Hjelp?! Stole på magefølelsen? Når vet du at nok er nok?

[TittenTei84]

Jeg er så rådvill!!

Magefølelsen min sier at jeg ikke orker mer av hvordan jeg blir behandla av samboeren min. Vi krangler mye, over småting som blir enorme. Jeg har prøvd å snakke med han om hvordan jeg føler det utallige ganger, men han er ikke lydhør ovenfor det. Han er ikke lydhør ovenfor følelsene mine i det hele tatt.

Han mener bare at jeg må skjerpe meg og ta meg sammen og at hva jeg føler kan ikke han noe for.

Men, i liknende situasjoner, der han trenger meg blir han sur og gretten hvis han mistolker meg eller jeg ikke gir han akkurat det han vil ha. Når han trenger det

.

Jeg har for lengst begynt og forstå at det ikke finnes rom for MINE følelser og mine svakheter. Noe som jeg har prøvd å snakke med han om, men jeg får ingen respekt eller forståelse. Jeg er så lei meg pga det, og jeg vet jeg høres svak og "sytete" ut. Jeg elsker han, men jeg er så forvirra, fordi når vi er i konflikt er det milevis i fra hvordan jeg ser ekte kjærlighet.

Jeg er svak fordi jeg klarer ikke å stole på meg selv lenger.

Hvordan er det egentlig der ute, for andre jenter?

Hva skal vi tåle og ikke tåle? hvor går grensen og når vet man hva som er riktig? Og hva som er feil?

Og hvordan går man egentlig fram, når man i hovedsak er redd for å nevne noe som har med følelser å gjøre til partneren sin i utgangspunktet?

Jeg er en voksen jente, smart og reflektert, ordentlig, med gode verdier og holdninger. En familiejente som gir mye av meg selv til de jeg er glad i.

Men, jeg føler meg svak og kranglevoren pga dette her.

[AnonymBruker]

Du skal tåle svakheter og engagshendelser til en viss grad, men du skal ha det bra i forholdet og det må være gjensidig respekt og kjærlighet. Er du helt sikker på at du elsker ham? Høres mer ut som en vane du ikke klarer å bryte ut av.

Anonymous poster hash: 7ecf2...2d2

[TittenTei84]

Stort sett er jeg sikker på at jeg elsker han. Når vi har det bra i sammen. Naturligvis.

Men, når det dukker opp konflikter av ymse slag er jeg den eneste som som må ta støyten, bestandig. Som gjør at jeg tviler, om og om igjen. Når jeg vil snakke med han om det, og sier hva jeg føler får jeg beskjeder, som at "du får gjøre noe med det". Det gjør meg så frustrert at jeg ikke har ord for det. Og det gjelder da også min respons til han.

Saken er den at jeg er så redd for at jeg overtenker hele situasjonen og det er vel derfor jeg søker svar her inne. På om det er jeg som er helt urimelig eller om jeg har grunn til å bekymre meg.

Mulig det har blitt en vane. Men, jeg elsker han, jeg gjør det.

Det er også gode grunner for at jeg er her.

[Gjest Svampebob1]

Jeg er så rådvill!!

Magefølelsen min sier at jeg ikke orker mer av hvordan jeg blir behandla av samboeren min. Vi krangler mye, over småting som blir enorme. Jeg har prøvd å snakke med han om hvordan jeg føler det utallige ganger, men han er ikke lydhør ovenfor det. Han er ikke lydhør ovenfor følelsene mine i det hele tatt.

Han mener bare at jeg må skjerpe meg og ta meg sammen og at hva jeg føler kan ikke han noe for.

Men, i liknende situasjoner, der han trenger meg blir han sur og gretten hvis han mistolker meg eller jeg ikke gir han akkurat det han vil ha. Når han trenger det

.

Jeg har for lengst begynt og forstå at det ikke finnes rom for MINE følelser og mine svakheter. Noe som jeg har prøvd å snakke med han om, men jeg får ingen respekt eller forståelse. Jeg er så lei meg pga det, og jeg vet jeg høres svak og "sytete" ut. Jeg elsker han, men jeg er så forvirra, fordi når vi er i konflikt er det milevis i fra hvordan jeg ser ekte kjærlighet.

