Blir man vant med å ta blodprøver og sprøyter på andre?

[Snop]

Som tidligere nevnt i en annen tråd, vurderer jeg å bli sykepleier. Det er jeg lurer på er om det er mange som tar denne utdanningen selv om de til å begynne med har total sprøyteskrekk?

Av alle ting er også veneflon det aller, aller, aller, aller, aller verste jeg vet om. Jeg klarer per i dag ikke å være i samme rom som noen med veneflon (må i så fall se en annen vei og prøve å tenke på noe annet) - kjenner helt fysisk at det kribler i armene mine bare jeg skriver om det nå, haha!

Men jeg vil selvsagt ikke la dette være årsaken til at jeg eventuelt lar være å bli sykepleier, og vil gjerne høre litt om erfaringer andre har hatt med å komme over dette Vil jo helst bare hoppe i det og bli vant med det.

[AnonymBruker]

Hvis du har såpass angst for slike ting tror jeg det vil bli vanskelig å gjennomføre utdanningen.

Anonymous poster hash: 44531...952

[toci]

Litt enig med AB. Er selv bioingeniør og husker at det var flere i klassen min som synes at blodprøver var helt forferdelig, men de kom seg over det til slutt. Men tror ikke de hadde en så sterk angst for det, som det du beskriver.

[AnonymBruker]

Jeg var ganske redd for sprøyter og blodprøver før jeg bestemte meg for å bli sykepleier. Nå har jeg ingen problemer med det (er student og jobber vedsiden av skolen og har der vært med på blodprøvetaking osv for å komme over det), men dersom det er såpass gale som du sier her så er det ikke sikkert du kommer til å bli vandt til det.

Hvordan går det når du skal ta blodprøver hos legen da? Veneflon er jo stort sett på sykehuset, i f.eks hjemmesykepleie er det svært sjelden det blir brukt. Men du må jo få godkjent praksis i sykehus og sette inn veneflon, det er ikke noe du slipper unna i utdanningen.

Anonymous poster hash: 1a636...b16

[Snop]

Søren... håpte dere skulle si at mange har det sånn og blir likevel helt vante til det til slutt.

Jeg får ikke en fysisk reaksjon som oppkast eller besvimelse, alt skjer bare inni meg. I hvert fall når andre tar det på meg, jeg vet ikke på forhånd hvordan jeg mestrer/ikke mestrer å gjøre det på andre. Det er mulig jeg blir nødt til å gråte litt de første gangene, da... eh...

Tenker at eksponering er jo den beste kuren mot angst, og man blir jo helt klart eksponert for dette under utdanningen. Men er det ofte nok til at man rekker å overkomme frykten før man skal ut i arbeidslivet?

[Gjest elle82]

Hvis du har såpass angst for slike ting tror jeg det vil bli vanskelig å gjennomføre utdanningen.

Anonymous poster hash: 44531...952

Enig. En ting er at du skal lære deg å takle det på øvelsespost på skolen, men du har to laaange sykehuspraksiser foran deg hvor sprøyter og venfloner er dagligdags, og hvor det forventes at du nesten daglig øver/prøver på dette. Så da blir det dobbelt opp med angst for sprøyter i tillegg til prestasjonspress. Tror ikke du kan vente deg noe særlig forståelse for angsten din i praksis, jeg hadde ikke hatt det, beklager å si det. Men akkurat slike ting bør ikke være et stort problem når du velger et såpass medisinsk praktisk yrke som sykepleier er.

[pinar]

Ja jeg har ikke noe problemer med å stikke andre, eller se store åpne sår eller lignende ennå jeg hadde kjempe problemer med bare tanken på blod når jeg var yngre.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke noe stort problem med det, men det var skikkelig ekkelt å gjøre det de første gangene. Måtte tvinge meg selv til å stikke.

Nå bryr jeg meg fint lite om å stikke andre.

Man blir jo vant til det, men når du har så stor skrekk som du beskriver så kan det nok bli vanskelig. Det er et krav at du kan alle prosedyrene, og i praksis må du vise at du kan beherske det godt. For å bli god så må du gjøre det mange ganger, spesielt veneflon.

