Uteliv og "innskrenkning" i et forhold

[Gjest poobear]

Jeg ser folk her inne nærmest måper når de hører om par der den ene er sjalu og mener man ikke bør dra på byen hver for seg. "Man må da stole på hverandre!" utbryter mange av dere.

For dere som har en partner som sjelden eller aldri gjør dere usikker, og som er frigjorte og propp fulle av selvtillit og har møtt minimalt med motgang i livet, er det lett å ikke forstå seg på andres usikkerheter og å bli sjokkert over "at det går an". Dere stoler nesten automatisk på kjæresten, og til og med flørter han så gjør det ikke noe, fordi dere flørter selv og trives med det.

Når man i tillegg ikke er av de peneste, er det vondt å se at partneren ser på andre og helt tydelig liker det han ser. "Så kikk selv da, du kikker sikkert på kjekke gutter du også?" er det som ofte blir svart. Jeg snakker for meg og mange andre jenter når jeg sier at det gjør jeg ikke. Kjekke gutter blekner når jeg er glad i noen andre, og jeg registrerer dem knapt.

Hva har man på byen og typiske sjekkesteder å gjøre hvis man er i et forhold? Det har jeg også lurt på lenge, og da jeg så Doctor Phil på svensk kanal4, var han rimelig hard på det samme. Det er så mye annet man kan gjøre. Selvfølgelig må det gå an å ta en øl sammen med venner, men hvorfor er det så galt at mange mener man bør dra ut sammen? Mang et forhold har blitt ødelagt av utelivet.

Målet må være å stole på hverandre. Men tillit kommer ikke automatisk, uten at det er noe sykelig og psykopatisk i det. Det er noe man må tjene opp og beviser over tid at man fortjener. De som har vært sammen med sleipe lystløgnere som lyver og vrir sannheten til de tror det selv, vet godt at man lett blir usikker på om partneren forteller sannheten.

Er det et svakhetstegn å være usikker?

Har ikke vi som har blitt brutalt såret før rett til et parforhold med trygge rammer, uten at det skal bli hetende at vi skrenker inn friheten for partneren? Frihet kan jo være så mangt!

[Gjest MrsL]

Det er vanskelig om man har blitt såret og løyet for i tidligere forhold å automatisk stole på den man nå er sammen med. Skjønner godt frustrasjonen.

Selv har jeg vært sjalu sammen med andre enn han jeg er sammen med nå. De var ikke min type har jeg funnet ut i ettertid. De ville ikke det samme i livet som jeg vil. Nå når jeg har funnet den rette mannen finnes ikke et snev av sjalusi i forholdet. Vi vil de samme tingene og vi har samme meninger om flørting, sjekkin og å gå på byen. Jeg vet at han som musiker har fått mange tilbud og de har han ikke benyttet seg av. Dette var før min tid. Men jeg føler bare rett og slett at denne mannen kan jeg stole 100% på og da er det rett.

[Gjest Nefertiti]

Hvis begge partene er enige om denne livsstilen så er det jo greit nok. Problemet er når det bare er den ene parten som vil det. Da blir det innskrenking av friheten til den andre.

Man er nødt til å stole på partneren sin! Det er jo helt grunnleggende.

Jeg har selv blitt såret, men jeg skylder den nye kjæresten min å gi han blanke ark og stole 100% på han.

[Gjest smulten]

...Men det ER jo vanskelig å stole på noen helt fra starten...?

samtidig bør man jo diskutere sjalusi og holdninger til flørting og sånt, og ikke ha som utgangspunkt at den nye kjæresten kommer til å såre deg sånn som den forrige.

Men man bør jo noen ganger skue hunden på hårene...mange er naive i forhold til hvem de velger å være sammen med, og mange synes det er greit å være utro (uten å dele dette livssynet med partneren...). Likevel - å skulle leve over lang tid i et forhold hvor man ikke kan gjøre det ene eller andre fordi man skulle kunne bli sjalu høres litt slitsomt ut for min del. Bedre å ta noen samtaler med en rådgiver eller psykolog og finne ut hvorfor man er overfølsom - eller om man har grunn til å være det...

[la Flaca]

Har ikke vi som har blitt brutalt såret før rett til et parforhold med trygge rammer' date=' uten at det skal bli hetende at vi skrenker inn friheten for partneren? Frihet kan jo være så mangt![/quote']

Jeg har blitt såret før jeg, av samtlige kjærester jeg har hatt omtrent. Likevel gir jeg alle en fair sjanse til å vise at de er til å stole på. Og jeg velger å tro at de er ærlige til jeg får inntrykk av det motsatte. Skal man gå rundt og male fanden på veggen blir det en belastning for forholdet! Min elskede mann fortjener å gå på byen med kompiser uten at jeg klager, og han fortjener at jeg gir han frihet.

