I kveld gir jeg slipp.

[AnonymBruker]

Nå har jeg bestemt meg, i kveld skal jeg gi slipp. Jeg orker ikke mer av verdens skjønneste mann. Jeg skulle så gjerne ønske jeg fikk det til å gå, men når han er inne i en dyp depresjon i dette stadiet så har jeg endelig innsett at jeg må tenke på meg selv. Men det gjør forbanna vondt og det er forbanna vanskelig! Jeg vil virkelig ikke, men jeg må, før jeg selv går under.

Jeg kutter kontakten, uten noen melding på forhånd. Han tar aldri kontakt lengre, og nå har jeg prøvd for siste gang.

Dette er så fælt

Anonymous poster hash: a69dd...fe0

[AnonymBruker]

Hva er det som har skjedd mellom dere?

Anonymous poster hash: 2a485...e55

[AnonymBruker]

Det har skjedd mye. Vi holdt på for en god stund siden, men det ble aldri noe mer. Så begynte vi på igjen for en stund siden, alt var kjempebra. Han var såååå forelsket, vi kom til å ende opp sammen, hele regla. Så ble det stille. Veldig stille. Han er veldig deprimert for tiden, så jeg vet det ikke er personlig, men det blir bare for tøft for meg! Jeg klarer ikke så mye fram og tilbake, jeg klarer ikke å alltid gå rundt å lure på om jeg ikke er god nok. Samtidig som jeg har så dårlig samvittighet for at jeg ikke holder ut når det er noe som ikke er hans feil....

Anonymous poster hash: a69dd...fe0

[Neteas]

Merkelig, men vi er i samme båt! Har egt tatt valget mange ganger, men alikevel falt tilbake.. I dag har jeg fått nok!! Tar meg selv i nakken, og ber meg selv holde meg sterk. Sitter her inne og leser tråder om andres problemer, sånn at jeg slipper å tenke på mine egne.

Vi må tenke langsiktig!!!

Klem

[lykketroll:)]

<3 til dere

Endret 29. mars 2014 av lykketroll:)

[kari2]

Det er jo selvfølgelig lov å gi opp, men jeg håper at du vil si det til ham, og på en ok måte.

[AnonymBruker]

Tror helt ærlig ikke at han bryr seg lengre...

Anonymous poster hash: a69dd...fe0

[Neteas]

...tror ikke min bryr seg heller.. Enda er jeg så dum at jeg sipper ;p er nok som en klok sjel sa til meg; Du sørger over den personen du vil han skal være. Og ikke den han faktisk er. Må finne oss noen som elsker oss på måten vi elsker dem!

[Bergensjenten]

Skjønner deg veldig godt TS!
Har selv hatt en kjæreste som har vært deprimert, rettere sagt bipolar, og det var veldig slitsomt å forholde seg til. Slike forhold er altfor krevende i lengden, og etter min mening ikke liv laga.

[AnonymBruker]

Det er faktisk helt sant det! Jeg sørger over han jeg ble kjent med, ikke den han er i dag. Hva skjedde mellom deg og din fyr?

Haha, nå måtte jeg faktisk le litt her! For han jeg gir slipp på er faktisk bipolar han også. Han er deprimert for tiden, grunnet til at det ikke funket mellom oss første gangen var at da var han manisk!

Anonymous poster hash: a69dd...fe0

[AnonymBruker]

Har holdt på med sånne menn, og tja... En gang unnskyldte jeg en fyr med at han bare var deprimert, men saken var at han både var deprimert OG holdt på med andre.

Selvfølgelig nektet han for det, for han ville ikke innrømme ovenfor seg selv at han var en sånn en.

Vær egoistisk når de er det, de er mitt beste råd.

Anonymous poster hash: 0c86f...cb3

[AnonymBruker]

Uff, føler med deg ts og andre i samme situasjon Dette er fryktelig slitsomt. Jeg er der selv nå..