Anonymous poster hash: 4c6be...c5f

[AnonymBruker]

Men hvorfor vil du bli sykepleier, når blodprøver ,veneflon, sår og sprøyter nesten er halve jobben?

Anonymous poster hash: 59143...2b2

[AnonymBruker]

Jeg er utdannet helsesekretær. Var faktisk veldig redd for blodprøver og sprøyter med det samme, men det gikk seg til. Første gangen noen skulle ta blodprøve på meg, så besvimte jeg. Utrolig pinlig, men nå går det kjempebra. Er ikke redd for blodprøver lengre.

Anonymous poster hash: 4f9d6...06f

[Teriyaki]

Nå er jo eksponeringsterapi noe man bruker veldig mye når det kommer til folk som har angst mot diverse ting, så jeg vil absolutt si at dette er noe du kan komme deg gjennom, men vil anbefale deg å få hjelp for angsten før du begynner på studiet da lærere ikke har tid til at studentene ikke klarer å gjennomføre det de skal på praksissalene og man tross alt ikke kan stå der og skjelve og se tydelig redd ut foran en pasient i praksis.

Edit: Og prisen til verdens lengste setning går til.....

MEG!

Endret 29. mars 2014 av Teriyaki

[Gjest elle82]

Nå er jo eksponeringsterapi noe man bruker veldig mye når det kommer til folk som har angst mot diverse ting, så jeg vil absolutt si at dette er noe du kan komme deg gjennom, men vil anbefale deg å få hjelp for angsten før du begynner på studiet da lærere ikke har tid til at studentene ikke klarer å gjennomføre det de skal på praksissalene og man tross alt ikke kan stå der og skjelve og se tydelig redd ut foran en pasient i praksis.

Edit: Og prisen til verdens lengste setning går til.....

MEG!

Enig i det med eksponering som terapi, men det må du nesten ordne utenom studiet. Som sykepleier og sykepleierstudent så er man der for pasienten, man kan ikke bruke pasientene som prøvedukker for å overkomme sin egen angst.

[Teriyaki]

Enig i det med eksponering som terapi, men det må du nesten ordne utenom studiet. Som sykepleier og sykepleierstudent så er man der for pasienten, man kan ikke bruke pasientene som prøvedukker for å overkomme sin egen angst.

Ja, det var jo også poenget i innlegget mitt. Skrev at hun burde ordne dette før hun begynner.

[Snop]

Men hvorfor vil du bli sykepleier, når blodprøver ,veneflon, sår og sprøyter nesten er halve jobben?

Anonymous poster hash: 59143...2b2

Fordi sykepleier er så mye mer enn det. Har ingen problem med sår, forøvrig. Gjør veldig mye jeg synes er forferdelig ubehagelig i jobben jeg har nå også (ufaglært på omsorgsboliger med enormt varierte oppgaver) uten at det går utover verken min egen trivsel eller beboerne. Jeg merker også at jeg blir mer og mer vant til det meste. Jeg synes det å komme meg forbi frykten selv om det er ubehagelig når det står på, er verdt det.

Dersom jeg gjennomfører dette, kommer det selvsagt ikke til å merkes av verken lærere, pasienter eller medelever hva som skjer inni meg, annet enn potensielt de aller første gangene (når man etter hva jeg har hørt, bare gjør det på medstudenter), men da regner jeg med at det er flere som sliter litt? Så det kommer ikke til å gå utover noen andre. Men jeg skal selvsagt ikke bli sykepleier dersom det betyr at jeg går resten av livet og gruer meg til en så stor del av jobben, det er derfor jeg gjerne vil høre fra noen andre som har slitt i stor grad til å begynne med, men mestrer det helt fint nå.

...hvis disse finnes

(vet forøvrig ikke hvordan jeg skal drive eksponeringsterapi før utdanningen, veneflon er ikke akkurat dagligdagse greier)

[AnonymBruker]

Jeg er sykepleierstudent, redd for sprøyter og takler dårlig å se sår på andre enn meg selv.