[nyibyen]

Bra innlegg, enig med deg i mye.

Når man i tillegg ikke er av de peneste, er det vondt å se at partneren ser på andre og helt tydelig liker det han ser. "Så kikk selv da, du kikker sikkert på kjekke gutter du også?" er det som ofte blir svart. Jeg snakker for meg og mange andre jenter når jeg sier at det gjør jeg ikke. Kjekke gutter blekner når jeg er glad i noen andre, og jeg registrerer dem knapt.

quote]

Enig. Ser aldri på menn i det hele tatt, synes ingen andre enn kjæresten min er attraktive på den måten. Fantaserer ikke engang om kjekke filmstjerner eller noe. Kanskje jeg er veldig unormal her?

Min ex er svært flørtende når han er på fest, og "forventet" at jeg skulle være det også. Å "ha det gøy" med andre uten å gå over streken. Vel, den streken var vanskelig å se av og til, og siste fest før det ble slutt var han alene og fant en ny jente å bli betatt av.

Og det er noe av det viktigste: Alle kan bli betatt av nye folk. Og jeg mener det er dumt å utsette seg for det unødvendig, særlig i kombinasjon med alkohol. Det må være "lov" til å beskytte forholdet mot unødvendig flørting. (Uten å bli ekstrem selvfølgelig, og nekte samboeren å gå ut...)

Neste jeg finner meg skal ikke ha det enorme eksponeringsbehovet og oppmerksomhetstrangen som gjorde meg så utrygg når vi var ute på byen. Nå vil jeg ha en snill og omtenksom mann!!!!!

[Andrine22]

Til deg som skrev innlegget:

[Gjest Poirot]

I you love them, set them free.

[Arkana]

Hvis begge partene er enige om denne livsstilen så er det jo greit nok. Problemet er når det bare er den ene parten som vil det. Da blir det innskrenking av friheten til den andre.

Man er nødt til å stole på partneren sin! Det er jo helt grunnleggende.

Jeg har selv blitt såret, men jeg skylder den nye kjæresten min å gi han blanke ark og stole 100% på han.

Veldig bra skrevet! Jeg er helt enig.

[Gjest Kvinne 30]

Jeg er helt enig med deg Poobear, well said!

Når man leser samlivssidene på KG kan en jo få inntrykk av at alle damene er i forhold er så perfekte når de sier at de gir mannen sin 100 % "frihet" og "De du elsker slipper du fri" osv...Det er så lett å SI slikt, men jeg synes det er vanskelig.

Jeg har absolutt utseendet med meg, så min skepsis bunner ikke i det. Men min siste kjæreste ga meg grunn til å være usikker på hva han egentlig drev med på byen og på jobb-reiser. Derfor tar det ganske lang tid å komme over noe sånt. Jeg vil ikke automatisk stole på en mann- og si "gjør hva du vil"

En mann må kunne vise for meg at han er verdt å virkelig stole på. Hvis han kan vise meg at han er verdt høy tillit fra meg, så skal han få det. Han må kunne få meg til å føle meg trygg på ham.

(Bra innlegg, du virker mer reflektert enn enkelte av de andre damene her)

[Gjest Poirot]

Når man leser samlivssidene på KG kan en jo få inntrykk av at alle damene er i forhold er så perfekte når de sier at de gir mannen sin 100 % "frihet" og "De du elsker slipper du fri" osv...Det er så lett å SI slikt, men jeg synes det er vanskelig.

Jeg prøver ikke å fremstå perfekt, men jeg må også få si det jeg mener og lever etter, uten å bli kalt mindre reflektert.

Jeg har virkelig ingen problemer med at han drikker øl med gutta, drar til syden eller på hyttetur uten meg. Og han har ikke problemer med at jeg reiser på ferie til steder han ikke ønsker å dra, drar på studietur i flere måneder, drikker meg full med kamerater eller sover på sofaen hos en venn når jeg ikke rakk siste buss.

Vi er trygge på hverandre.

[Gjest Mannlig gjest]

Hm..jeg kunne aldri ha vært i et forhold som ovenfornevnte her :o

Litt for fritt for begge etter min smak.

[Gjest Anonymous]

Tror kjæresten min ville følt seg "kvalt" i forholdet hvis jeg nektet han å drikke øl med kompiser på byen eller dra en uke på guttetur til Frankrike. Han er sosial og har mange gode venner av begge kjønn.

Har ingen grunn til å ikke stole på han. Vet at han elsker meg og at det er meg han vil være sammen med. Men av og til kan det være fint å gjøre forskjellige ting også. Jeg er ikke så sosial. Trives i mitt eget selskap og setter pris på en kveld helt alene. Jeg ville heller ikke likt om han skulle "tvinge" meg med på byen.

