Dømt til et liv i sølibat eller singel?

[Vannmannen3]

Jeg har tatt det store og nifse steget med å gå fra min mann. Etter 22 år og tre barn sammen var kjærligheten slutt og vi skiltes som venner. Jeg er nå 39 år og livet er plutselig ikke slik jeg hadde håpet det skulle være. Jeg drømte om evigvarende kjærlighet, fellesskap og trygghet- og det er dette som skremmer meg. Jeg er en dame som setter pris på intimitet, nærhet og samliv generelt, er mulighetene mine for dette nå avhengige av ons eller nettdating? ONS er ABSOLUTT ikke i min gate, nettdating kunne jeg nok ha prøvd etter hvert. Jeg hadde hatt det helt fint med sivilstatus singel hvis jeg hadde fått en dato for statusskifte- om 3 år og 4 dager vil du treffe din nye kjærlighet . Synd at livet ikke fungerer slik!

Jeg har ikke noe ønske om en ny mann nå, jeg trenger vel egentlig bare en realitetsoppdatering fra noen av dere på forumet. Fortell om hvordan dere opplevde savnet etter samlivet og hvordan dere har det nå. Hvor lang tid tok det før dere fant en ny? Har dere det fint?

[Mrs Smith]

.

Endret 29. juni 2014 av Gullrose

[naturbarn]

Gi deg selv tid, kjærligheten dukker opp når du minst venter det. Klisjé, men sant. Å være singel kan kanskje være godt for deg etter mange år i et samliv. Å restarte tankegangen og akseptere at det aldri blir sånn som man har tenkt kan være greit å gjøre før du finner en ny mann. Det er noe med å være ferdig med gamle forhold før du starter et nytt. Både for deg og den nye mannen din. Ønsker deg lykke til.

[AnonymBruker]

Jeg ble forlatt og slet veldig med vonde følelser og skuffelse det første året. Etter et år begynte det å gå bedre, men etter to år er jeg fremdeles ikke klar for noen ny. Jeg har laget profil på nettdating, men slettet den med en gang. Følte det ble så overflatisk og kunstig. Har vært redd for å bli skuffet igjen også, det er nok en av grunnen til at jeg ikke har prøvd nettdating.

Singellivet eller ensliglivet er derimot bedre nå enn til å starte med. Trives bedre og bedre i eget selskap, prioriterer tid med barn, familie og venner. Sparer på de gode opplevelsene og aksepterer at en del helger er hjemmehelger uten spesielle planer. Og det er godt det også, vi har levd et temmelig aktivt og hektisk liv tidligere. Livet mitt er mye roligere nå.

Alt i alt har nok jeg det bedre nå enn før, selv om skilsmissen ikke var mitt valg. Men er lei meg for at barna skal behøve å oppleve dette i barndommen sin. For dem skulle jeg gjerne holdt ut til de var større/voksne.

Ønsker deg lykke til! Husk at selv om du har valgt å gå, kommer nok også du til å få noen tunge tider for at livet ikke ble sånn som man ønsket og planla.

Anonymous poster hash: f516b...700