Følelsen av å være nedprioritert...

[Viola1988]

Jeg og kjæresten har vært sammen i litt over ett år. Jeg er hans første kjæreste mens jeg har hatt tidligere kjærester(vi er 25 år gamle.)

Problemet er: Han er selvstendig næringsdrivende og jobber masse. Tidligere har jeg klart å være tålmodig og tenkt at han er nødt til å få seg en kundemasse før han kan roe ned. Nå har han fått stabil jobb(i ca ett år hvertfall) og jeg ser da muligheten for at han kan være hjemme til klokken fem og jobbe en dag sent. Dette har jeg foreslått og han er enig i at det ville være en god plan. Problemet er at han fortsatt er hjemme senest halv seks, to dager(noen ganger mer) trener han(fåtall av ganger med meg, ellers fotball) og er derfor hjemme sånn ca når jeg legger meg eller etter klokken syv.

Problemet mitt da er at jeg sitter med en konstant følelse av å være nedprioritert. Jeg har en forhistorie med depresjoner, men har etter masse jobbing klart å gjøre meg selv til 1. pri i mitt liv. Men hele mitt liv fletter seg rundt når han er hjemme, når han skal trene og når det er plass til meg i hans travle kalender.

Er det feil av meg å føle meg nedprioritert? Vi har hatt "nedprioritert" praten mange ganger alt og han sier det skal bli bedre, men har foreløpig ikke merket forskjell(Denne helgen er det treningsleir og han har vært to dager på jobbkurs så da har han måttett jobbe inn det han mistet der, ergo jeg har sett han svært lite denne uken) Han er ufattelig dårlig til å si nei så er nok derfor han jobber såpass mye, men hver gang han sier ja til en pasient sier han nei til meg...

Derfor spør jeg dere, jeg har ingen andre jeg såpass fritt kan dele tankene mine med, hva skal jeg gjøre? Jeg har aldri hatt ett sånt forhold før, hvor mine følelser sakte men sikkert blåses bort fordi vi ikke får bygget opp forholdet...