Keisersnitt

[Pixxie]

Hei!

Usikker på om det er rette plassen å poste dette innlegget. Min søster skal føde snart, og nå fikk hun beskjed i dag om at ungen ligger feil vei. Det blir sannsynligvis keisersnitt hvis de ikke får til å snu ham, noe jeg har hørt at de skjeldent klarer.

Hvilke forventninger kan man ha i forhold til dette? Hvor fort blir det satt i gang? Hvordan blir tiden etterpå? Hvordan oppleves keisersnitt?

Hun er alene om babyen så jeg drar til Oslo i kveld for å være med. Siden jeg ikke har barn selv og ikke vet så mye om dette lurer jeg på om noen kan si litt om hva en kan forvente å skje i en slik situasjon.Jeg regner med at legene/jordmødrene vil informere henne om hva som skjer, men jeg tenkte det kunne være litt greit å vite litt før jeg drar bort.

Hadde vært veldig greit å høre fra noen som har opplevd dette, eller vært med på en slik fødsel.

[tingeling]

Hei

KS er en stor operasjon, men når det er planlagt blir det sjelden problemer ( du vil finne mye skrekkeksempler på nett, men statistikken blander sammen alt fra planlagte til krise snitt).

Jeg hadde planlagt KS for noen år siden og har bare positive minner. Ja, bevegeligheten er begrenset i begynnelsen etc, men jeg hadde ikke vondt og arret i etterkant er usynlig. Jeg fikk mye bedre oppfølging etter KS enn etter vanlig fødsel, siden man er pasient etter KS, men "bare" fødekvinne etter vanlig fødsel.

Inne på operasjonssalen var alle glade og positive, og det var alt i alt en fantastisk opplevelse!

Hun trenger sikkert litt hjelp i tiden etter fødsel, men det gjør jo de fleste 😊

Lykke til til søsteren din!

[Kayli]

Jeg har tatt to keisersnitt, et planlagt og et akutt. Jeg kan ikke si noe om hvor fort det blir satt i gang utifra din søsters situasjon, men jeg kan si noe om hvordan det foregår og tiden etterpå, i alle fall slik jeg opplevde det. Tar det planlagte, da...

Jeg møtte på sykehuset tidlig om morgenen for innskriving og forbredelser. Fikk bl.a. lagt inn kateter og veneflon og skiftet til sykehusklær. Ble så trillet inn på operasjon. Der fikk jeg epiduralbedøvelse. Så ble det satt opp en skjerm mellom ansiktet mitt og operasjonsstedet, jeg ble vasket og barbert. Så satte de i gang. Selve keisersnittet kjenner man jo ikke, men man kan kjenne at de holder på med noe. Ikke vondt, bare litt rar følelse. I det de drar barnet ut, blir det en slags sugende følelse. Da barnet var ute, fikk jeg se han. Deretter ble pappaen med ut og stelte, veide og målte gutten, mens jeg ble sydd. Ble så trillet på overvåkningen og lå der et par timer. Mannen og barnet var hos meg der. Etter hvert ble jeg flyttet opp på barsel.

Første dagen fikk jeg mye smertestillende, bl.a. morfin. Men, de vil gjerne ha deg opp av senga så fort som mulig. Første turen på gulvet er VOND! Gikk omkring med en prekestol til å begynne med, så jeg hadde litt støtte. De påfølgende dagene fikk jeg smertestillende i form av paracet og en annen pille jeg ikke husker navnet på. Ved hjemreise var smertene så milde at jeg ikke trengte å ta noe for det lenger.

Det som er utfordringen i begynnelsen er at en har problemer med å bevege seg normalt, dvs det er ikke lett å løfte barnet opp i senga til seg eller bære det noe sted. Det er også vondt å ligge på siden, så ammingen foregikk sittende for min del.

Keisersnitt er en stor operasjon, og man skal ta hensyn til det første tiden etterpå. Man skal ikke løfte noe som er tyngre enn babyen de første 6 ukene. Jeg var avhengig av at mannen f.eks. hentet ved og vasket gulv denne perioden. Det er også viktig å følge med på såret. Hvis det blir veldig rødt og hovent eller begynner å væske, eller man får feber, må man kontakte lege. Da kan det være infeksjon.

Det planlagte keisersnittet mitt var en veldig fin opplevelse, helt motsatt av det akutte jeg hadde hatt tidligere. Veldig god stemning under operasjonen, de spøkte og lo og var så hyggelige.

Lykke til!

Endret 26. mars 2014 av Kayli

[Gjest Stjerner og planeter]

Eg tok hastekeisersnitt

Kom inn på operasjonssalen, alle var veldig smilande og "klar" til tross for at kl var 0215. Eg fekk spinalbedøving i ryggen og vart lagt ned. Dei han opp eit lerret slik at eg ikkje skulle sjå alt blodet. Faren fekk kome inn når lerretet var tatt opp. Eg låg der og skalv. Heile kroppen dirra. Ikkje fordi eg redd, for det var eg ikkje. Men eg meiner å ha lese noko om at kroppen dirrar når riene er på veg ut? Anar ikkje. Dåverande sambuar syns det var ekkelt å sjå på meg.