Han har etter mye om og men innrømmet at han er alvorlig deprimert. Jeg er så utrolig glad i denne mannen og klarer ikke å kutte kontakten.

Men følelsene går i berg-og-dalbane. Avtaler han selv har foreslått å lage med meg blir avlyst. Enten pga. at han er for deprimert eller fordi han bare blir borte når jeg prøver å kontakte ham om når vi skal treffes. I ettertid skylder han alltid på at han hadde dårlige dager. Samtidig ser jeg han er aktiv på fbook og skriver fleipete kommentarer til kompiser, så han virker ikke sååå deprimert ???Men jeg vet det ikke er andre damer inni bildet. Det er uansett en fattig trøst.

Problemet er at jeg bestemmer meg for å kutte ham ut og gå videre, men så dukker han opp igjen og vil møtes igjen og jeg sier alltid ja..En evigvarende runddans dette her..

Anonymous poster hash: 4c802...bc4

[AnonymBruker]

Det er så fælt! Han tok selvfølgelig litt kontakt i går, men det var på ingen måte søtt, bare hyggelig svar på en melding jeg sendte for noen dager siden.

Tror dere han kan savne meg selv om han oppfører seg så rart? Vet jo han har nok med seg selv for tiden. Jeg vil ikke mase for mye heller. Dette er så vanskelig jeg vil bare at alt skal bli bra, at alt skal være som for litt over en uke siden!!!

Anonymous poster hash: a69dd...fe0

[AnonymBruker]

Det er så fælt! Han tok selvfølgelig litt kontakt i går, men det var på ingen måte søtt, bare hyggelig svar på en melding jeg sendte for noen dager siden.

Tror dere han kan savne meg selv om han oppfører seg så rart? Vet jo han har nok med seg selv for tiden. Jeg vil ikke mase for mye heller. Dette er så vanskelig jeg vil bare at alt skal bli bra, at alt skal være som for litt over en uke siden!!!

Anonymous poster hash: a69dd...fe0

Ja jeg tror de savner oss. Og jeg tror ikke han tar kontakt med deg om han ikke savnet deg i det hele tat.Men om det er oppmerksomheten og omanken de savner, eller om det er selve personen vet jeg ikke...

De som er derimerte kan bli veldig egosentriske. Ikke nødvendigvis egoistiske altså, men veldig fokusert på seg selv sine egne problemer og ingenting annet.

Jeg har som deg, tenkt at jeg ikke vil mase på ham. Men det er klart jeg ble lei meg forrige uke da han på fredag og lørdag sa han følte seg bedre, og at vi sikkert kunne møtes på søndag..og så vips når søndagen kom svarte han meg ikke da jeg spurte om han fortsatt ville møtes.

Synes jeg tar mye hensyn til ham og hans situasjon. Det gjør sikkert du og med din mann også.

Jeg håper jo at han skal se at jeg er en dame han kan stole på i tykt og tynt. Men frykter han kanskje kommmer til å dumpe meg for en annen om han senere blir frisk.

Anonymous poster hash: 4c802...bc4

[Lakota]

Jeg synes ikke man skal gi opp hvis man virkelig bryr seg jeg... Jeg har vært på begge sider. Sleit LENGE selv, og eksmannen min var der for meg hvert eneste minutt, selv om jeg var ei skikkelig drittkjerring til tider.

Han jeg driver med nå ble brått veldig deprimert pga. masse styr, og selv om han ikke klarte å være god mot meg på ganske lenge, så var jeg der. Traff han ikke i det hele tatt, men jeg sendte meldinger hver dag, selv om det ikke var alltid jeg fikk svar, og selv om jeg følte meg skikkelig masete og slitsom. Nå sier han at han er kjempeglad for at jeg holdt ut, ventet og at det var "maset" mitt som fikk han gjennom det.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke man skal gi opp hvis man virkelig bryr seg jeg... Jeg har vært på begge sider. Sleit LENGE selv, og eksmannen min var der for meg hvert eneste minutt, selv om jeg var ei skikkelig drittkjerring til tider.