Jeg er svak fordi jeg klarer ikke å stole på meg selv lenger.

Hvordan er det egentlig der ute, for andre jenter?

Hva skal vi tåle og ikke tåle? hvor går grensen og når vet man hva som er riktig? Og hva som er feil?

Og hvordan går man egentlig fram, når man i hovedsak er redd for å nevne noe som har med følelser å gjøre til partneren sin i utgangspunktet?

Jeg er en voksen jente, smart og reflektert, ordentlig, med gode verdier og holdninger. En familiejente som gir mye av meg selv til de jeg er glad i.

Men, jeg føler meg svak og kranglevoren pga dette her.

Det her hørtes ikke bra ut..

Du er ikke svak, men jeg synes det høres ut som at du finner deg i altfor mye.

Det er ikke meningen at man skal ha det slik i et forhold. Litt må man tåle, men ikke slik...

[Medusa13]

Hvis det er han som starter å krangle, så gjør det konsekvent til en vane å si med monoton stemme : "jeg hører hva du sier, jeg er ikke enig, og jeg ønsker ikke å diskutere det fordi det ikke har noe for seg": Veit det er vanskelig å la være å hisse seg opp, men jeg har prøvd denne taktikken selv og den er faktisk avvæpnende.

Er det du som er den som starter krangelen, så prøv å bit tenna sammen, uansett hvor irriterende situasjonen er. Å snakke om følelser tror jeg bare du kan glemme i en slik situasjon, for det vil bare bli brukt i mot deg som du forklarer selv også her.

Det som skjer mellom dere - er dette et resultat av et forhold som har vart for lenge så dere begynner å gå hverandre på nervene, eller er fyren manipulativ?

[naturbarn]

Jeg tror du skal kjenne på magefølelsen. Jeg kjenner meg veldig godt i igjen i det du skriver. Mine følelser for min samboer har forsvunnet etter mange år sammen. Vi kommuniserer nok bedre enn det dere gjør og vi har det stort sett bra. Men når du aldri vet når han vil eksplodere så går iallefall jeg på tå hev. Jeg har pakket inn formuleringene i vanskelige situasjoner fordi han ikke skal bli sint osv. Vi har barn sammen og når han er i godt humør har jeg ikke noe å klage over. Men følelsene mine har etterhvert forsvunnet og min magefølelse sier at nok er nok. Jeg har ikke lyst å vente for lenge med å gjøre noe med forholdet, men den rette situasjonen dukker aldri opp. Den kommer kanskje ikke, men for din del tror jeg at du må sette foten ned. Du skal leve lenge og skal ha det godt i det livet du lever. Slik tenker jeg. Jeg er også opptatt av at vi skal ha et godt samarbeid med barna. Går det for lang tid kan dette utarte seg til hat og konflikter.

Jeg forstår ikke hvordan du kan elske han, jeg elsker ikke min mann. Hvordan kan man elske noen man ikke liker alle sidene ved? Kanskje jeg legger for stort i det å elske, vet ikke.

Tro ikke at du er alene om dette problemet. Mange har nok opplevd akkurat det samme og det har løst seg. Lykke til. Heier på deg.

[bebisss]

Jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre og det var alltid jeg som undskyldte til slutt for han er staere enn meg og kan være sint helt til han får det slik han vil og han ga totalt blaffen i meg og ba meg skjerpe meg. Til slutt orka jeg ikke mer, jeg gjorde meg enda staere og la strengt frem det jeg mener. Jeg merket at jeg mistet mer følelser men ville ikke innse det selv. Enden på visa er at vi gjorde det slutt og jeg har fått ting litt på avstand og jeg vet at jeg ikke kunne levd slik jeg gjorde hele mitt liv.