Så kjente eg litt røsking og sliting, ingenting vondt, men ein kjenner jo at nokon tek i kroppen din. Det neste eg huskar er at faren vart henta av ei sjukepleiar. Eg låg der og fekk ingen info om kva som skjedde. Så kom ei sjukepleiar med sonen min og eg fekk kyssa han på kinnet før dei tok han vekk. Grunnen til dette var visst at han måtte ligge i kuvøse nokre timer. Eg blødde 2 l og dei sleit litt med å stoppe blødinga fordi livmora mi var utslitt etter 23 timar med veer. Men dei sydde att, Eg vart kjørt opp til postoperativ avdeling. Låg lenge i morfinrus og sløva. Kl 8.30 kom faren og ei sjukepleiar ned så eg fekk sjå sonen min skikkeleg og han fekk snusa på puppen som han skulle få mat frå

Eg hadde fått beskjed om at eg kunne få koma opp på barselavd når blodprosenten var på eit visst nivå. Eg var oppe på barsel til lunsj. Og endeleg kunne eg få tilbringa tid med sonen min

Det var alt som skjedde i ettertid som var vanskeleg for meg (mykje fordi eg ikkje var forberedt på det)

Det tok lang tid før mjølka kom. Måtte pumpe meg kvar 3 time dlgnet rundt til mjølka kom.

Det var eit h..... å koma seg opp av senga med keisersnittsåret. Eg prøvde i det lengte å gå på do for eg kvidde meg slik til å gå på do. Eg fann ein metode då. Det var å halda seg på såret når eg skulle reise meg/ gå. Kanskje eit belte som var festa nederst i senga kunne vre noko. Noko som eg kunne dratt meg opp med. Og den fantastiske dusjen eg tok etter 3 døgn i senga. FANTASTISK!!

Alt i alt er eg jo takknemleg for at sonen min kom ut i tide. Men hjelpa på sjukehuset (A-hus) syns eg var elendig.

Når alt dette er sagt så ville eg ikkje vore utan

[Pixxie]

Åh, nå ble jeg litt lettet! Tusen takk for gode og utfyllende svar fra dere alle!!

[AnonymBruker]

Vet du, jeg tror du klarer dette helt utmerket. Når du tar deg bryet med å opprette en tråd for å best kunne hjelpe din søster, så sier det meg at du er en

omsorgsfull og snill person. Slik jeg har forstått det er søsteren din alene, vær tilstede, bry deg og vær oppmuntrende!

Jeg har to ks bak meg.

Første gang pga seteleie ( som din søster), begge gangene var det en fantastisk opplevelse. Hun trenger kanskje hjelp til å bære babyen/løfte babyen de første dagene, men dette er så individuelt. Jeg var oppe og gikk et par timer etter ks og var i fin form.

Masse lykke til og gratulerer snart som tante:)

Anonymous poster hash: 94666...131

[Pixxie]

Vet du, jeg tror du klarer dette helt utmerket. Når du tar deg bryet med å opprette en tråd for å best kunne hjelpe din søster, så sier det meg at du er en

omsorgsfull og snill person. Slik jeg har forstått det er søsteren din alene, vær tilstede, bry deg og vær oppmuntrende!

Jeg har to ks bak meg.

Første gang pga seteleie ( som din søster), begge gangene var det en fantastisk opplevelse. Hun trenger kanskje hjelp til å bære babyen/løfte babyen de første dagene, men dette er så individuelt. Jeg var oppe og gikk et par timer etter ks og var i fin form.

Masse lykke til og gratulerer snart som tante:)

Anonymous poster hash: 94666...131

Det er så utrolig godt å høre! Tror tvillingsøsteren min er ganske så redd. Ikke nok med at det er hennes første barn, så kommer dette i tillegg.

Håper at alt går bra og at det ikke blir en vondt opplevelse for henne. Og tusen takk for gode råd og ord

[Gjest Lite nytt]

Planlagt KS går som oftest veldig bra.

Jeg hadde hasteKS. Måtte i full narkose pga tidsbegrensningen. Våknet først to timer etterpå og fikk da barnet til meg.

Det fine med KS er at man får flere døgn inne på sykehuset og mye bedre og tettere oppfølging. Kan stille masse spørsmål, få hjelp med amming, pass når du vil dusje osv

Jeg fikk også sprøyter hver dag som skulle forhindre en evt betennelse i ks-såret.

Mitt beste tips til din søster: Ikke nøl med å ringe på de som arbeider der Spør og grav

[Stinelin]

Jeg har hatt to KS, begge to gikk helt fint! Jeg var veldig glad for å ha med mannen min, både før, under og etterpå. Har bare ett råd og gi, og det er å be søstera di fortelle deg akkurat hvordan hun vil ha det, også gjør du deretter.

