Stemors-rollen: Alltid sette seg selv sist?

[Bambi]

Ja, jeg har valgt det. Fordi jeg elsker min samboer over alt på jord, og fordi jeg prøver å forenkle hverdagen hans (ikke alltid så lett med en ex som er kranglete!). Jeg er glad i ham, glad i barna hans, og vil at de skal ha et best mulig forhold selv om han ikke ser dem til daglig.

Men det er nå litt sårt, da, å måtte jenke seg hver gang. Fordi barna blir skuffet hvis han ikke stiller opp (selv om det er på ulovlig kort varsel!), fordi ex'en får nok en ting å klage på, fordi han har nok dårlig samvittighet som det er hvis han ikke gjør det. Så da blir det til at jeg sender ham ut døra, sier at "det går fint, kjære, selvfølgelig skal du gjøre det!". Lyver så jeg tror det selv...

Til syvende og sist håper jeg at dette går i min favør, at både han, barna og hans ex faktisk forstår at jeg ofrer endel jeg også. Jeg vet at han gjør det, men resten.... Tja - vet nå ikke helt det...!

Uff, forventer ikke noe svar på dette innlegget, men måtte bare få ut litt frustrasjon i all min ensomhet. Gledet meg enormt til helgen, helt til eldstemann ringte og sa han skulle spille fotballkamp - "kommer du, pappa?" - 1 1/2 time før kampen startet. Så nå sitter jeg her alene.

Bare et lite hjertesukk fra en ensom Bambi... :cry:

[:-) anna]

Til syvende og sist håper jeg at dette går i min favør, at både han, barna og hans ex faktisk forstår at jeg ofrer endel jeg også. Jeg vet at han gjør det, men resten.... Tja - vet nå ikke helt det...!

Det tror jeg det gjør.

Ikke bare med mannen din som nok opplever dette som en av dine største kjærligheterklæringer til ham. Men jeg tror også du vil tjene på det i forhold til exen... (Minimum er jo at hun vil ha en mindre ting å utsette på deg og han. Men dette kan være en av mange ting som gjør at samarbeidet normaliseres så raskt som mulig) og barna, som opplever at pappa stiller opp likevel.

Et luretriks fra stesønnen min var mindre er å sørge for å få beskjeder selv, ikke gjennom exen. Vi bad om å få skolerute og egen innkalling til foreldremøter, skoleavslutninger o.s.v. Og mannen min stakk alltid en tur bortom trenern på kamp og fikk oversikt over når og hvor de neste kampene skulle spilles.

Så slipper slike ting å komme helt kastet på en. Også sørga mannen min alltid for å ringe i løpet av uka og sjekke at det ikke var noen spesielle planer i helga... Om stesønnen min skulle til oss.

(Hadde noen helger der vi måtte kjøre fem mil tilbake til der mamman bodde, på lørdagen, for at sønnen skulle få være med på barnebursdag... som vi ikke fikk vite om før på fredag kveld)

Et annet luretriks er å bli med på så mye man orker. Bli med på fotballkamper og gjør det til en hyggestund med mannen din med kaffe på termos.

[Bø]

Dersom min eks får seg ny dame, håper jeg hun er mer forståelsesfull enn deg.

Det er sikkert kjedelig for deg å sitte alene, men kunne du ikke blitt med da? En fotballkamp tar ikke all verdens med tid.

Du får anstrenge deg for å bli en del av familien. Prøv og oppfør deg som en mor for barna hans, og ikke som en stemor. Jeg får inntrykk av at det er så mange som anser stebarna sine som noe som helst ikke skulle vært der. At alt hadde vært så mye bedre uten.

Og du må for all del passe på å ikke gi kjæresten din dårlig samvittighet for at han stikker avgårde for å gjøre noe med barna, for da setter du han i en vond situasjon. Dersom kjæresten min hadde reagert negativt på at jeg prioriterer barna mine foran han, så hadde jeg bedt han om å dra sin kos.

[Bambi]

Til Anna: Takk for svaret! Da er jeg ikke helt på bærtur, da...