[lille_fiol]

Høres ut som min søster og eksen hennes, dette pågikk i 3 år hvor psyken hennes tilslutt ble tynnslitt, fordi han alltid hadde siste ordet,flink til å argumentere i krangler og synes hun var for "følsom" og sytete hvis hun begynte å grine fordi hun var så fortvilet eller når de krangla ol. Kjente henne ikke igjen til slutt,merka at det virkelig var ille når jeg så at hun også gikk ned i vekt pga stresset. De passet enkelt og greit ikke i sammen og han forstod henne aldri, vi leste i dagboka hennes og så at hver gang de hadde en krangel osv hadde hun skrevet at hun var usikker på forholdet osv helt fra starten av hadde hun en litt "off" magefølelse samtidig som hun var glad i han. Det er IKKE normalt å tvile på et forhold etter hver eneste krangel. Hun klarte heldigvis å slå opp til slutt og nå i dag er hun helt seg selv med en partner som gir henne plass og liker henne som hun er.

[TittenTei84]

Hvis det er han som starter å krangle, så gjør det konsekvent til en vane å si med monoton stemme : "jeg hører hva du sier, jeg er ikke enig, og jeg ønsker ikke å diskutere det fordi det ikke har noe for seg": Veit det er vanskelig å la være å hisse seg opp, men jeg har prøvd denne taktikken selv og den er faktisk avvæpnende.

Er det du som er den som starter krangelen, så prøv å bit tenna sammen, uansett hvor irriterende situasjonen er. Å snakke om følelser tror jeg bare du kan glemme i en slik situasjon, for det vil bare bli brukt i mot deg som du forklarer selv også her.

Det som skjer mellom dere - er dette et resultat av et forhold som har vart for lenge så dere begynner å gå hverandre på nervene, eller er fyren manipulativ?

Takk for svar! Jeg jobber veldig hardt med meg selv for å klare å gjennomføre det du sier, så ofte jeg greier. Det er veldig gode råd. Det er søren men ikke lett nei! Hvis jeg ikke greier, det er da det blir krangling. Hvis jeg er for sliten til å tenke konsekvens av å "si i fra" på feil tidspunkt.

Jeg er jammen meg ikke sikker på om vi går hverandre på nervene. Vi gjør sikkert det, men på normale vis tror jeg. Vi har vært sammen i snart 3år og eier hus og hund i sammen. Han har mye mer manipulative egenskaper enn meg, i hvertfall. Så ja, han kan være det. Vi er VELDIG ulike der.

Men, jeg har sagt i fra så mange ganger om hvor ufattelig smakløst jeg syns det er og at jeg ikke biter på slik, selv om jeg kanskje "later" som når jeg bare vil ha fred. Han har blitt betraktelig mye bedre på det.

Men, han er en slik type ja.

[TittenTei84]

Jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre og det var alltid jeg som undskyldte til slutt for han er staere enn meg og kan være sint helt til han får det slik han vil og han ga totalt blaffen i meg og ba meg skjerpe meg. Til slutt orka jeg ikke mer, jeg gjorde meg enda staere og la strengt frem det jeg mener. Jeg merket at jeg mistet mer følelser men ville ikke innse det selv. Enden på visa er at vi gjorde det slutt og jeg har fått ting litt på avstand og jeg vet at jeg ikke kunne levd slik jeg gjorde hele mitt liv.

Høres veldig kjent ut. Jeg håper vel bare at dagen hvor han viser en annen side ved seg skal komme.

Jeg er veldig splitta.

Noe i meg sier at jeg ser tegn til forbedring for hver gang jeg bruker riktige kommunikasjon og avvæpning, og en annen side ved meg tenker at det alltid vil være slik.

Dette er det tøffeste jeg har vært i gjennom noensinne.

En slik avgjørelse føles milevis unna.

