16 år og fysisk/psykisk mishandlet hjemme

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en jente på 16 år som egentlig ikke kunne hatt det hjemme. Jeg og mine 3 andre familiemedlemmer kunne ikke vært mer ulike(de 3 mot meg). Jeg har hatt en kjempefin oppvekst, men det var etterhvert som jeg ble eldre at ting forandret seg. Vi har vært ut og inn av BUP, familievernkontoret og barnevernet, men føler at det bare har forverret situasjonen og gjort alt verre for meg. Jeg er ikke på noen måte ustabil eller gal, men kommer rett og slett ikke overens med noen i familien min og ikke respekterer jeg de heller på grunnlag av alt som har blitt gjort og sagt mot meg. Jeg er en oppegående og smart jente, og jeg vet at jeg har mye å by på, men hele familiesituasjonen min ødelgger alt i livet mitt føler jeg. Det går utover alt. Jeg har droppet ut av skolen og klarer ikke være en god venn eller kjæreste fordi jeg har det så tungt selv. Jeg er rett og slett mentalt utslitt og merker at jeg er nær et bristepunkt. Har flere ganger besvimt pga psykisk stress og begynt å hyperventilere. Jeg har vært gjennom mye de siste 3-4 årene, bl.a. vært utsatt for voldtekt. Dette taklet familien min dårlig og gjorde alt mye verre. Det virker som om er prøver å straffe meg fordi jeg sliter. Har blitt slått til av både mamma og pappa flere ganger i forbindelse med krangler. Mamma har truet meg (indirekte) med å prøve å ødelegge for meg og kjæresten min, og han er egentlig den eneste personen som betyr noe for meg. Da vi har vært til samtaler hos terapauter hele familien føler jeg at jeg ikke blir tatt på alvor og at jeg blir snakket til og behandlet som et problem siden det er slik de 3 andre i familien beskriver meg, og da føler jeg at det ikke spiller noen rolle hva jeg sier. Jeg holder virkelig ikke ut mer, aner ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal få hjelp. Broren min har sa nettop at det var best for alle hvis jeg bare tok livet mitt. Og mamma stod der og sa at jeg skulle se til helvete å komme meg ut av huset og de eneste jeg sa var først var at de skulle se til faen å la meg være ifred fordi jeg ikke orket mer.

Anonymous poster hash: 69cc4...2c7

[Gjest Violetta]

Har du hatt kontakt med barnevernet? Kanskje de kan hjelpe deg?

[Gjest Isabellag56]

Ja, men som sagt: ikke noe hjelp å få.. Det er det jeg som blir sett på som et problem..

Ts

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å havne såppas mye på kanten med familien, og det kanskje nettopp avstand dere trenger.

Jeg var i en "lignende" (ikke i nærheten så ille) situasjon fra jeg var 13 til jeg var 15 år. Jeg hadde blitt voldtatt når jeg var yngre, uten å ha sagt dette til noen. I min situasjon var det for det meste meg det var noe galt med, og det at jeg holdt alt inne i meg første også til besvimelser, angstanfall, depresjoner og eplepsi-lignende anfall. Jeg kom heller ikke overens med familien min, noe som skapte mange uhyggeligheter i familielivet. Jeg ble blant annet kastet ut fra faren min sitt hus, fratatt husnøklene, truet med å bli sendt til div instutisjoner, mange stygge konfrontasjoner med søsteren min og hadde et par uheldige sammenstøt med moren min. Jeg hadde det ikke bra hjemme i det hele tatt, noe som førte til diverse psykologer (blant annet BUP), barnevernsmøter,mange besøk på politistasjon og ukentlige møter med skolerådgivere og helsesøstre. Forskjellen her var jo det at foreldrene mine faktisk er veldig allrighte, men at jeg hadde mye problemer. Min løsning på dette var å flytte ut.

Jeg hadde en god samtale med foreldrene mine der jeg informerte om at jeg flyttet ut i håp om at situasjonen kunne bedre seg. Med en del avtaler og kompromisser gikk dette altså greit, selv om moren min aldri var enig at jeg skulle gjøre dette. Så når jeg var 16 flyttet jeg på hybel i nabobyen.

Dette er uten tvil den beste avgjørelsen jeg har gjort. Var hjemme hvertfall en helg hos hver av foreldrene hver mnd, og ellers når jeg måtte ønske det. Dette krever dog at du faktisk klarer å ta ansvar for deg selv og ikke oppfører deg som en fjortiss.

Nå har jeg et fantastisk (!!) forhold til familien min (har rukket å blitt 21 år også), og har omtrent ikke kranglet med dem siden dagen jeg flyttet ut. Moren og søstern min er mine beste venner, og pappa har jeg også et veldig godt forhold til. Vi snakker åpent nå om problemene vi hadde, og kommunikasjonen mellom oss er kjempebra.

Det kan bli bedre selv om det føles grusomt. Høres ikke ut som at foreldrene dine kommer til å være veldig vanskelig å få overtalt til dette heller.

Anonymous poster hash: a2c41...cbd

[AnonymBruker]

Er du sikket på at det er barnevernet du har hatt ko takt med? Er de kjennt med at du har blitt slått flere ganger? Tror ikke barnevernet ville tullatt at du bodde hjemme da.

Anonymous poster hash: 27a8b...e72