Vi har funnet en god balanse i forholdet. Vi ivaretar egne behov samtidig som vi har det utrolig bra sammen når vi er sammen. Jeg vet at han ikke vil være utro. Ikke fordi jeg "passer på" han, men fordi han elsker meg. Hans åpenhet og ærlighet gjør at jeg kan stole 100% på han.

Som flere av dere andre, drømmer heller ikke jeg om andre menn. Det er bare kjæresten min jeg elsker, vil være sammen med og elske med. Ingen kan måle seg med han!

[Gjest Poirot]

Hm..jeg kunne aldri ha vært i et forhold som ovenfornevnte her :o  

Litt for fritt for begge etter min smak.

Greit nok. Men jeg skjønner ikke hvorfor min drøm om å reise til India skulle legges på is kun fordi han ikke liker backpacking. Eller hvorfor han ikek skulle få gå ut og se fotball med kamerater og drikke øl en hel kveld, når jeg ikke liker fotball. Eller hvorfor jeg ikke skulle kunne dra på jentetur til syden når alle venninder skal dra, når jeg likevel har penger og tid til ferie med ham etterpå.

Eller hvorfor han ikke skulle kunne dra og se på liverpool med kamerater?

Hvis en tur på byen eller ferie hver for oss førte til utroskap, kunne jeg heller ikke sendt ham på seminar med jobben eller selv gått på julebord med jobben.

For utro kan man være over alt, uansett om man er i Peru eller i nabohuset.

( Må bare legge til at det ikke er vanlig at jeg overnatter hos kamerater pga mistet bussen, har kun skjedd 2 ganger på 7 år. Og vi drar ikke alltid på ferie hver for oss. Og vi går mer ut sammen enn alene. Men mulighetene er der for å gjøre som vi ønsker.)

[Gjest poohbear]

Godt å se at mange er enige med meg.

Min eks var i våre gode perioder forståelsesfull for min usikkerhet, selv om han ikke lenger var usikker på meg. Men i de dårlige periodene var han både sjalu og arrogant/nedlatende ovenfor mine usikkerheter.

Når jeg så hvordan hele familien hans holdt på, så ble jeg også usikker. Broren er typen som har 3-4 på gang på en gang. Søstra har hatt et langvarig, men svært fritt, forhold til den rolige drømmegutten som finner seg i at hun drar flørten veeeldig langt. Alle barna er svært bortskjemte og derfor sikkert så trygge på seg selv. Til og med mora er ekstremt flørtete av seg.

Når eksen min var "connected" til meg, altså i de gode periodene, delte han mitt syn. Når dette ble litt for kjedelig eller hva det nå var som skjedde når han ble arrogant og nedlatende, skiftet holdningene hans helt plutselig og han brukte søskenenes argumenter for hvordan det burde være og ikke, foran det vi var blitt enige om. Han fikk til og med søstra til å snakke med meg, og da fikk jeg regla med at "man må stole på hverandre" og alt det der. Og jeg virket sikkert som DEN sjalu og kontrollerende heksa.

Det må også nevnes at eksen min var en sånn type sjarmørgutt som lekte litt med mange forskjellige jenter og la inn aksjer hos alle, mer eller mindre. Han kunne ha noe på gang med en jente, holde hånda hennes og kysse henne adjø, for så å ta med seg elskerinna hjem samme kveld. Når han traff meg ble han liksom så forandret. Men tvert han ble litt lei, så var det tilbake til det gamle livet. Når jeg gjorde det slutt, var det tilbake til meg og overbevise meg om at han VAR forandret. Skjønner? Det *blir* usikkerhet av sånnt.

[Gjest poohbear]

Å la kjæresten dra ut og se fotball og drikke øl sammen med kameratene har jeg heller ikke noe problemer med, så lenge jeg kjenner kameratene!! Med min eks kunne jeg slappe totalt av hvis han var sammen med et par kamerater som jeg kjenner godt og som jeg vet respekterer meg og jenter generelt. Mange gutter blir fort påvirket av andre, og eksen er nok en av dem. Han var også kamerat med de største sleipingene og verste rundbrennerne, det gjorde meg usikker. Den ene dagen kunne han være så trygg og god, den neste arrogant og stikk motsatt holdningsmessig og gav meg en ubehagelig følelse.

Det er ikke lett. Jeg sliter fremdeles med dette, og jeg vet jeg med størst sannsynlighet alltid kommer til å være sjalu og usikker til de har bevist at de ER snille gutter, og at det ikke bare er noe de tror selv eller er kun periodevis.

[la Flaca]

Jeg har virkelig ingen problemer med at han drikker øl med gutta, drar til syden eller på hyttetur uten meg. Og han har ikke problemer med at jeg reiser på ferie til steder han ikke ønsker å dra, drar på studietur i flere måneder, drikker meg full med kamerater eller sover på sofaen hos en venn når jeg ikke rakk siste buss.