[TittenTei84]

Høres ut som min søster og eksen hennes, dette pågikk i 3 år hvor psyken hennes tilslutt ble tynnslitt, fordi han alltid hadde siste ordet,flink til å argumentere i krangler og synes hun var for "følsom" og sytete hvis hun begynte å grine fordi hun var så fortvilet eller når de krangla ol. Kjente henne ikke igjen til slutt,merka at det virkelig var ille når jeg så at hun også gikk ned i vekt pga stresset. De passet enkelt og greit ikke i sammen og han forstod henne aldri, vi leste i dagboka hennes og så at hver gang de hadde en krangel osv hadde hun skrevet at hun var usikker på forholdet osv helt fra starten av hadde hun en litt "off" magefølelse samtidig som hun var glad i han. Det er IKKE normalt å tvile på et forhold etter hver eneste krangel. Hun klarte heldigvis å slå opp til slutt og nå i dag er hun helt seg selv med en partner som gir henne plass og liker henne som hun er.

Fysj. Det er urovekkende å lese dette, fordi det er akkurat slik jeg har hatt det de siste 7-8mnd.

Det var ikke slik før. Men etterhvert som han ble mer og mer egen og bare vil at jeg skal stå for endringene hvis det skal bli noe endring, så kjenner jeg at jeg blir uvel og kvalm av å skulle gi respons på det i det hele tatt.

Og ha det slik unner jeg INGEN, inklusiv meg selv.

[TittenTei84]

Jeg tror du skal kjenne på magefølelsen. Jeg kjenner meg veldig godt i igjen i det du skriver. Mine følelser for min samboer har forsvunnet etter mange år sammen. Vi kommuniserer nok bedre enn det dere gjør og vi har det stort sett bra. Men når du aldri vet når han vil eksplodere så går iallefall jeg på tå hev. Jeg har pakket inn formuleringene i vanskelige situasjoner fordi han ikke skal bli sint osv. Vi har barn sammen og når han er i godt humør har jeg ikke noe å klage over. Men følelsene mine har etterhvert forsvunnet og min magefølelse sier at nok er nok. Jeg har ikke lyst å vente for lenge med å gjøre noe med forholdet, men den rette situasjonen dukker aldri opp. Den kommer kanskje ikke, men for din del tror jeg at du må sette foten ned. Du skal leve lenge og skal ha det godt i det livet du lever. Slik tenker jeg. Jeg er også opptatt av at vi skal ha et godt samarbeid med barna. Går det for lang tid kan dette utarte seg til hat og konflikter.

Jeg forstår ikke hvordan du kan elske han, jeg elsker ikke min mann. Hvordan kan man elske noen man ikke liker alle sidene ved? Kanskje jeg legger for stort i det å elske, vet ikke.

Tro ikke at du er alene om dette problemet. Mange har nok opplevd akkurat det samme og det har løst seg. Lykke til. Heier på deg.

Huff da, det hørtes ikke ut som at du har det lett heller..

Jeg tror du skal kjenne på magefølelsen. Jeg kjenner meg veldig godt i igjen i det du skriver. Mine følelser for min samboer har forsvunnet etter mange år sammen. Vi kommuniserer nok bedre enn det dere gjør og vi har det stort sett bra. Men når du aldri vet når han vil eksplodere så går iallefall jeg på tå hev. Jeg har pakket inn formuleringene i vanskelige situasjoner fordi han ikke skal bli sint osv. Vi har barn sammen og når han er i godt humør har jeg ikke noe å klage over. Men følelsene mine har etterhvert forsvunnet og min magefølelse sier at nok er nok. Jeg har ikke lyst å vente for lenge med å gjøre noe med forholdet, men den rette situasjonen dukker aldri opp. Den kommer kanskje ikke, men for din del tror jeg at du må sette foten ned. Du skal leve lenge og skal ha det godt i det livet du lever. Slik tenker jeg. Jeg er også opptatt av at vi skal ha et godt samarbeid med barna. Går det for lang tid kan dette utarte seg til hat og konflikter.

Jeg forstår ikke hvordan du kan elske han, jeg elsker ikke min mann. Hvordan kan man elske noen man ikke liker alle sidene ved? Kanskje jeg legger for stort i det å elske, vet ikke.

Tro ikke at du er alene om dette problemet. Mange har nok opplevd akkurat det samme og det har løst seg. Lykke til. Heier på deg.

