Redd for å flytte sammen med kjæreste - økonomisk sett

[AnonymBruker]

Hei, alle sammen!

Jeg leste nettopp tråden "Vi dro på butikken, hun ble sint!" (http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=824953), som i korte trekk omhandler at en kjæreste (mannlig) sa til sin kvinnelige samboer at om hun ønsket noe mer på butikken fikk hun betale dette selv. Da hun tok to ekstra yoghurter satt han skillebåndet mellom "fellesvarene" han skulle betale for og yoghurten, og hun ble sint.

Så jeg sitter her og tenker.. Jeg selv er 18 år, og kommer ikke til å ha stort annet å leve på enn sparepenger, 40k, og stipend/lån når jeg skal studere. Kjæresten min, 28, bor i Oslo og har sin egen leilighet der. Han ønsker at jeg skal flytte dit å studere, noe jeg vurderer nøye ettersom dette er ganske nærme begges hjemsted.

Han ønsker at vi skal flytte sammen hvis jeg velger å studere i Oslo, og det skremmer meg. La oss kalle kjæresten min Lars. Lars tjener +/- 550 000 i året, jobber fulltid (med mulighet for lønnsforhøyelse ganske snart), og har sin egen leilighet i Oslo. Begge har uttrykt at det absolutt ikke er nok plass i hans leilighet til begge to på lang sikt. Han har en generelt "dyr" livsstil, går ut og spiser for 2000 kroner bare for seg i helgen osv når han er ute med venner.

Jeg føler meg litt ukomfortabel med dette at han ønsker at vi skal flytte sammen, ettersom jeg ikke har mulighet til å bidra økonomisk på noen særlig plan. Ikke har jeg egenkapital for å kunne kjøpe eller låne en leilighet i Oslo som skal kunne romme begge oss to, og ikke har jeg økonomi til å kunne holde hans "vaner" ved like, typ biff til et par hundre kroner i uken osv.

Er det noen som vet hvordan jeg skal få tatt opp dette? Jeg tror ikke helt han skjønner det. Jeg ønsker heller ikke at han skal måtte "fø" på meg hele studietiden min. Man vet jo aldri hvor vidt man kommer til å slå opp eller ei, og jeg hadde ikke hatt samvittighet til å vite at jeg hadde "snyltet" på ham på den måten.

Selv om jeg gav ham "alt jeg hadde" til mat og "leie" i mnd stiller jeg fortsatt betydelig svakere.

Noen råd?

Anonymous poster hash: ef920...d3f

[AnonymBruker]

dytt

Anonymous poster hash: ef920...d3f

[AnonymBruker]

Prat sammen om dette på forhånd!

Anonymous poster hash: 9ad93...a09

[AnonymBruker]

Hei, alle sammen!

Jeg leste nettopp tråden "Vi dro på butikken, hun ble sint!" (http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=824953), som i korte trekk omhandler at en kjæreste (mannlig) sa til sin kvinnelige samboer at om hun ønsket noe mer på butikken fikk hun betale dette selv. Da hun tok to ekstra yoghurter satt han skillebåndet mellom "fellesvarene" han skulle betale for og yoghurten, og hun ble sint.

Så jeg sitter her og tenker.. Jeg selv er 18 år, og kommer ikke til å ha stort annet å leve på enn sparepenger, 40k, og stipend/lån når jeg skal studere. Kjæresten min, 28, bor i Oslo og har sin egen leilighet der. Han ønsker at jeg skal flytte dit å studere, noe jeg vurderer nøye ettersom dette er ganske nærme begges hjemsted.

Han ønsker at vi skal flytte sammen hvis jeg velger å studere i Oslo, og det skremmer meg. La oss kalle kjæresten min Lars. Lars tjener +/- 550 000 i året, jobber fulltid (med mulighet for lønnsforhøyelse ganske snart), og har sin egen leilighet i Oslo. Begge har uttrykt at det absolutt ikke er nok plass i hans leilighet til begge to på lang sikt. Han har en generelt "dyr" livsstil, går ut og spiser for 2000 kroner bare for seg i helgen osv når han er ute med venner.

Jeg føler meg litt ukomfortabel med dette at han ønsker at vi skal flytte sammen, ettersom jeg ikke har mulighet til å bidra økonomisk på noen særlig plan. Ikke har jeg egenkapital for å kunne kjøpe eller låne en leilighet i Oslo som skal kunne romme begge oss to, og ikke har jeg økonomi til å kunne holde hans "vaner" ved like, typ biff til et par hundre kroner i uken osv.

Er det noen som vet hvordan jeg skal få tatt opp dette? Jeg tror ikke helt han skjønner det. Jeg ønsker heller ikke at han skal måtte "fø" på meg hele studietiden min. Man vet jo aldri hvor vidt man kommer til å slå opp eller ei, og jeg hadde ikke hatt samvittighet til å vite at jeg hadde "snyltet" på ham på den måten.

Selv om jeg gav ham "alt jeg hadde" til mat og "leie" i mnd stiller jeg fortsatt betydelig svakere.

