Å anmelde en voldtekt.

[AnonymBruker]

Å anmelde en voldtekt er virkelig ingen grei sak.

Først sitter man i 6 timer (for min del) og legger ut om alt som skjedde, i hver minste lille groteske detalj. Så må vennene dine, lærer og ny kjæreste inn og vitne. Eller, først må du ringe de og spørre om de kan stille opp for deg.

Så kommer første møte med advokaten, han forklarer hva som kommer til å skje og stiller deg noen ekstra spørsmål.

Da er dagen der, du får vite at de har søkt rundt i hans hus - og han har vitnet sin forklaring. Sug i magen.

Drar til advokatens kontor igjen og sitter med papirene i hånden. Hvordan skal jeg klare å lese hans forklaring?

Jeg leste den.

Vi snakket om mine muligheter videre. Kanskje en rettssak? Erstatningkravet?

Utdannelsen min gikk rett i dass. Sykemeldt på ubestemt tid. Psykolog 2-3 ganger i uka, hver uke i to år.
Det var starten på voksenlivet, liksom.
Forholdt er vanskelig, ikke bare til kjæresten. Men også ut i jobb, familie, venner.

Alltid ha kontroll. Trygghet. Faste rutiner og rammer. De tingene ble plutselig 100 ganger viktigere.

Etter to års ventetid så ble saken henlagt. Vi sender inn klage, men gjett hva som skjer da?
Politiet mister klagen og når man sender en ny er fristen gått ut.

Så søker vi erstatning. For det høres enklere ut, på en eller annen måte skal vi få tatt han.
Det er ingen lett sak.
Samle sakkyndige vurderinger, papirer fra psykolog, skole, alt du har vært borte i siden dette skjedde deg. Kanskje også litt før det skjedde, for å vite hvem du var før det skjedde. Man blir jo nesten en helt ny person.

Så tenker du at nå har du samlet alt. Lest gjennom 50-60 sider om deg selv fra psykologen din. Samle papirer om at du fortsatt har problemer på jobben, men ikke bare det - det må jo stå ordrett at det er pga voldtekt!
Men å få papirer etter 5 år på at du fortsatt ikke klarer å fullføre en utdannelse. Hvor henter man sånt? Hvem ringer man?
Dette året håpet jeg at alt var i orden, nå hører jeg ingenting før jeg får vite om erstatningen. Men! Det var vist ikke nok papirer. De må ha slike papirer.

Så da brukte jeg dagen før helgen på å ringe opp 5-6 forskjellige, forklare min situasjon - rippe opp i det igjen. Skal jeg gi opp nå?

Til slutt kommer jeg til riktig person, bare det at de kan ikke skrive nøyaktig det kontoret for voldsoffererstatning krever. Men de sender meg videre, nytt telefonnummer. Kan de hjelpe meg?

Så vanskelig er det virkelig å få gjennom en sak. Mannen derimot, innrømmer å ha lurt ei 16 år gammel jente hjem til seg, han innrømmer at jeg har vært i huset hans. Likevel går det på bevisets stilling, om jeg var i huset.
De finner div bevis rundt i huset hans. De får 50-60 sider fra min psykolog. De får papirer fra nye arbeidsgivere om hvordan jeg sliter i jobb. Om at mine kollegaer ikke kan klappe meg på skulderen uten at jeg stivner. De vet at pappa ikke kan gi meg klem uten at jeg blir redd. De vet alt dette. Og saken er henlagt.
Dere jenter som ikke vet om dere vil anmelde og som nå sikkert tenker at da gidder jeg i hvert fall ikke. Men tenk om du er den jenta som opplevde det samme som meg fra samme mannen. Tenk om du anmelder og sammen tar vi denne mannen!
Jeg holder på å gi opp nå. Så mange år med venting, svar, avslag, rippe opp igjen og igjen. Men jeg føler også at det er verdt det.
Det er tross alt noe som heter karma. Kanskje en dag...

Nå har jeg skrevet alt dette, det har kommet noen tårer underveis. Skal jeg poste det på nett? Tør jeg?

Anonymous poster hash: 4b7a2...40d

[Gjest New_Girl]

[Crobern]

For en prosess! Vil bare gi deg en stor klem. Du virker veldig modig.

[5miil]

Det er meg som har skrevet denne teksten.

[Gjest New_Girl]

Det er meg som har skrevet denne teksten.

Veldig bra at du turte å skrive dette

Håper alle som opplever voldtekt anmelder, men det er fint at de er forberedt på at det er en prosess.

[AnonymBruker]

Kanskje det hadde vært sunt å prøve å gå videre?

Anonymous poster hash: d1bf0...8a7

[5miil]

Kanskje det hadde vært sunt å prøve å gå videre?