Til kvinnen i hans liv: Jeg tror du har misforstått meg fullstendig. Det jeg forsøkte å si, var at jeg sender ham avgårde med beskjed om å stille opp for barna uten den følelsen av "jada, bare dra du, så kan jeg sitte her alene jeg!!!". Jeg er like blid, forsøker å støtte opp og forstår meg snart i hjel på dette.

Det som er hovedproblemet her, er moren til barna. Hun tåler ikke synet av meg, klarer ikke å forholde seg til at min samboer faktisk har et nytt liv nå (det at hun selv er samboer på nytt er tydeligvis uten betydning...!), slik at jeg kun kan delta på aktiviteter der hun garantert ikke er tilstede. Så det er ikke viljen min det går på. Jeg skulle gjerne vært med på flere ting, jeg!

[:-) anna]

Vet du kvinnen i hans liv, det synes jeg var litt unødig krasst.

Jeg synes det virker som denne stemoren faktisk oppriktig bryr seg om stebarna sine. Men man kan faktisk ikke vente at en stemor skal bli en mor og føle som en mor. Det går faktisk ikke. Og mest sannsynlig vil ikke barna ha en mor til heller.

Man må nok definere sin egen rolle og prøve å fylle den så godt man kan.

En annen ting er at det ofte er en utakknemlig rolle. Man har ikke lov til å kreve noe som helst, hverken av kjærlighet, takknemlighet, vennlighet, samarbeid eller rett til oppdragelse eller å være med på livene til barna.

Er man heldig så kommer litt av alt etterhvert. Men slett ikke bestandig.

Og det blir for enkelt å si at når en kvinne velger en mann med barn, så veler hun barna også. Jeg skulle likt å se den kvinnen som kan love å elske barn før hun kjenner dem, og love å aldri bli oppgitt over oppgaven hun har valgt. Det kan man kanskje kreve av en helgen. Å samarbeide og lære seg å dele et hjem tar tid, og det krever innsats fra alle parter... pappa, barn, stemor og faktisk også mamman til barna.

[Bø]

Hm. Ok, da misforsto jeg. Anna kom med mange gode råd. Men dersom eksen er veldig urimelig. så tror jeg nesten at jeg hadde sammenkalt til et familieråd, og tatt tyren ved hornene.

Den urimelige oppførselen hennes vil til syvende og sist gå ut over ungene, så det høres egoistisk ut av henne. Snakk med henne. Vær saklig og fornuftig, og forlang svar på hvorfor hun gjør som hun gjør. Få henne til å skjønne at hun må ta mer hensyn til barnas beste, og slutte å stikke kjepper i hjulene for dere og ungene.

[:-) anna]

Hmmm når jeg leste det jeg selv hadde skrevet så var igrunn jeg litt unødvendig krass her også...

Den utblåsningen var igrunn ikke myntet på deg, Kvinnen... men var mer en tankestrøm etter mange stemor-diskusjoner her inne og andre steder.

.. sårri

Men egentlig tror jeg at jeg skal starte en egen tråd om det..

[Bambi]

Helt enig, Anna kom med mange gode råd, og vi har forsøkt etter beste evne å gjøre så barna har det best mulig til tross for at deres foreldre ikke bor sammen.

Samboeren min har også forsøkt å snakke med ex'en, forklart at det går utover barna når hun oppfører seg slik. Og det verste av alt, er at hun i stor grad har innrømmet at hun forstår det!! Men allikevel fortsetter hun, slenger dritt, fornekter at jeg skal være en "offisiell" del av barnas liv (merkelig, når vi har bodd sammen i 1 1/2 år, spør du meg!), så hva gjør man da? Hun er jo totalt irrasjonell!

Men det var egentlig ikke dette det handlet om. Det jeg fremdeles synes er sårt, er følelsen av å måtte gi slipp på mine behov hver gang, uansett hvor glad jeg er i samboeren min og barna hans. For jeg er faktisk det. Det er kjekke unger, men som Anna sa, så kommer jeg aldri til å føle meg som en mor for dem - hvorfor skulle jeg det? De har allerede en mor! Det eneste jeg kan gjøre, er å forsøke å ta vare på dem på beste måte utifra de forutsetningene jeg har.