Noen råd?

Anonymous poster hash: ef920...d3f

Jeg reagerer litt på at du er sammen med en mann på 28 når du selv bare er 18 ... Hvor traff du ham? Føler du at det er balanse i forholdet deres? Må si at jeg ikke hadde vært begeistret om min datter var med en ti år eldre mann i den alderen. Hva har dere felles?

Jeg vil anbefale deg å flytte for deg selv den første tiden du skal studere. Da får du erfare selvstendighet på egen hånd og du slipper å tenke på "samboeren" den første perioden når det er fadderuke og du skal bli kjent med medstudentene dine.

Bo i det minste et halvt år for deg selv på en studenthybel før du flytter sammen med denne mannen.

Anonymous poster hash: 126b8...ad9

[AnonymBruker]

Jeg reagerer litt på at du er sammen med en mann på 28 når du selv bare er 18 ... Hvor traff du ham? Føler du at det er balanse i forholdet deres? Må si at jeg ikke hadde vært begeistret om min datter var med en ti år eldre mann i den alderen. Hva har dere felles?

Jeg vil anbefale deg å flytte for deg selv den første tiden du skal studere. Da får du erfare selvstendighet på egen hånd og du slipper å tenke på "samboeren" den første perioden når det er fadderuke og du skal bli kjent med medstudentene dine.

Bo i det minste et halvt år for deg selv på en studenthybel før du flytter sammen med denne mannen.

Anonymous poster hash: 126b8...ad9

TS her.

Vi har kjent hverandre igjennom familie hele livet, våre foreldre er venner, søsken etc. Foreldrene mine har ikke noe i mot det ettersom de kjenner "Lars" ganske godt og går god for ham som person. Vi trives godt sammen og krangler lite, men jeg merker det til tide blir til at jeg føler meg litt "underlegen" hans livserfaring, særlig når han påpeker "fordi du er bare 18". Men bortsettfra det trives vi godt og har vært sammen ca et år.

Jeg føler personlig at jeg ikke burde flytte sammen med Lars ettersom jeg ikke har muligheter til å "dra lasset" på noen måte i forhold til han, og jeg ser ikke for meg det kommer til å bli godt mottatt om jeg dukker opp ranglende kl 5 på morgenen eller er og fester støtt og stadig eller har venner på besøk annenhver kveld. Personlig føler jeg at jeg burde ha mitt eget sted, og heller sove hos Lars når vi føler for det.

Aner bare ikke hvordan jeg skal få dette inn i hodet på ham.... Trives veldig godt "for meg selv", samtidig som jeg føler man må inngå visse kompromiss for å funke sammen.

Anonymous poster hash: ef920...d3f

[lillemilly]

Det er nok ikke så vanlig at samboere setter opp skillevegg i kjøleskapet altså, hehe. Jeg har vært sammen med typen min i 3 år nå, og vi flyttet så og si sammen da vi begynte å drive på. Jeg har gått på skole og levd på stipend selv, og typen min er nok litt som din, tjener likt og liker å bruke penger på mat, fest osv uten å tenke så mye på det. Jeg bidro med det jeg kunne, men han er veldig sånn; jeg tar det jeg!- fyr.. Nå jobber jeg fulltid og har eget firma, han betaler husleien og bilen, og jeg tar strømregninger og lignende. Har ALDRI, bank i bordet, kranglet eller diskutert noe økonomisk.

Vi spiser ofte ute, tar oss en fest, opplevelser og lignende, og da pleier han å betale, eller så bare betaler jeg om det passer seg bedre. Vi har faktisk hatt mange konkurranser om hvem som putter kortet inn først:p

Han regner nok ikke med at du betaler like mye som han, da er det bare å gjøre han klar over situasjonen din, så spanderer han nok gjerne middag på deg:)

Dessuten slipper han jo å dra ut å spise så mye, dere lager jo bare middag sammen hjemme! Mye koseligere det. Typen min sa han sparte mye mer penger etter vi ble sammen, selv da jeg var student- fordi han ikke festet hver helg, kjøpte ferdigmat hver dag og brukte penger på bare tull;)

[AnonymBruker]

Jeg føler personlig at jeg ikke burde flytte sammen med Lars ettersom jeg ikke har muligheter til å "dra lasset" på noen måte i forhold til han, og jeg ser ikke for meg det kommer til å bli godt mottatt om jeg dukker opp ranglende kl 5 på morgenen eller er og fester støtt og stadig eller har venner på besøk annenhver kveld. Personlig føler jeg at jeg burde ha mitt eget sted, og heller sove hos Lars når vi føler for det.

Aner bare ikke hvordan jeg skal få dette inn i hodet på ham.... Trives veldig godt "for meg selv", samtidig som jeg føler man må inngå visse kompromiss for å funke sammen.

Anonymous poster hash: ef920...d3f

Hvis magefølelsen din sier at du bør bo for deg selv så velger du det. Her kommer spriket i alder inn, for ham er det mer naturlig å be deg flytte sammen med ham siden han allerede er voksen og etablert. Mens du er på et helt annet stadie i livet. Dessuten er det noe med å flytte ut og bo for seg selv. Den erfaringen går mange glipp av når de flytter rett inn til kjæresten etter å ha bodd hjemme, og jeg tror det er veldig dumt.

