittighet for barna, de får det de trenger og har uansett ikke behov for 100% av min oppmerksomhet hele tiden. Tvert imot, så lenge de blir fulgt opp, får litt alenetid med foreldre, og ikke blir oversett eller ikke får sine behov dekket fordi mamma/pappa er så slitne hele tiden, så tenker jeg at det er en verdifull erfaring å ikke stå i sentrum alene hele tiden, men å lære seg at man av og til må innordne seg andre. Dessuten finnes det mye positivt i søskenrelasjoner også, spesielt når de blir litt eldre.

Men jeg husker godt at da nummer to kom, tenkte jeg "OK, det neste året blir det barn og hus og jobb, og barn og hus og jobb. Noe særlig mer er det ikke plass til akkurat dette året"- og det tror jeg var lurt å innstille seg på. Så flyr tiden, og etter hvert blir det flere frisoner også for mor og far (i hvert fall fram til ungene blir så store at de aldri går og legger seg lenger, men det er en annen historie... )

[Ciara]

Jeg angrer ikke i det hele tatt.

De første ukene var tøffe, men det syntes jeg med førstemann også. Jeg tror det først og fremst skyldes at hormonene er på bærtur og bagateller fortoner seg som store problemer for meg. Med andremann syntes jeg også det var uvant og vanskelig i starten å fordele oppmerksomheten, og jeg følte begge krevde mer oppmerksomhet enn jeg hadde mulighet til å gi.

Men etter de første ukene gikk det seg til, og siden har det gått helt fint Det hjelper selvfølgelig at yngstemann har vært sovebaby og en veldig rolig og tilfreds tass og at eldstemann ikke har vært sjalu i det hele tatt.

Gledene veier opp for ulempene, synes jeg. Det er INGENTING som er mer hjertevarmende enn å se sine egne søte små kose seg sammen.