Han jeg driver med nå ble brått veldig deprimert pga. masse styr, og selv om han ikke klarte å være god mot meg på ganske lenge, så var jeg der. Traff han ikke i det hele tatt, men jeg sendte meldinger hver dag, selv om det ikke var alltid jeg fikk svar, og selv om jeg følte meg skikkelig masete og slitsom. Nå sier han at han er kjempeglad for at jeg holdt ut, ventet og at det var "maset" mitt som fikk han gjennom det.

Det var et interessant innlegg å lese. Hvordan er forholdet mellom dere nå?

Jeg vil egentlig ikke gi opp. Ser jo på depresjonen som en sykdom han ikke kan hjelpe for, og jeg vet han jobber med å bli bedre (tar medisiner og er begynt i terapi). Men samtidig lurer jeg på hvor mye av likkegyldigheten i oppførselen hans som egentlig kan tilskrives depresjonen. Når man virkelig er blitt glad i personen er det utrolig vanskelig å gi slipp..

Anonymous poster hash: 4c802...bc4

[Lakota]

Det var et interessant innlegg å lese. Hvordan er forholdet mellom dere nå?

Jeg vil egentlig ikke gi opp. Ser jo på depresjonen som en sykdom han ikke kan hjelpe for, og jeg vet han jobber med å bli bedre (tar medisiner og er begynt i terapi). Men samtidig lurer jeg på hvor mye av likkegyldigheten i oppførselen hans som egentlig kan tilskrives depresjonen. Når man virkelig er blitt glad i personen er det utrolig vanskelig å gi slipp..

Anonymous poster hash: 4c802...bc4

Forholdet vårt akkurat nå er, rett ut, HELT FANTASTISK! Vi er ikke offisielt sammen, pga. vi begge har nylig gått ut av lange forhold (ekteskap for min del). Så av hensyn til eksene våre holder vi det litt low key. Men jeg har aldri vært så glad for å ha hørt på magefølelsen min før. Han er sitt gamle jeg igjen, og gir meg all oppmerksomheten jeg trenger, og mere til Vi er begge hodestupt forelsket, og ingen av oss har opplevd noe så utrolig noen gang!

Likegyldighet er en stor del av å være deprimert. Og det samme er egoisme dessverre. Men man trenger virkelig en trygg base og at folk ikke blir borte. Det sier jeg som en som har vært der selv. Når depresjonen min eksploderte (var deprimert i 12 år før det virkelig sa pang), så forsvant folk en etter en, og det var rett og slett helt grusomt. For jeg prøvde virkelig, men depresjonen tar så utrolig mye energi og store deler av personlighet og selvbilde blir rett og slett borte. Men det kommer tilbake. Hvis han også har begynt på medisiner nylig, så kan også det være grunnen. Antidepressiva kan gjøre depresjoner og angst MYE verre de første 2-8 ukene etter oppnådd riktig dose (som tar lang tid, siden de må trappes sakte opp), men etter det blir det som regel gradvis bedre. Og det er ikke alle medisiner som funker på alle, så det kan hende han må bytte/legge til andre medisiner.

[AnonymBruker]

Høres ut som min historie TS.

Jeg traff også en jeg falt hodestups for i en manisk fase før han ble diagnostisert. Funket jo ikke, da han elsket meg en dag og var fullstendig fraværende dagen etter.

Vi forsøkte en ny runde nå nylig (medisinert og i terapi), men det gikk på samme måte.

Du må vurdere om du vil ha det sånn, om dette er noe du kan leve med. Jeg klarer det ikke, og måtte la han gå. Mye tårer, og er ennå ikke over han.

Lykke til TS, jeg har full forståelse for hva du kjenner på

Anonymous poster hash: 4657b...9ee