Lykkelig uten A4-liv?

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 19, som har slitt lenge med anoreksi og depresjon. Skal studere medisin om en stund, som jo mest sannsynlig sikrer meg en god og trygg økonomi og en givende jobb. I det siste har jeg grublet mye over livet, hva jeg vil fremover når jeg blir eldre. Ettersom jeg sliter med en spiseforstyrrelse ser jeg ikke for meg at jeg kan/vil få barn når det eventuelt skulle blitt aktuelt. Dermed utelukkes vel gjerne en samboer/ektemann også. Skal utdanningen bli "mitt alt", da? Jeg er så redd for at livet mitt skal bli meningsløst og tomt. Lange (og givende, vel og merke) arbeidsdager, matlaging og trening, kroppsfiksering (skulle gitt mye for å ha blitt født før dette hysteriet virkelig startet..), kanskje et husdyr for å ikke føle meg så ensom og alene (elsker hunder og lange turer utendørs) og så videre. Veldig ensidig, med andre ord. Et barn fortjener en mor som har et naturlig forhold til mat og ernæring, og jeg tror påkjenningene ved en eventuell graviditet hadde tatt knekken på meg både psykisk og fysisk. I tillegg er det vel ikke til å legge skjul på at svært mange ekteskap ender i skilsmisser i dagens samfunn.

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, er vel bare litt i grublehjørnet om dagen og redd for at jeg skal ende opp ensom og alene. Kan man leve et lykkelig liv uten mann og barn, med fokus på jobb og andre hobbyer (dyr, film, reise, interiør), og hva gir livet ditt mening?

Takker for alle svar!

Anonymous poster hash: 67019...f3b

[Zinnia]

Det som gir mitt liv mening er opplevelsen av utvikling, og å kunne gi videre og dele med andre.

Man trenger ikke noe A4-liv for å være lykkelig, det kommer jo helt an på hva du selv ønsker. For meg for eksempel, så betyr A4 mitt verste mareritt . Med andre ord ikke noe jeg trakter etter eller forsøker å oppnå.

Og husk at du alltid er i endring, om noen år kan alt se helt annerledes ut!

[Unika]

Du er 19 år. Og veldig reflektert og moden høres det ut som. Jeg vet at alt kan endre seg innen du er f.eks 30 og klar for barn :-) Om noen år er du kanskje frisk fra slitsomme tanker ang. kropp, fått deg utdannelse og jobb. Kanskje du er mer enn nok lykkelig med det! Ingen kan spå fremtiden og hvordan du utvikler deg. Kanskje dukker drømmemannen opp, og du føler deg klar for barn. Men man kan være like lykkelig uansett tror jeg! Så lenge man har venner, familie, interesser, en jobb man liker osv, så er ikke barn og mann avgjørende for at du skal være lykkelig. :-)

[NovaFlare]

Du kan være lykkelig uten ja, og hund er en fullverdig erstatning MEN, ikke se bort fra at du endrer deg i løpet av årene, for dét gjør du, uansett om det dreier seg om dette eller ei Skaff deg hjelp for sykdommen din, det fortjener du at du gjør for deg selv <3

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kan man bli like lykkelig uten a4 liv. Men du et så ung at det kommer til å skje sååå mye uforutsett og spennende i ditt liv. Bare gled deg. Lykke skaper en selv. Bare fokuser på alt som gleder deg.

Anonymous poster hash: fe01b...13c

[AnonymBruker]

Jeg har ikke A4 liv.Jeg er gift, vi har ikke barn, og skal ikke barn. Jeg sliter med psykiske problemer, han er frisk. Jeg jobber når jeg kan, han jobber hele tiden.

Jeg har en grei utdanning, men ikke den aller best betalte;)

Jeg har gode venner, en fantastisk familie, ikke minst mine flotte nieser og nevøer som jeg forguder.

Og vet du hva: Jeg er lykkelig i min berg og dalbane, som absolutt ikke er innenfor ett A4 liv.

Anonymous poster hash: 4caad...fab

[Hundejente]

Hvorfor skal du ikke kunne få deg kjæreste/samboer/mann fordi du ikke kan/vil ha barn? Finnes da mange menn som ikke vil ha barn. Så det eneste du risikerer å gå glipp av, er å få barn. Det er det mange som ikke har og som lever herlige liv. Du vil faktisk kunne gjøre mye mer enn om du hadde barn.

Men, som flere andre sier, det kan endre seg. Du kan bli frisk og få andre tanker. Men uansett, så ser det ingen grunn til at du ikke skal få et supert liv, så lenge du ikke ødelegger med mørke tanker (jeg vet selv at det ikke er enkelt å skyve dem unna alltid, men første steg er å være klar over at det kun er ens egne tanker som står i veien)

[AnonymBruker]

Jeg mener også at du er for ung til å vite hva livet kan by på om ti eller tjue år. Hvem vet, blir du innhentet av a4-livet, du også. ;-)

Men uansett klarer man seg fint i dag hvis man går inn for å ikke få verken mann eller barn. I allefall hvis man bor i en større by. Det er kjempebra at du tenker på å studere. Når du har fått deg en utdannelse, er det mye lettere å trives i livet. Da har man gjerne mestringsfølelse, utsikter til jobb, og blir mer fri. Kan søke jobb i utlandet en tid, for eksempel, gjøre ting som er vanskeligere for oss som er stuck i a4-livet.