[:-) anna]

Jeg synes faktisk man kan sette egne krav. Om du og mannen har lagt planer så er det ikke rettferdig at disse skal kastes om på fordi beskjedene alltid kommer seint.

Jeg synes du kan si til mannen din at om det ikke er noe alvorlig. (ala sønn på legevakta) så må det være mulig å si at om man ikke vet det dagen før så kan ikke planene endres.

Det handler også noe om at barna (og mammaen) skal lære at det å ikke gi beskjeder videre får konsekvenser.

Men fedre har ofte evig dårlig samvittighet etter et samlivsbrudd fordi de oftest får mye mindre tid sammen med barna sine enn de hadde før.

Og så kompenserer de da... med å strekke seg laaaangt, kjøpe dyre presanger, og gi litt blaffen i grensesetting for å få være snill pappa når barna er der o.s.v

[Gjest 2ne]

Jeg tror det er en ting man må lære seg som stemor (har vært en og barnet mitt har en) og det er at det er greit å kunne svelge kameler. Barna kommer først, like greit å venne seg til det og godta det, og være med på å gjøre det beste ut av det. Men jeg er enig i at en eks som er vanskelig gjør det til en sur fornøyelse.

For øvrig (ikke for å ta motet fra deg, men for å nevne et eksempel på et mulig utfall) så kjenner jeg til følgende scenario: En skilsimsse med to barn involvert. Begge giftet seg på nytt, og delingen var 50-50. Dette var snart to tiår siden. Idag: Barna har masse problemer, de sier selv hvis de kunne valgt på nytt ville de bodd ett sted - men poenget mitt; de tar avstand til stemoren, som har jobbet og ofret i alle de årene, bare for å få dette i trynet nå... Fordi forholdet mellom de biologiske foreldrene har vært vanskelig, samarbeidet har vært lik null og når barna etter hvert ble store følte skyldfølelse, forvirring osv osv og følte presset (ikke fra noen rundt, men et instinkt eller hva som helst) for å gjøre et valg - for å klare situasjonen bedre selv. Biologien vant - det er jo sånn det er. Stemor sitter igjen uten kontakt med barna som er flyttet ut, og føler hun har mildt sagt gitt bort halve livet for å få til noe som gikk til helvete likevel.

Mulig disse barna tar "til fornuften" og anerkjenner henne som voksenperson etter hvert, men jeg tror man som ste-forelder må ha i bakhodet at den rollen nødvendigvis ikke kan bli som den biologiske, og at dette ikke betyr at man feiler eller ikke strekker til eller liknende - men vi er nå engang slik at blodsbånd er rare greier.

Enhver person som inngår forhold til noen med barn må være klar over begrensningene - og mulighetene. Og enhver person som har barn selv, som inngår forhold til noen - gjør lurt i å sette pris på og anerkjenne den innsatsen den nye partneren gjør.

[*Kaisa*]

Vi har det også sånn. Får som regel beskjed i siste liten eller kun kort tid før ting skal skje. Selv om vi som regel ringer eller mailer henne i begynnelsen av uka for å oppdatere ukeprogrammet...Det er utrolig irriterende, og ikke minst respektløst fra min samboers eks. Noen ganger kan det virke som om hun gjør det med overlegg, på pur faenskap. Hun er som eksen til samboeren din. Hun takler ikke at vi lever sammen som ett par og faktisk legger planer selv også. Har ikke telling på hvor mange ganger vi har måttet avlyse eller endre planer pga at hun ikke klarer å gi beskjed. Selvfølgelig så kan jo ting dukke opp, men ikke hver gang.

Vi har opplevd å få beskjed om stille på kakelotteri 20 min før det startet.. :evil: Vi hadde planlagt en hyggelig familietur med venner til Sommerland i Telemark. Skulle dra fredag ettermiddag. Torsdag like før nyhetene fikk vi beskjed om fotball-turnering...

Innimellom så vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte.

Selvfølgelig så har jeg full forståelse for at barna kommer først, men innimellom så blir det jo nok..