Vi er trygge på hverandre.

Skriver under på denne. Men når det gjelder ferier syns jeg familie og samvær med barna bør prioriteres. Det har likevel ingenting med sjalusi å gjøre.

[aline]

Jeg har ikke levd ett liv uten problemer, jeg har ikke verdens største selvbilde og selvtillitt heller og har masse usikkerhet både i forhold til meg selv og til mannfolk og til hvorfor de skulle velge å være sammen med meg!!

Jeg har blitt sveket grovt av min x-samboer som bedro meg med ei felles venninde i vårt eget hjem MENS jeg sov nede på soverommet, i flere måneder, noe jeg fikk vite flere år etter!

MEN, når jeg blir sammen med en kjæreste så blir jeg sammen med en annen person en han som svek meg!

Ja, jeg tenker tanken, ja jeg er usikker, men jeg ser også at det er MEG som har ett problem, og at det ikke skal gjøre ham til en hund bare fordi han er mann!!

Selv om jeg altså ikke er verdens sikreste person, selv om jeg har mitt å stri med personlig og selv om jeg har blitt bedratt grovt, så vil jeg allikevel ha friheten til å kunne gå ut å danse med gjengen min, til å ta en tur på pub med ei god venninde, bli med på fester slik jeg gjør mens jeg er singel. Jeg vil faktisk få lov til å gjøre dette selv om jeg kommer i forhold med en mann!!

Den mannen som nekter meg å dra ut, han blir ikke mannen min lenge!!

Men man skal OGSÅ passe på å prioritere kjærsten sin nok, slik at ikke partneren blir sittende å føle at han alltid kommer sist, at fest og venner alltid er viktigst!! Men har man en passe miks, så bør man faktisk tillate sin kjære å kose seg med andre en deg også!

Jeg stoler faktisk også 100% på en kjæreste fra første stund, inntil jeg evt får en grunn til noe annet. Jeg ønsker jo at kjæresten min skal stole på meg, så lenge jeg ikke gir ham noen grunn til å gjøre noe annet! Og da må jeg også stole på ham!

Jeg personlig synes det virker litt "sykelig" å nekte partneren sin å gjøre noe som er viktig for h*n, jeg synes det er trist å la sine egne problemer gå så utover partneren at ens egne problemer stopper partneren fra å gå ut å ha det gøy også når h*n ikke er sammen med deg!!

Jeg forstår at det kan være tøft iblandt, og jeg synes flørting skal begrenses og gjøres på en måte som ikke skader partneren. Men personlig så vil jeg også alltid flørte med folk, uansett om jeg har partner eller ikke! Fordi slik er jeg! Men jeg flørter ikke med andre når han er der, og jeg flørter aldri med andre en venner som vet hvor landet står! Og da vil jeg faktisk få lov til å flørte, og jeg lar også ham gjøre det, så lenge jeg får lov til å spør hvem det var og hva de la i det, dersom jeg føler meg usikker. (men spør for all del uten å dømme, spør ærlig, for å faktisk få vite hva som ligger i det!)

Så det går faktisk an å ha egne usikkerheter uten å la det ramme partneren på en negativ måte for ham!!

[Bitte]

Selvtillit er en veldig tiltrekkende egenskap...og jeg tror man gjør lurt i ,å noen ganger,svelge kameler.

Hvis man ikke har noe eget liv (egne venner,egne opplevelser),tror jeg ikke man har så mye å tilby en partner.

Tror det er sjelden man finner en part som synes det er greit å ALLTID ha med seg kjæresten.

Man blir jo kvelt av mindre - uansett tidligere opplevelser: Før noe annet er bevisst,må du bare stole på han. Alle menn er ikke like,vet du...

[Gjest Gjesta]

Jeg syns du som startet tråden har mange fine tanker og fornuftige ord å komme med. Jeg er også en av dem som sliter med selvtilliten og er redd for å bli ført bak lyset eller såret. Jeg har opplevd en del vonde ting tidligere, og jeg må si at det er utrolig vanskelig å komme over det.

Jeg syns jeg har blitt flinkere til å ikke være for kontrollerende og usikker overfor min kjære, men likevel sitter "klumpen i magen" der når vi skal ut hver for oss, være vekk fra hverandre over lengre tid. Jeg liker det bare ikke. Det gjør at jeg føler meg kvalm, uvel og utilpass...Jeg vet jo at det er jeg som er problemet, ikke han - men det hjelper ikke.

Jeg kunne virkelig ønske at jeg kunne være mindre usikker i forhold til min kjære og forholdet vårt, men likevel ønsker jeg ikke et helt åpent og "fritt" forhold som mange beskriver her. Jeg kunne ikke trives med det heller, og heldigvis vet jeg at min kjære er enig i det.

K