Anonymous poster hash: d1bf0...8a7

Det å bare gå videre prøvde jeg i to år før jeg turt å anmelde.

Jeg syns det var litt medisin å gå til politiet og fortelle også. Selv om det tok 6 timer og var veldig vanskelig så var jeg veldig lettet etterpå. Og jeg fikk færre mareritt om det.

[AnonymBruker]

Det å bare gå videre prøvde jeg i to år før jeg turt å anmelde.

Jeg syns det var litt medisin å gå til politiet og fortelle også. Selv om det tok 6 timer og var veldig vanskelig så var jeg veldig lettet etterpå. Og jeg fikk færre mareritt om det.

Jo, men jeg mener nå, mange år etterpå. Kanskje skifte psykolog?

Anonymous poster hash: d1bf0...8a7

[kari2]

Off, trist lesning. Forferdelig at det skal være slik! Ønsker deg alt det beste.

[5miil]

Jeg har på en måte gått videre, men det henger igjen enten jeg kan styre det eller ikke. Små ting i hverdagen som plutselig blir vanskelig. Lyder, lukter, ting man kjenner igjen. Det er filmer jeg ikke vil se pga stemme, dialekt og sånne ting, filmer jeg så før det skjedde. Steder jeg ikke reiser pga minner.

Jeg styrer ikke hvordan kroppen min reagerer i disse situasjonene.

[5miil]

Jeg har vært noen år uten psykolog nå, og fungert ganske godt. Jeg jobber fulltid i en jobb jeg elsker og har nettopp begynt å stole på mennene jeg jobber med der. Det er greit å ta i mot en klem. Kroppen reagerer ikke så sterkt lenger.
Men nå begynner jeg hos psykolog igjen. Noen perioder går jo bedre. Nå har jeg vært veldig på topp i 2-3 år. Og er redd for å falle ned igjen, men da tar jeg det heller med en gang og drar til psykolog før det blir for ille.

[AnonymBruker]

Jeg har på en måte gått videre, men det henger igjen enten jeg kan styre det eller ikke. Små ting i hverdagen som plutselig blir vanskelig. Lyder, lukter, ting man kjenner igjen. Det er filmer jeg ikke vil se pga stemme, dialekt og sånne ting, filmer jeg så før det skjedde. Steder jeg ikke reiser pga minner.

Jeg styrer ikke hvordan kroppen min reagerer i disse situasjonene.

Jo, du kan det. Med mer terapi er det fullt mulig for deg å bli bedre.

Anonymous poster hash: d1bf0...8a7

[5miil]

Kanskje jeg nå turte å skrive dette fordi jeg har kommet meg så godt videre at jeg kan prate om det. Svare på spørsmål..

Hovedgrunnen til at jeg skrev teksten er ikke spesielt overgrepet. Men hvor mye irritasjon jeg sitter med når det kommer til saken i seg selv. Det å anmelde. Hvor vanskelig det er å få igjennom noe.

[AnonymBruker]

For en prosess du har hatt.

Håper så inderlig at du klarer å ta tilbake livet ditt.

Og du er modig som forteller akkurat hvordan det oppleves.

Anonymous poster hash: 61b58...bd3

[5miil]

Jeg prøver å være så modig jeg bare kan.

Husker da det nettopp hadde skjedd meg, hvor mye jeg leste på nett og lette etter hjelp, erfaringer. Kanskje andre som leter etter hjelp og erfaringer nå. Eller en hjelp til å forstå noen du kjenner som er midt oppi det?

[Fråde]

Modig gjort av deg. Av meg får du en klem.

[AnonymBruker]

Jeg prøver å være så modig jeg bare kan.

Husker da det nettopp hadde skjedd meg, hvor mye jeg leste på nett og lette etter hjelp, erfaringer. Kanskje andre som leter etter hjelp og erfaringer nå. Eller en hjelp til å forstå noen du kjenner som er midt oppi det?

Folk kan håndtere slikt ulikt. Jeg har selv blitt voldtatt uten å få de problemene du har. Jeg tror veldig på at man bestemmer selv hvor mye et overgrep skal styre en i ettertid. Det krever innsats, men det er bedre enn å dyrke traumet man har vært gjennom.

Anonymous poster hash: d1bf0...8a7

[5miil]

Kanskje hvordan det skjedde har litt å si også?
Om man kjenner vedkommende, ting som skjedde på forhånd, evt trusler i ettertid.

Utrolig fint at ikke alle har fælt etterpå.

Men at jeg dyrker det blir kanskje feil?

Hva skal jeg gjøre? Late som det ikke har skjedd, ta det vekk helt. Har prøvd, da får jeg diffuse symptomer fysisk.

Kanskje du har opplevd mye på forhånd, som gjør deg ennå litt sterkere enn meg? =)