Har jeg lov...

[AnonymBruker]

Har jeg lov til å føle meg trist?

Har jeg lov til å føle meg håpløs?

Har jeg lov til å føle meg verdiløs?

Har jeg lov til å føle meg sint?

Har jeg lov til å føle meg sliten?

Selv om jeg egentlig ikke har noe å klage på?

Alltid er det jeg som har måtte være der for de rundt meg. Jeg lærte meg tidlig at jeg ikke får vise andre følelser enn glede. Jeg har lært meg at jeg ikke skal fortelle noen rundt meg at jeg heller ikke alltid har det så bra.

Hele livet mitt har jeg egentlig spilt skuespill. Jeg har alltid vært den livlige, blide jenta. Men innvendig har jeg følt meg helt håpløs, totalt verdiløs. Jeg har ikke sagt det til noen, da jeg ikke vil være en som "klager", for jeg har jo egentlig ikke noe å klage på. Jeg har en kjæreste som elsker meg, og jeg elsker han. Jeg har en familie som er glad i meg. Jeg har venner som bryr seg om meg.

Men jeg har aldri klart å stille meg selv i sentrum.

Jeg har ikke feiret bursdagen min siden jeg gikk på barneskolen. Av den grunn at jeg aldri har følt at jeg er noe å feire. Det er de rundt meg som skal feires. Det er de som har kommet seg gjennom ordentlige problemer. Jeg? Jeg bare er. Jeg er her for at folk rundt meg skal ha noen å komme til.

Beklager negativiteten, måtte egentlig bare få det ut en plass. Og siden jeg ikke vil plage noen i familien eller venner, så tenkte jeg at her inne kan jeg skrive det. For her velger dere selv om dere vil "høre" eller ikke.

Anonymous poster hash: d3d79...41c

[Gjest TheRighteous]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver.

Ja, du har lov! Det er slitsomt å alltid skjule triste og kjipe følelser, og bare smile og være blid hele tiden. Prøv å tenk at du har absolutt lov å føle deg trist og alle andre følelser du måtte føle! Få det ut! Men hvorfor føler du deg håpløs og verdiløs? Er det en spesiell grunn, eller er det bare noen følelser du sitter med?

Endret 29. mars 2014 av TheRighteous

[MyElixir]

Jeg har hatt en "blid og glad" maske i hele mitt liv. En falsk maske som etter hvert har gjort det vanskelig å takle livet.

Jeg får nå hjelp av en klinisk sosionom, og hun har gjort underverker med måten jeg takler dette på.

Å få hjelp fra en utenforstående er gull verdt, prøv det!

[AnonymBruker]

Jeg blir så sliten av å stenge inne følelsene mine. Husker jeg ytret til mine foreldre en gang i barndommen, at jeg hadde lyst å dra å snakke med psykolog. Pappa mente det ikke var noen god ide, og lo bare av meg, og mamma sa ikke noe. I senere tid er min eldste søster begynt å dra til psykolog, og pappa synes det er sååå flott at hun får hjelp.

Det er egentlig ikke noen grunn til at jeg føler meg håpløs og verdiløs, det er vist bare slik. Og dette igjen fører til at jeg føler meg enda mer håpløs.

Jeg prøver å endre min måte å tenke på, men det er vanskelig. Har prøvd det i flere år, men det er noe jeg gjør feil. Kanskje jeg må ta steget og spørre om hjelp. For slik det er nå, så tenker jeg bare "dersom jeg fyller 30 vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte"

Ikke klarer jeg å si til samboer dette, for jeg vil ikke plage han med mine problemer.

Hilsen TS

Anonymous poster hash: d3d79...41c

[AnonymBruker]

Som at jeg selv kunne skrevet dette. Jeg spiller skuespill jeg og, gjort det hele livet. Alle tror jeg har det bra og at jeg alltid er positivt innstilt til alt, men alt er bare ren løgn. Jeg har det ikke noe bra, selv med god kjæreste og fantastisk familie. Tror jeg er for stolt til å innrømme alle mine triste tanker og følelser. Mange sier "Du smiler hele tiden, det er så flott!".. hadde de bare sett meg når jeg er for meg selv..

Så vet hvordan du har det, og "fint" å se at jeg ikke er alene.. Men du har lov til å føle alle dine følelser TS, men har ingen råd da jeg selv har det slik.

Anonymous poster hash: b642e...61e

[AnonymBruker]

Synd å si det, men det er litt godt å se at jeg ikke er alene om det.

Vet ikke om det er fordi jeg er for stolt eller for svak, at jeg ikke vil vise følelser.

-TS-

Anonymous poster hash: d3d79...41c

[Kjempeliten]

Jeg tror du kanskje har behov for å snakke med noen om ting som plager deg?

Jeg er også sånn som ikke liker å fortelle om problemene mine, men etter at jeg hadde latt problemene mine gå ut over kjæreste og venner i så lang tid uten at de skjønte noen ting så valgte jeg å snakke om det med kjæresten min. Jeg var livredd for at han skulle syntes jeg var svak og teit, men heldigvis tok han det ganske bra og sa at han syns det var fint at jeg fortalte det til ham for da vet han hvordan jeg har det og hvorfor jeg reagerer som jeg gjør i visse situasjoner.

Jeg syns du hvertfall kan bruke kjæresten din som en å prate med. Sånt bør man egentlig bare forvente, at kjæresten kan stille opp for å ta en prat når ting er vanskelig. Alle har problemer, det handler ikke om å skaffe seg unødig oppmerksomhet.

[Gjest TheRighteous]

Synd å si det, men det er litt godt å se at jeg ikke er alene om det.

Vet ikke om det er fordi jeg er for stolt eller for svak, at jeg ikke vil vise følelser.

-TS-

Anonymous poster hash: d3d79...41c

Det er ofte godt å vite at man ikke er alene! Syns du skal ta å prate med kjæresten din om det, tror det vil være godt for deg!

[AnonymBruker]

Kjempeliten:

Ja, jeg tror egentlig det. Er bare det at jeg ikke alltid vet hva som plager meg, og det irriterer meg!
Har fortalt han at jeg ikke mener å være grinete og lei meg til tider, det er bare så mye følelser som må ut. Han sitter og trøster meg, og han er der for meg. Jeg har bare aldri hatt noen så nært innpå meg før, jeg er egentlig vandt til å være alene. Nå når jeg ikke er det kjenner jeg jo at disse følelsene sliter mer enn jeg hadde trodd.

Men som dere sier, så skal jeg snakke med samboer, få luftet meg litt. Jeg er bare så utrolig dårlig på det, gråter så forbanna lett.

Anonymous poster hash: d3d79...41c