Men jeg tenker at det går seg til, så lenge jeg har bestemt meg for at det går! Og jeg har bestemt meg for å ikke være redd for sprøyter. Men jeg blir også veldig rolig og takler ting fint når noen skader seg og trenger legetilsyn. Man går inn i sykepleierrollen og legger egne frykter vekk.

Anonymous poster hash: 2078a...1f0

[AnonymBruker]

Fordi sykepleier er så mye mer enn det. Har ingen problem med sår, forøvrig. Gjør veldig mye jeg synes er forferdelig ubehagelig i jobben jeg har nå også (ufaglært på omsorgsboliger med enormt varierte oppgaver) uten at det går utover verken min egen trivsel eller beboerne. Jeg merker også at jeg blir mer og mer vant til det meste. Jeg synes det å komme meg forbi frykten selv om det er ubehagelig når det står på, er verdt det.

Dersom jeg gjennomfører dette, kommer det selvsagt ikke til å merkes av verken lærere, pasienter eller medelever hva som skjer inni meg, annet enn potensielt de aller første gangene (når man etter hva jeg har hørt, bare gjør det på medstudenter), men da regner jeg med at det er flere som sliter litt? Så det kommer ikke til å gå utover noen andre. Men jeg skal selvsagt ikke bli sykepleier dersom det betyr at jeg går resten av livet og gruer meg til en så stor del av jobben, det er derfor jeg gjerne vil høre fra noen andre som har slitt i stor grad til å begynne med, men mestrer det helt fint nå.

...hvis disse finnes

(vet forøvrig ikke hvordan jeg skal drive eksponeringsterapi før utdanningen, veneflon er ikke akkurat dagligdagse greier)

Har du vurdert å bli vernepleier?

Anonymous poster hash: 44531...952

[AnonymBruker]

Hah huff da! Det er nesten som at en som hater dyr blir dyrelege Kanskje du må revurdere valget av utdanning? Du kommer ikke unna sprøyter og viss du tror det er ille,så kommer du til å oppleve mye verre! Vet ikke om eksponering til det er noe jeg anbefaler, da jeg ikke tror det kommer til å hjelpe. Blodprøver/sprøyter er en så mild del av hverdagen for sykepleiere at viss du er redd for den "humpen i veien" hva skjer når du møter de andre, som er mye verre og som man ikke kan eksponere seg for før man er i yrket og jobbsituasjonen? Viss du absolutt vet at du vil bli sykepleier likevel, så fiks dette før du starter, ellers kommer det til å bli vanskelig, desverre.

Anonymous poster hash: c19b2...376

[Gjest Lady.In.Heels]

Eksponering sier jeg bare Jeg er sykepleier. Før syntes jeg blod var helt forferdelig. Nå bryr jeg meg overhodet ikke. Kan godt spis lunsj med en blodpøl forran meg.

[pinar]

Men hvorfor vil du bli sykepleier, når blodprøver ,veneflon, sår og sprøyter nesten er halve jobben?

Anonymous poster hash: 59143...2b2

Man kan jobbe flere steder hvor man ikke trenger å utføre den type prosedyrer. Det er hvertfall veldig langt fra å være nesten halve jobben.

Jeg var sånn som nesten svimte av bare av å se blod på tv. Jeg ble uvel når folk snakket om ting som hadde med blod eller årer å gjøre.

Nå syns jeg det er gøy å stikke, og det er nesten sånn at jeg ser på hendene til folk og tenker at "hun hadde fine årer, de er sikkert gode å stikke".

[Snop]

Du kommer ikke unna sprøyter og viss du tror det er ille,så kommer du til å oppleve mye verre!

Anonymous poster hash: c19b2...376

Hadde ingen planer om å komme unna sprøyter heller, hehe.. og nei, jeg kommer nok ikke til å oppleve verre (utfra hva jeg selv synes er ille). Tåler ellers alt av gørr, guffe kropp og innvoller.