Huff, da, det hørtes ikke så bra ut for din del heller

Er du lykkelig? Og hvor lenge har du hatt det slik? Og hvor mye lenger skal du ha det sik?

Ja, det er ett godt spørsmål. Jeg liker LANGT ifra alle sidene til kjæresten min. Noen misliker jeg sterkt. Men, en ting jeg har lært av akkurat det, det er at JEG er ikke fasit på hva er gode og hva er dårlige egenskaper er.

Mennesker er SÅ forskjellige, og jeg liker ikke alle egenskapene til NOEN jeg er glad i. Ikke mamma, ikke pappa, ikke gode venniner, og ihvertfall ikke alle mine egne egenskaper.

Så ærlig skal jeg være. Det handler mer om å godta, om du ikke kan godta visse sider, fordi det handler om sterke verdier og holdninger, så lar man være og godta det.

Det kjenner man vel ganske fort?

men, det er fortsatt et veldig godt spørsmål.

Jeg vet ihvertfall at jeg godtar alt for mye. Eller rettere sagt... Jeg tror jeg lar det gå for mye inn på meg, og det gjør at jeg godtar for mange ting... Inni meg.

Kanskje det er slik for deg også?

Gir det mening? Ja..jeg tror det.

Hadde jeg gidd mer blaffen INNI meg og ikke latt meg bli tråkka på, hadde jeg ikke trodd på alt så hadde jeg ikke følt meg så liten.

[AnonymBruker]

Følg magefølelsen, den tar aldri feil!!

Det var slik jeg fant ut min samboer var utro!!

Anonymous poster hash: 3c9f5...78a

[TittenTei84]

huff, fysj

Bra for deg!

Ja, intuisjonen er en kraftig kilde. Slik visste jeg også at eksen min hadde ligget med 4 andre jenter gjennom 4 år

Men, denne gangen, finnes det så mye ambivalente følelser! Det er IHVERTFALL ingen utroskap inne i bildet, såpass vet jeg. Jeg bare vet ikke om det finnes respekt og ekte kjærlighet :-/

Takk for støtten

[naturbarn]

Huff, da, det hørtes ikke så bra ut for din del heller

Er du lykkelig? Og hvor lenge har du hatt det slik? Og hvor mye lenger skal du ha det sik?

Ja, det er ett godt spørsmål. Jeg liker LANGT ifra alle sidene til kjæresten min. Noen misliker jeg sterkt. Men, en ting jeg har lært av akkurat det, det er at JEG er ikke fasit på hva er gode og hva er dårlige egenskaper er.

Mennesker er SÅ forskjellige, og jeg liker ikke alle egenskapene til NOEN jeg er glad i. Ikke mamma, ikke pappa, ikke gode venniner, og ihvertfall ikke alle mine egne egenskaper.

Så ærlig skal jeg være. Det handler mer om å godta, om du ikke kan godta visse sider, fordi det handler om sterke verdier og holdninger, så lar man være og godta det.

Det kjenner man vel ganske fort?

men, det er fortsatt et veldig godt spørsmål.

Jeg vet ihvertfall at jeg godtar alt for mye. Eller rettere sagt... Jeg tror jeg lar det gå for mye inn på meg, og det gjør at jeg godtar for mange ting... Inni meg.

Kanskje det er slik for deg også?

Gir det mening? Ja..jeg tror det.

Hadde jeg gidd mer blaffen INNI meg og ikke latt meg bli tråkka på, hadde jeg ikke trodd på alt så hadde jeg ikke følt meg så liten.

Om jeg er lykkeleg? Ikke med han, men livet ellers er bra. Har fine barn, en bra jobb og gode venner. Jeg bor på et sted jeg trives osv.. Hvor lenge det har vært sånn? Det har kommet gradvis. Og jeg vet ikke hvor lenge det kommer til å bli sånn. Jeg har skrevet et innlegg tidligere om hva som er problemet. Utfordringen med å gjøre det slutt er økonomi, fordeling av eiendeler, samværstider osv. Forferdelige greier. Barna er så små ennå og jeg vil på en måte ikke akseptere at situasjonen er sånn. Selv om jeg forsåvidt gjør det likevel.