Anonymous poster hash: 561f6...a55

[AnonymBruker]

Takk for alle svar så langt, setter pris på det!

Anonymous poster hash: 67019...f3b

[AnonymBruker]

Bump

Anonymous poster hash: 67019...f3b

[AnonymBruker]

Klart du kan bli lykkelig uten mann og barn. Tenk på friheten du får med en godt betalt jobb og ingen andre å ta hensyn til enn deg selv!

Du virker som andre sier veldig reflektert, og jeg håper du finner frem til hva som passer for deg

Anonymous poster hash: 5df50...429

[ViljaH]

Klart du kan bli lykkelig selv om du er deprimert og spiseforstyrret som 19-åring. Livet ligger åpent foran deg, det kan bli til hva som helst!

[Gjest Mary Quant]

Jeg er en jente på 19, som har slitt lenge med anoreksi og depresjon. Skal studere medisin om en stund, som jo mest sannsynlig sikrer meg en god og trygg økonomi og en givende jobb. I det siste har jeg grublet mye over livet, hva jeg vil fremover når jeg blir eldre. Ettersom jeg sliter med en spiseforstyrrelse ser jeg ikke for meg at jeg kan/vil få barn når det eventuelt skulle blitt aktuelt. Dermed utelukkes vel gjerne en samboer/ektemann også. Skal utdanningen bli "mitt alt", da? Jeg er så redd for at livet mitt skal bli meningsløst og tomt. Lange (og givende, vel og merke) arbeidsdager, matlaging og trening, kroppsfiksering (skulle gitt mye for å ha blitt født før dette hysteriet virkelig startet..), kanskje et husdyr for å ikke føle meg så ensom og alene (elsker hunder og lange turer utendørs) og så videre. Veldig ensidig, med andre ord. Et barn fortjener en mor som har et naturlig forhold til mat og ernæring, og jeg tror påkjenningene ved en eventuell graviditet hadde tatt knekken på meg både psykisk og fysisk. I tillegg er det vel ikke til å legge skjul på at svært mange ekteskap ender i skilsmisser i dagens samfunn.

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, er vel bare litt i grublehjørnet om dagen og redd for at jeg skal ende opp ensom og alene. Kan man leve et lykkelig liv uten mann og barn, med fokus på jobb og andre hobbyer (dyr, film, reise, interiør), og hva gir livet ditt mening?

Takker for alle svar!

Anonymous poster hash: 67019...f3b

Jeg sa også at jeg aldri skulle ha barn ... nå har jeg tre.

Kroppshysteri er ikke noe nytt fenomen. Da jeg gikk på ungdomsskolen på 70-tallet fikk to av mine venninner anoreksia. Hun ene ble innlagt på sykehus og var ikke langt unna å miste livet ... den andre venninnen min fikk hjelp av lege og samtaleterapi. Men hun var ikke langt ifra å bli innlagt hun heller.

Endret 29. mars 2014 av Mary Quant

[AnonymBruker]

Jeg sa også at jeg aldri skulle ha barn ... nå har jeg tre.

Kroppshysteri er ikke noe nytt fenomen. Da jeg gikk på ungdomsskolen på 70-tallet fikk to av mine venninner anoreksia. Hun ene ble innlagt på sykehus og var ikke langt unna å miste livet ... den andre venninnen min fikk hjelp av lege og samtaleterapi. Men hun var ikke langt ifra å bli innlagt hun heller.

Har vært innlagt og farlig syk selv, så vet godt hvordan det er å være langt nede. Det er en av grunnene til at jeg ikke kan se for meg at jeg kan bli mor en gang i fremtiden, da jeg har vært, og fortsatt er, meget preget av anoreksien.

Anonymous poster hash: 67019...f3b

[Gjest Mary Quant]

Har vært innlagt og farlig syk selv, så vet godt hvordan det er å være langt nede. Det er en av grunnene til at jeg ikke kan se for meg at jeg kan bli mor en gang i fremtiden, da jeg har vært, og fortsatt er, meget preget av anoreksien.

Anonymous poster hash: 67019...f3b

Begge kvinnene jeg refererer til er voksne mødre i dag. En av dem har to barn og den andre har tre barn.

Du er ung og mye kommer til å skje.

[AnonymBruker]

Hvorfor tror ts alle menn vil ha barn? Jeg er ikke så veldig interessert i å få barn.

Anonymous poster hash: 02e4f...c52

[AnonymBruker]

Hvorfor tror ts alle menn vil ha barn? Jeg er ikke så veldig interessert i å få barn.

