savnet etter han som bare...

[jajustdoit]

Liker du romaner? Tatt ut av min lille hjerne avveksler. Jeg er ikke rettskrivings person så jeg fikser ikke på det. Men om noen klarer forstå meg eller han jeg skriver om som jeg savner så skrik ut!

Er kanskje ikke forståelig i det hele tatt. Jeg begynner teksten med det øverste og spoler helt tilbake og går frem igjen.

Jeg merker meg tydeligere savnet etter han som en gang var. Han var så lett med meg, uten engstelser for hverandre, var vi perfekt sammen. Men ikke på den måten at vi elsket hverandre! Jeg elsket det vi hadde sammen. Nå savner jeg bare å være nær han som betydde så lite og så mye. Vi var aldri et par og hadde ingen forpliktelser. Det var det som betød så mye for meg nå. Jeg trengte han for å støtte meg til uten å måtte fortelle han. Han var der alltid når jeg trengte det, ga meg alltid det jeg ville ha og litt mer. Noen personer trur jeg trenger medlidenhet, når jeg egentlig bare trenger en nærhet. Ikke bare en nærhet, det var tull. En som trengte det samme tilbake og uten at han trengte å fortelle.

Nå når jeg har tenkt det høgt, så savner jeg han mer. Kanskje var han mer for meg enn det jeg hadde latt han være den gangen. Jeg vil ikke tenke det. Jeg brukte så lang tid på å komme over han etter jeg forlot han uten å si at jeg gjorde det akkurat da. Han visste jeg skulle reise, men ikke at det var den dagen, eller på den kalde måten.

Jeg tilbrakte sommeren i barndoms byen min før jeg skulle reise flere mil/timer unna. Han ringte meg i ny og ne, i brisen av alkohol etter at jeg hadde forsvunnet ut av livet hans. Han besøkte meg en gang og jeg tillate meg å si jeg var glad i han. Han hadde sagt han var glad i meg, men jeg hadde ikke tenkt på hvilken måte. Vi elsket sammen på en måte jeg aldri hadde tørt. Grunnen var nok at han ikke visste nok til å la det rikke og at jeg stolte på han. Kanskje fordi vi begge ville ha noe bra i minnet selv om vi visste det ikke ville vare. Men tanken slo meg så hardt. Han hadde kjørt i mange timer bare for å tilbringe en eneste natt med meg. Vanligvis hadde jeg blitt sint, følt meg brukt. Jeg følte en så stor glede da han var der at jeg enset ikke min egen bror som sa akkurat det, at han brukte meg. Nei, vi var jo ingenting. Det betydde mye for meg at han kom så langt for å tilbringe noen timer med meg. Elske med meg, holde rundt meg og si de vakre ordene gjorde en stor glede.

Jeg reiste til han en gang også, det stakk innvendig av en lengsel da jeg så han med bilen. Fordi han hadde kjørt i møte med bussen for å hente meg. Òg selvsagt, det vakre vell skapte ansiktet, kroppen og måten han tok tak i meg på. Kanskje jeg elsket han uten å la meg gjøre akkurat det. Vi elsket sammen, nesten ustanselig. Det gledet meg da han dro meg med for å se båten hans. Ikke fordi jeg var glad i båter men fordi jeg hadde tenkt at det var hans lidenskap. Jeg var glad over å få se han sammen med noe som fikk han til å virke så glad og avslappet. Faen, jeg savner han.

Men jeg reiste tilbake til bardoms byen min og var der ut sommer og jobbet. August nærmet seg og jeg skulle flytte veldig langt bort. Jeg hadde strevd med tanken på å miste det vi hadde, men vi hadde ikke krav på hverandre. Han ringte meg fortsatt her å der i brisen av alkohol. Det var så mange ganger, nok til at jeg lengtet etter ham hver dag. Han sa de perfekte ordene jeg lengtet etter å høre fra en jeg kunne kalle min kjære. Det var ikke han og ikke hadde det vert han heller. Men problemet vårt var vissheten på avstanden som ville komme i etter tid. Hva hadde det blitt til om jeg ikke hadde reist bort. Hadde han like vell falt for den vakre kvinnen?

Ja, den vakre kvinnen jeg en gang fikk vite om da jeg savnet han så intenst. Jeg var glad han fortalte det og like vell tok seg bryet med å si så vakre ting. Han sa jeg fortjente så mye, at jeg kom til å finne en bra kar.

Og jeg gjorde det.

Eller jeg trudde det. Jeg sitter her å skriver og her helt i ørsken. Jeg hatet den da, nye fyren. Men nå når han er på avstand er jeg glad i det lille av han som var godt. Han var så slem og svikende på så mange måter, og irriterende flink til å "fikse" problemene. Han var manipulerende nok til å få meg til å tro det var bra i nesten et helt år. Men jeg skubbet han bort, jeg ville ikke, jeg orket ikke, ikke et sekund mer av han. Til syvende og sist tok jeg endelig til taket. Jeg ordnet så politiet ble involvert på grunn av det han hadde gjort.

Dagene etter når blåmerkene kom snikende fra hendelsen ga jeg han medlidenhet i tankene. Han trenger ikke å bli buret inne for å forstå at dette var alvorlig. Jeg ga blanke i politiet og han. Jeg lot som om jeg hadde glemt ut at han var del av nesten et helt år av livet mitt.

Han jeg savnet hadde aldri vert ute av tankene mine gjennom den tiden og jeg beskylte han nesten til og med for å si at det fantes en som var bedre på grunn av det han hadde sagt. For denne drittsekken var alt annet enn bedre selv om han hadde vert god til tider.

Nå flere måneder etter snakker jeg med drittsekken. Aldeles ikke for å trasse opp, men for å legge det vonde sakte men sikkert ned til grunne. Jeg vil legge det bak meg og jeg vil at dritten skal slutte å tro at han kan manipulere meg tilbake til seg.

Han jeg savnet og fortsatt savner er fortsatt sammen med den vakre kvinnen. Men det er ingen sjalusi fra min side eller noen form for onde planer. Men han ringte meg etter så lenge uten. Ja, han var dugget av alkohol og jeg forstod bare noen ord. Men han ville møte meg og var i min hjem by. Jeg var reist bort for noen dager og jeg tror det var flaks for både meg og den vakre kvinnen.

Etter det har jeg bare savnet han og lurt på hva i huleste alt dette betydde. Kanskje det bare er min egne forbannëde innbilning.

(Alkohol og frustrasjon som skriver)

Mvh frustrert singel jente som vil finne den.. ehm.. "rette".