Jeg gir mye blaffen. Når han er i dårlig humør så går det ikke lenger inn på meg. Jeg er likgyldig. Men fordi barna er til stede så kan jeg ikke akseptere det. Jeg er 32 år. SKal leve lenge ennå. Kan selvfølgelig ikke være i dette forholdet for alltid. Men det må være gjennomtenkt, jeg må være sikker osv. Komplisert når det er barn inni bildet.

[AnonymBruker]

Jeg er så rådvill!!

Magefølelsen min sier at jeg ikke orker mer av hvordan jeg blir behandla av samboeren min. Vi krangler mye, over småting som blir enorme. Jeg har prøvd å snakke med han om hvordan jeg føler det utallige ganger, men han er ikke lydhør ovenfor det. Han er ikke lydhør ovenfor følelsene mine i det hele tatt.

Han mener bare at jeg må skjerpe meg og ta meg sammen og at hva jeg føler kan ikke han noe for.

Men, i liknende situasjoner, der han trenger meg blir han sur og gretten hvis han mistolker meg eller jeg ikke gir han akkurat det han vil ha. Når han trenger det

.

Jeg har for lengst begynt og forstå at det ikke finnes rom for MINE følelser og mine svakheter. Noe som jeg har prøvd å snakke med han om, men jeg får ingen respekt eller forståelse. Jeg er så lei meg pga det, og jeg vet jeg høres svak og "sytete" ut. Jeg elsker han, men jeg er så forvirra, fordi når vi er i konflikt er det milevis i fra hvordan jeg ser ekte kjærlighet.

Jeg er svak fordi jeg klarer ikke å stole på meg selv lenger.

Hvordan er det egentlig der ute, for andre jenter?

Hva skal vi tåle og ikke tåle? hvor går grensen og når vet man hva som er riktig? Og hva som er feil?

Og hvordan går man egentlig fram, når man i hovedsak er redd for å nevne noe som har med følelser å gjøre til partneren sin i utgangspunktet?

Jeg er en voksen jente, smart og reflektert, ordentlig, med gode verdier og holdninger. En familiejente som gir mye av meg selv til de jeg er glad i.

Men, jeg føler meg svak og kranglevoren pga dette her.

Jeg var i lignende situasjon tidligere, men da jeg valgte å si at nå orket jeg ikke mer, og ville gjøre det slutt, så åpnet gutten seg, og vi begynte å kommunisere. Da var jeg havnet i en apatisk likegyldighetsfase der jeg rett og slett ikke brydde meg om han mer. Men da han endelig begynte å fortelle, så så jeg jo gutten jeg en gang forelsket meg i, og valgte å jobbe mer for å få det til å fungere.

Heretter, hvis han fyrer seg opp så setter jeg meg på han å sier at nå får han spytte ut hva som egentlig er galt, og presser han til han forteller hva det er som egentlig plager han. Og så snakker vi sammen som voksne folk. Før fyrte jeg meg opp hvis han var sur, irritert eller lignende, men nå prøver jeg å ta det med ro, høre på hva han sier, ta det til meg, fortelle hvorfor jeg er uenig o.l. Men en ting jeg ikke aksepterer er at han vil at jeg skal forandre personligheten min. Ting som plager han i husholdet, rot og mas og andre ting, greit, men jeg skal få være det mennesket jeg ønsker, og han skal få være det mennesket han ønsker. Hvis det ikke går, så er det heller ikke vits.

Sett deg ned med ham, ta en alvorsprat om hvordan du føler det, ikke hiss deg opp, men vær lydhør for hans kommentarer. Fortell ham hvor du vil at landet skal ligge, la ham fortelle sin oppfatning om hvor landet skal ligge, og inngå et kompromiss som gagner dere begge like mye. Hvis han ikke er villig til å gjøre det, så fortjener han heller ikke deg.

Lykke til

Anonymous poster hash: 79278...a64