Hvor viktig er forelskelsen? Har du vært hodestups forelsket?

[AnonymBruker]

Etter en diskusjon med mannen kom det frem at han aldri har vært skikkelig forelsket. Ikke i noen, selv ikke meg. Jeg på min side var heller ikke hodestups forelsket i ham da vi ble sammen.

Vi har holdt sammen i godt over ti år og har barn sammen. Selv om vi har hatt gode og dårlige perioder, har vi hatt det veldig fint sammen og vi er genuint glade i hverandre.

Men i det siste har jeg begynt å lure på om vi gjør hverandre en bjørnetjeneste ved å holde sammen. Før jeg traff denne mannen har jeg vært helt tullete forelsket i en annen, og en del av meg savner rett og slett den følelsen. Skal nevnes at jeg aller mest ønsker meg den følelsen med mannen, for han er Drømmemannen på såå si alle områder.

Det eneste som egentlig mangler er altså den perioden der man stereotypisk ikke klarer å holde fingeren av fatet og har seg fjorten ganger om dagen. Men hvor viktig er den? Er det noe alle opplever?

Anonymous poster hash: b55f2...ab6

[AnonymBruker]

Hadde ikke tenkt noe på det der. Forelskelsen går uansett fort over;)

Anonymous poster hash: 2244c...c92

[Gjest Trøffel]

Ingen har sommerfugler i magen i 50 år. Jeg skjønner at du savner følelsen av å være nyforelsket, men om et år så hadde din nye flamme sittet og prompet i sofaen uansett. Den berusende nyforelskelsen og den ville kåtskapen går over etter hvert, samme hvem du er sammen med. Om du og mannen din har det godt sammen og dere har felles barn, så ser jeg ikke poenget med å gå fra hverandre. Gresset er sjelden grønnere på den andre siden, og jeg hadde aldri i verden brutt opp en familie for alltid for å kunne være berusende forelsket i et halvt års tid.

[Gjest Trøffel]

Jeg har aldri vært hodestups forelsket i mannen min, men han var hodestups forelsket i meg. Nå har vi friske, flotte barn sammen og vi elsker hverandre på godt og vondt De gangene jeg har vært hodestups forelsket så har det som regel vært i typer som ikke var like forelsket i meg. Jeg var nok mest ivrig på å få dem jeg ikke kunne få når jeg var ung og dum... Så da ble jeg stort sett lekt med og behandlet dårlig. Savner altså ikke sommerfuglfølelsen da den stort sett var forbundet med usikkerhet.

Men når ingen av dere har vært hodestups forelsket i starten så har det kanskje vært vanskeligere å legge et solid fundament for både gode og onde dager?

[Gjest Heartbeat]

Etter en diskusjon med mannen kom det frem at han aldri har vært skikkelig forelsket. Ikke i noen, selv ikke meg. Jeg på min side var heller ikke hodestups forelsket i ham da vi ble sammen.

Vi har holdt sammen i godt over ti år og har barn sammen. Selv om vi har hatt gode og dårlige perioder, har vi hatt det veldig fint sammen og vi er genuint glade i hverandre.

Men i det siste har jeg begynt å lure på om vi gjør hverandre en bjørnetjeneste ved å holde sammen. Før jeg traff denne mannen har jeg vært helt tullete forelsket i en annen, og en del av meg savner rett og slett den følelsen. Skal nevnes at jeg aller mest ønsker meg den følelsen med mannen, for han er Drømmemannen på såå si alle områder.

Det eneste som egentlig mangler er altså den perioden der man stereotypisk ikke klarer å holde fingeren av fatet og har seg fjorten ganger om dagen. Men hvor viktig er den? Er det noe alle opplever?

Anonymous poster hash: b55f2...ab6

Forelskelse er sterKere når du er ung og ikke har opplevd det før, etterhvert så blir de svakere. Eller rettere sagt mer realistiske Du eldres og du opplever mye og du tar ikke helt at slik som i yngre dager. Men dette er bare ut i fra mitt perspektiv. Kan hende andre opplever det ANNERLEDES

[Gjest Kvinneline]

For meg er forelskelse utrolig viktig. Jeg er fortsatt forelsket i mannen etter 6 år, og han sier det samme.

Det er overhodet ikke det samme som i begynnelsen hvor vi ikke kunne være mer enn minutter fra hverandre, og kysset hele tiden osv men det kommer sånn i bølger, noe jeg føler er med på å gjøre vårt forhold så bra som det er. Ligger vi lenge i senga en søndagsmorgen, kan han stirre på meg for og så fortelle at han er så forelsket. I slike stunder svirmler det av sommerfugler i magen min

Vi setter pris på det lille, enkle, og forteller det alltid til hverandre når vi kjenner disse sommerfuglene.

[AnonymBruker]

For meg er forelskelse utrolig viktig. Jeg er fortsatt forelsket i mannen etter 6 år, og han sier det samme.

Det er overhodet ikke det samme som i begynnelsen hvor vi ikke kunne være mer enn minutter fra hverandre, og kysset hele tiden osv men det kommer sånn i bølger, noe jeg føler er med på å gjøre vårt forhold så bra som det er. Ligger vi lenge i senga en søndagsmorgen, kan han stirre på meg for og så fortelle at han er så forelsket. I slike stunder svirmler det av sommerfugler i magen min

Vi setter pris på det lille, enkle, og forteller det alltid til hverandre når vi kjenner disse sommerfuglene.