Flytt for deg selv du og om han ikke forstår det får du minne ham på at han er nesten 30 mens du fremdeles er tenåring. Dere har helt ulike behov og selv om han vil du skal bo hos ham så må du tenke på deg selv også.

Anonymous poster hash: 126b8...ad9

[Nuttery]

Det er nok ikke så vanlig at samboere setter opp skillevegg i kjøleskapet altså, hehe. Jeg har vært sammen med typen min i 3 år nå, og vi flyttet så og si sammen da vi begynte å drive på. Jeg har gått på skole og levd på stipend selv, og typen min er nok litt som din, tjener likt og liker å bruke penger på mat, fest osv uten å tenke så mye på det. Jeg bidro med det jeg kunne, men han er veldig sånn; jeg tar det jeg!- fyr.. Nå jobber jeg fulltid og har eget firma, han betaler husleien og bilen, og jeg tar strømregninger og lignende. Har ALDRI, bank i bordet, kranglet eller diskutert noe økonomisk.

Vi spiser ofte ute, tar oss en fest, opplevelser og lignende, og da pleier han å betale, eller så bare betaler jeg om det passer seg bedre. Vi har faktisk hatt mange konkurranser om hvem som putter kortet inn først:p

Han regner nok ikke med at du betaler like mye som han, da er det bare å gjøre han klar over situasjonen din, så spanderer han nok gjerne middag på deg:)

Dessuten slipper han jo å dra ut å spise så mye, dere lager jo bare middag sammen hjemme! Mye koseligere det. Typen min sa han sparte mye mer penger etter vi ble sammen, selv da jeg var student- fordi han ikke festet hver helg, kjøpte ferdigmat hver dag og brukte penger på bare tull;)

TS her!

Godt det går an å få litt ordning på det! Får krysse fingrene hvis vi flytter sammen for at det blir slikt Ga meg litt lys i tunnelen i alle fall

[Timza]

TS her.

Vi har kjent hverandre igjennom familie hele livet, våre foreldre er venner, søsken etc. Foreldrene mine har ikke noe i mot det ettersom de kjenner "Lars" ganske godt og går god for ham som person. Vi trives godt sammen og krangler lite, men jeg merker det til tide blir til at jeg føler meg litt "underlegen" hans livserfaring, særlig når han påpeker "fordi du er bare 18". Men bortsettfra det trives vi godt og har vært sammen ca et år.

Jeg føler personlig at jeg ikke burde flytte sammen med Lars ettersom jeg ikke har muligheter til å "dra lasset" på noen måte i forhold til han, og jeg ser ikke for meg det kommer til å bli godt mottatt om jeg dukker opp ranglende kl 5 på morgenen eller er og fester støtt og stadig eller har venner på besøk annenhver kveld. Personlig føler jeg at jeg burde ha mitt eget sted, og heller sove hos Lars når vi føler for det.

Aner bare ikke hvordan jeg skal få dette inn i hodet på ham.... Trives veldig godt "for meg selv", samtidig som jeg føler man må inngå visse kompromiss for å funke sammen.

Anonymous poster hash: ef920...d3f

Du er student. Du fortjener å oppleve den tiden uten å måtte ta hensyn til å måtte legge deg sammen med han klokken 23 hver kveld. Flytt for deg selv og lev livet som en student kan og burde - samt få den livserfaringen det medbringer, bortsett fra one night stands da.

Hvordan du skal få det "inn i hodet hans"? Si det. Du vil leve litt alene nå i første omgang slik at du kan studere til seint på natt, og feste litt samt ha folk på besøk når du vil uten at du må tenke på at det forstyrrer hans nattesøvn og jobb tilværelse.

[AnonymBruker]

TS her.

Vi har kjent hverandre igjennom familie hele livet, våre foreldre er venner, søsken etc. Foreldrene mine har ikke noe i mot det ettersom de kjenner "Lars" ganske godt og går god for ham som person. Vi trives godt sammen og krangler lite, men jeg merker det til tide blir til at jeg føler meg litt "underlegen" hans livserfaring, særlig når han påpeker "fordi du er bare 18". Men bortsettfra det trives vi godt og har vært sammen ca et år.

Anonymous poster hash: ef920...d3f

Huffda. Ikke bra at han snakker slik til deg.

Anonymous poster hash: 126b8...ad9

[AnonymBruker]

Huffda. Ikke bra at han snakker slik til deg.

Anonymous poster hash: 126b8...ad9

TS her.

det skjer ikke så ofte altså, og jeg tror ikke han egentlig mener noe vondt med det, jeg bare tar det som den måten ettersom jeg antar jeg tenker litt mer på aldersforskjellen enn han gjør og tenker ofte at jeg stiller litt "dårligere" i forhold til han. Men det føles jo som det oppfattes..

Anonymous poster hash: ef920...d3f