Anonymous poster hash: 02e4f...c52

De aller fleste menn ønsker seg vel barn. Jeg vet i alle fall om en god del legepar som gjerne har tre-fire barn. Ofte store familier. Selvsagt finnes det unntak, det er jeg klar over

Anonymous poster hash: 67019...f3b

[AnonymBruker]

Jeg sa også at jeg aldri skulle ha barn ... nå har jeg tre.

Kroppshysteri er ikke noe nytt fenomen. Da jeg gikk på ungdomsskolen på 70-tallet fikk to av mine venninner anoreksia. Hun ene ble innlagt på sykehus og var ikke langt unna å miste livet ... den andre venninnen min fikk hjelp av lege og samtaleterapi. Men hun var ikke langt ifra å bli innlagt hun heller.

Selv om spiseforstyrrelser også fantes på 70-tallet er det veldig liten tvil om at kroppsfokuset er ekstremt mye større i dag enn da, og det synes jeg vi skal annerkjenne. Jeg var ung på 90-tallet og selv da var det veldig mye mindre enn nå. Vi ble ikke pepret med fotballfrue-blogger og linknende. Jeg jobber i ungdomsskolen, og at de som er unge i dag har det mye tøffere enn de som var det for bare ti år siden.

Anonymous poster hash: 58401...fe5

[Gjest Mary Quant]

Selv om spiseforstyrrelser også fantes på 70-tallet er det veldig liten tvil om at kroppsfokuset er ekstremt mye større i dag enn da, og det synes jeg vi skal annerkjenne. Jeg var ung på 90-tallet og selv da var det veldig mye mindre enn nå. Vi ble ikke pepret med fotballfrue-blogger og linknende. Jeg jobber i ungdomsskolen, og at de som er unge i dag har det mye tøffere enn de som var det for bare ti år siden.

Anonymous poster hash: 58401...fe5

Vel, jeg var ung på 60-70-tallet og tror at fokuset på kropp var akkurat lik da som nå. Vi ble "pepret" fra andre arenaer enn de unge blir nå - men fokuset på kropp var ikke noe mindre.

Tror faktisk at det er litt enklere i dag da det er mer akseptert, og langt mer fokus på saken.

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 19, som har slitt lenge med anoreksi og depresjon. Skal studere medisin om en stund, som jo mest sannsynlig sikrer meg en god og trygg økonomi og en givende jobb. I det siste har jeg grublet mye over livet, hva jeg vil fremover når jeg blir eldre. Ettersom jeg sliter med en spiseforstyrrelse ser jeg ikke for meg at jeg kan/vil få barn når det eventuelt skulle blitt aktuelt. Dermed utelukkes vel gjerne en samboer/ektemann også. Skal utdanningen bli "mitt alt", da? Jeg er så redd for at livet mitt skal bli meningsløst og tomt. Lange (og givende, vel og merke) arbeidsdager, matlaging og trening, kroppsfiksering (skulle gitt mye for å ha blitt født før dette hysteriet virkelig startet..), kanskje et husdyr for å ikke føle meg så ensom og alene (elsker hunder og lange turer utendørs) og så videre. Veldig ensidig, med andre ord. Et barn fortjener en mor som har et naturlig forhold til mat og ernæring, og jeg tror påkjenningene ved en eventuell graviditet hadde tatt knekken på meg både psykisk og fysisk. I tillegg er det vel ikke til å legge skjul på at svært mange ekteskap ender i skilsmisser i dagens samfunn.

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, er vel bare litt i grublehjørnet om dagen og redd for at jeg skal ende opp ensom og alene. Kan man leve et lykkelig liv uten mann og barn, med fokus på jobb og andre hobbyer (dyr, film, reise, interiør), og hva gir livet ditt mening?

Takker for alle svar!

Anonymous poster hash: 67019...f3b

Selvfølgelig kan du bli kjempelykkelig uten et A4 liv.Kanske ER lykken-nettopp å leve akkurat som man vil og gjøre hva man vil.

Må nesten le litt av deg-du kan ikke ha opplevd mye i ditt korte liv,siden du tror A4 liv er synonymt med automatisk lykke.Dette er så NAIVT å tro - at jeg synes nesten litt synd på deg.

Mange som lever i A4 liv er faktisk dypt ulykkelige og slitne,det kan være krangler og slåssing med ektemann,anstrengt dårlig økonomi,utroskap,masse rot og husarbeid 24.t i døgnet,,ingen fritid,stress,bare trassige vanskelige unger og arbeid fra morgen til kveld.Lite søvn og mange føler seg utslitte og 10 år eldre-enn de ville ha følt seg-dersom de levde singel,barnefri og et generelt ubekymret liv-med nok tid til søvn,fritid og seg selv.

Og balansere jobb,barn,og mann -er ikke lett i et A4 liv.Blir fort et slitsomt liv med masse stress.Så hvor blir lykken din av da tror du???

Anonymous poster hash: a4963...e2e