Helt enig. Akkurat sånn er vi også.

Anonymous poster hash: 11176...9f0

[Lakota]

Etter å ha levd ni år med en mann jeg aldri var sånn hodestupt forelsket i har jeg innsett at jeg TRENGER forelskelse. Misforstå meg rett, jeg elsket virkelig mannen min, og jeg er fortsatt kjempeglad i han og ønsker han alt godt i verden. Han er et fantastisk menneske. Men samtidig har jeg funnet forelskelsen igjen med en annen, og det er så utroooolig deilig. Er så utrolig mye mer forelska nå enn jeg noen gang har vært. Så det som står over, om at forelskelsene blir svakere etter som man blir eldre, det stemmer hvertfall ikke for meg! Trodde jeg var stormende forelsket som tenåring, men ingenting slår den følelsen jeg sitter med når jeg er med min nye <3

[AnonymBruker]

Forelskelse er sterKere når du er ung og ikke har opplevd det før, etterhvert så blir de svakere. Eller rettere sagt mer realistiske Du eldres og du opplever mye og du tar ikke helt at slik som i yngre dager. Men dette er bare ut i fra mitt perspektiv. Kan hende andre opplever det ANNERLEDES

Jeg er 43 og er hodestups med sommerfugler i magen som jeg aldri har vært før. Rett og slett helt håpløst på trynet, på skikkelig fjortis-språk

Anonymous poster hash: 2b4ea...297

[Anglofil]

For meg er forelskelsen er naturlig del av forholdet. Det vil si: det er en naturlig del i første delen av forholdet. Jeg synes forelskelsen jeg nå føler for kjæresten min er herlig og deilig, men samtidig vanvittig slitsom. Derfor er det godt når forelskelsen dabber litt av og det går over til dyp og sterk kjærlighet.

For meg er den dype og sterke kjærligheten det viktigste, men forelskelse er svært viktig for meg i begynnelsen av forholdet.

Mvh Yvonne

[LatersBaby]

Å være hodestups forelsket er himla slitsomt! Husker i starten med kjæresten min så klarte jeg såvidt å puste normalt når vi var i samme rom og jeg ble en fryktelig fnisete fjortis versjon av meg selv. Deilig å være over det stadiet, men sommerfuglene kommer inne i mellom, men elefantene uteblir - heldigvis!

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har faktisk vært veldig forelsket i snart 15 år, og det virker ikke som det går over heller.

Selvsagt ikke på samme måte som i starten. Da hadde vi jo gjerne sex åtte ganger daglig og det var helt forferdelig å være vekkreist en helg uten ham Det hadde jo bare ikke vært praktisk gjennomførbart nå som vi har barn og andre plikter. Men det er definitivt en sterk forelskelse der allikevel.

Er jeg vekkreist en uke, kjenner jeg sommerfugler ved tanken på å se ham igjen. Pynter meg med leppestift og litt utringning og så tar det ikke lang tid før vi er i sengen for herlig gjenforeningssex

Ofte sitter vi f.eks. i middagsbesøk og så legger jeg merke til at han sitter og ser på meg over bordet med det samme blikket som han alltid har gjort. Det forelskede blikket!

Når ungene er ute av huset en søndag tilbringer vi gjerne hele formiddagen nakne i senga og bare nyter hverandre.

Ellers er det mye kyssing, kosing og fine ord i hverdagen. Vi bare MÅ røre ved hverandre ofte!

Dette var bare for å svare de som mente at forelskelse var kortvarig - forelskelse kan definitivt vare lenge, etter min erfaring! Det handler nok mye om hvordan man vedlikeholder det. Vi har vært veldig klare hele veien på at vi skal ta oss tid til å gi hverandre oppmerksomhet og fine ord og kos. Selv om vi har barn og travle liv så er forholdet oss to imellom en egen prioritet. Vi prioriterer heller å drikke et glass vin sammen og ha en morsom samtale enn å se mye på TV om kvelden, f.eks. Og det har funket for oss.

Men jeg tror nok forelskelsen bør ha vært der fra starten. Usikker på om den kan oppstå langt ute i forholdet. Kanskje, hvis man går inn for det? Jeg tror nok ikke jeg kunne levd uten forelskelse i forholdet. Den dype respekten og kjærligheten er god, men forelskelse og kribling i magen er krydderet som gjør at man ikke mister hverandre ut av syne!

Anonymous poster hash: dfce0...9b0

[AnonymBruker]

TS her:

Ser altså ut til at folk er litt delt, kanskje ut fra erfaringene man har?

Jeg har bare vært helt tullingforelsket én gang. Hadde jeg ikke vært det ville jeg antagelig ikke ha tenkt tanken i hovedinnlegget i det hele tatt.

For alt jeg vet er dette en reaksjon på at vi har fått barn og vært veldig dårlig til å se hverandre oppi det hele, men det er likevel litt sårt. Jeg tror vel alle ønsker seg et forhold slik som AB over her.

Anonymous poster hash: b55f2...ab6