Psykisk syk og hjelp fra Nav!

[AnonymBruker]

Jeg har hele livet blitt utsatt for psykisk mishandling og har i tillegg til dette observert fysisk mishandling i nær familie. Dette har vært så ille at jeg har selv kontaktet barnevernet samt at min mor har ringt politiet opp til flere ganger. I tillegg til dette så hadde jeg store problemer med det skolemessige i mindre alder, og dette har ført til lite mestring gjennom flere år. Jeg har gjennom en vanskelig oppvekst slitt med tvangstanker og OCD. Skolen fanget opp at jeg sleit på skolen, og jeg ble derfor utredet men de kom aldri fram til hva jeg sleit med. Da jeg begynte på videregående begynte jeg på ny utredning, men her klarte jeg ikke å fullføre utredningen da det gikk utover timer i klassen.

Da jeg ble 18 år begynte jeg på folkehøgskole, men dette hatet pappa fordi jeg kunne jo ikke "kaste" vekk 1 år på noe jeg likte å gjøre.. Han har alltid vært grusom streng mot meg samt manipulert meg til å ta valg jeg egentlig ikke var enig i. Uansett så valgte jeg å trosse min far, så jeg begynte på det jeg var interessert i. Dessverre så ødela jeg ryggen min så jeg kunne ikke fortsette med aktiviteten jeg studerte. Da jeg kom hjem måtte jeg trene meg opp, samt bruker mye tid på fysioterapeut og legetimer. Aktiviteten jeg studerte var noe jeg virkelig var flink i.

Etter dette begynte jeg å ta opp fag, og jeg merket at konsentrasjonen uteble så karakterene ble elendige. Jeg tok derfor saken i egne hender ved å besøke lege for utredning til evt ADHD. De fant ut etter mye om og men at jeg hadde diagnosen ADHD, og jeg fikk medisiner. Da jeg etter flere samtaletimer og tilrettelegging begynte på skolen igjen, så gikk jeg ut med gode karakterer i både realfag og fellesfag. Dette resulterte i at jeg begynte på medisinutdanning med sterkt ønske fra min egen far, noe jeg var glad for fordi jeg ønsker det selv. Men etter en kort stund på medisin så merket jeg at studiet ikke var helt det riktige for meg. Da jeg tok valget å sluttet ble jeg fryst ut fra min egen familie, noe som resulterte i at jeg måtte bo til ei venninne over lengre tid. Jeg ble derfor så sliten og lei at jeg tok på meg ryggsekken og stakk til andre siden av jorda.

Nå sitter jeg her i en alder av 24, og jeg har ikke fullført noe unntak gode karakterer fra VGS som jeg har jobbet kjempe hardt for. Jeg angrer overhode ikke på at jeg sluttet på medisin, for jeg vil heller studere noe som passer meg noe bedre. Men dessverre så er jeg så syk nå at jeg ikke har mulighet til å verken jobbe eller studere, derfor lurer jeg på om jeg kan søke om støtte fra Nav i en periode til jeg blir bedre?

Noen som har erfaringer med NAV i saker som ligner på min..

Jeg har virkelig prøvd å jobbe siden jeg kom hjem, men dessverre så merker jeg at dette ødelegger meg mer her og nå.

Anonymous poster hash: ee01e...9e4

[AnonymBruker]

Ts her.

Beklager for mye skrivefeil!

Anonymous poster hash: ee01e...9e4

[AnonymBruker]

Dersom du har arbeidsevnen nedsatt med minst 50% på grunn av sykdom kan du søke arbeidsavklaringspenger fra NAV. Da er det et krav at du går i behandling for å bli bedre, men det virker det jo som om du ønsker. Ta kontakt med din fastlege.

Anonymous poster hash: 0d86b...18d

[Mrs Smith]

.

Endret 29. juni 2014 av Gullrose

[AnonymBruker]

Her er min anbefaling:

1. Gå til legen din, få vedkommende til å henvise deg til spesialisthelsetjenesten samt en søknad om arbeidsavklaringspenger.

(Grunnet det du forteller her, er det helt tydelig at du har rett til å få hjelp. Det går ut over livskvaliteten din, og det er forverring av tilstand.) Pass på at henvisningen er ordentlig skrevet, og at ditt symptomtrykk og konsekvensene av dem kommer tydelig frem.

2. Begynn i behandling når du får tilbud.

Dersom du ruser deg, se om dette er noe du kan avslutte før du begynner i behandling, da det ikke er forenelig med psykologisk behandling.

Lykke til. Jeg håper du får det bedre

Anonymous poster hash: c0de4...28f

[AnonymBruker]

Ts her.

Takk for gode råd. Men jeg synes det er så fryktelig flaut å ta i mot hjelp fra NAV da jeg ikke bli sett på som en naver osv. Har allerede en bror som er uføretrygdet så vil ikke at foreldrene mine skal vite at jeg får hjelp fra Nav.

Men uansett, jeg må virkelig ta i mot den hjelpen jeg kan få nå... Så kanskje jeg skal bestille meg en time til legen allerede i morgen..

Anonymous poster hash: ee01e...9e4

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du ikke har lyst å bli sett på som en naver, men ut fra det du beskriver, er du definitivt berettiget til å få hjelp. Og ikke føle deg som noen snylter.

Selv slet jeg etter kreftbehandling, og jeg kan kjenne meg igjen i skammen eller flauheten du beskriver. Min mor har levd på sosialen hele livet, og det siste jeg ønsket var å "bli som henne". Men med god hjelp fra nav, lege og psykolog, holder jeg på med en profesjonsutdanning. Takket være at jeg søkte hjelp, vil jeg om kort tid være vanlig arbeidstaker, betale skatt og ikke minst hjelpe andre mennesker.

Du høres ut som en ressurssterk person som har møtt mer motgang enn man burde, og som på tross av dette, har fått til ting. Noen ganger er det likevel mer enn man kan klare på egenhånd, og da skal man sette pris på å bo i Norge, og ta del i sikkerhetsnettene som er der.

Jeg heier på deg

Anonymous poster hash: c0de4...28f

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du ikke har lyst å bli sett på som en naver, men ut fra det du beskriver, er du definitivt berettiget til å få hjelp. Og ikke føle deg som noen snylter.

Selv slet jeg etter kreftbehandling, og jeg kan kjenne meg igjen i skammen eller flauheten du beskriver. Min mor har levd på sosialen hele livet, og det siste jeg ønsket var å "bli som henne". Men med god hjelp fra nav, lege og psykolog, holder jeg på med en profesjonsutdanning. Takket være at jeg søkte hjelp, vil jeg om kort tid være vanlig arbeidstaker, betale skatt og ikke minst hjelpe andre mennesker.

Du høres ut som en ressurssterk person som har møtt mer motgang enn man burde, og som på tross av dette, har fått til ting. Noen ganger er det likevel mer enn man kan klare på egenhånd, og da skal man sette pris på å bo i Norge, og ta del i sikkerhetsnettene som er der.

Jeg heier på deg

Anonymous poster hash: c0de4...28f

Ja, tusen takk. Jeg har nok fått til mer en nok til å være meg. Jeg har folk rundt meg som er sjokkert over hvor jeg kom fra, og hva jeg fikk til.. Men akkurat nå føler jeg meg bare tom, jeg har rett og slett ikke mer å gi. Makter heller ikke tanken på å jobbe, da jeg trenger hjelp til å i det hele tatt takle hverdagen her og nå..

Anonymous poster hash: ee01e...9e4