For meg ble det mange følelser, ønsker og behov, og flinke mannen gjorde som jeg sa. Det var mye verdt! Etter KS kunne jeg ikke stelle ungen, flytte på han osv., så da var det veldig godt å ha hjelp. Vet at andre ringer på de ansatte, men da kan jo ungen bli liggende å skrike mens man venter, og det er ikke noe morsomt. Er ikke alltid man klarer å ha babyen i senga sammen med seg slik jeg klarte med nr.2, da er det jo enklere.

Mitt planlagts KS ble forresten tatt pga feilleie, i uke 38.

Dette går nok fint, lykke til!

[Pixxie]

Dette hjelper så utrolig, dere aner ikke! Tusen tusen takk for svar! 😊

[minister-mio]

Så supert at du blir med søsteren din! Kanskje du kan få være med på en samtale med jordmor på forhånd?

[Ulrikke]

Jeg har bare hatt et hastesnitt etter 28 timer med rier....

Der og da var jeg så sliten at de kunne gjort hva som helst med meg, men jeg slapp full narkose fordi jeg allerede hadde epidural, så de bare fylte på med mer epidural mens de løp avgårde med meg. Husker de diskuterte mengde mens vi var i heisen

Et planlagt snitt er jo mye roligere, vil jeg tro. Jeg opplevde ikke selve operasjonen som ubehagelig, men de røsker og river så man kjenner at de driver med noe, uten at det på noen måte er vondt.

"Problemet" mitt var at det tok en stund før morsfølelsen kom. Jeg tror jeg var så sliten, at det var der problemet var. Ingen snakket med meg om det, så det føltes som om jeg var "unormal" på et vis.... Jeg savnet ikke ungen da hun lå på vaktrommet og ble passet på fordi jeg skulle få sove, f.eks.... Sambo var kjempestolt og glad, mens jeg var mer likegyldig (og glad for at han var så glad...) I ettertid har jeg lest at det kan ta litt tid, særlig ved keisersnitt (også ved planlagte).... Det kan kanskje være greit å ha pratet om det på forhånd, at det er ikke alle som får morsfølelsen kastet på seg umiddelbart i det ungen er ute.... Jeg hadde beskyttelsesinstinkt osv ganske fort, men ikke den "totale lykken" som alle prater om, det tok en god stund (tror vi snakker uker...)

Sånn for ordens skyld: Nå er hun 8 år, og selvfølgelig er mammafølelsen der!

Synes det er flott at du er med søsteren din! Du kommer til å få et bånd til babyen umiddelbart, ikke alle er forunt å komme så nær tanteungen sin!

[Daraya]

Morsomt, min tvillingssøster bodde hos meg i 3 uker etter jeg kom hjem fra sykehus (min mann ukependlet). Hjelpen vi fikk fra henne må veies opp i gull, jeg ble så bortskjemt som aldri før. Hun gjorde alt av husarbeid, jeg fikk sitte i sofaen og ammet. Hylte babyen på natta kl 3 stilte hun opp slik at jeg fikk sove en time eller to. Heldige meg som har en tvilling, jeg tror jeg ikke kunne hatt noen andre så tett oppå hele tiden, men det føltes faktisk helt naturlig å ha henne der. Jeg har alltid syntes det var trist jeg ikke kunne returnere tjenesten når hun fikk barn selv 3 år senere, men jeg trøster meg med at hun har en fantastisk mann som ikke var ukependler.

Jeg hadde planlagt snitt, det gikk veldig rolig og udramatisk for seg. Jeg hadde ikke problemer hverken under eller etter snittet, klarte meg med veldig lite smertestillende etter selveste op-dagen. Man må selvfølgelig være bevisst at det er et stort sår, men jeg kunne dusje og gå dagen etterpå, alt gikk bare litt senere enn vanlig. Damene som fødte vaginalt hadde sine problemer også, flere som gikk som sjømenn og klarte omtrent ikke sitte og turen til doen var visst nokså smertefullt.

[Pixxie]

Liten update: Vi var inne for å prøve å snu babyen i rett posisjon. Spurte en del på forhånd om det var vondt da søsteren min var redd for dette. De sa at det var ulikt for alle, men at det som regel gikk greit. Da legen begynte fikk hun veldig vondt og da hun virkelig begynte å ta i så gråt hun og presset hånden min så hardt at jeg trodde den skulle bli ødelagt. Sta som hun er så sa hu ingenting, jeg ble helt forferdet av dette og spurte om de ikke skulle gi seg da hun tydligvis synes at dette var kjempevondt. Legen og de andre som var rundt kom bare med kommentarer som "ungen har det helt fint, så det er bare du som synes dette er vondt" og "vi kan jo fortsette litt til hvis du klarer mer". Søsteren min følte seg helt ubrukelig og ville ikke gi opp hvis det var mulighet for at han kunne snus. Så sier legen at han ligger litt sånn strakt med hodet, noe som gjør det vanskeligere om han hadde ligget krummet. Og de pushet på videre om at de ville prøve mer. Så spør jeg om det er sannsynlig at han snur seg i og med at han ligger slik, svaret er "ikke egentlig, men vi kan prøve".

Søsteren min prøver en gang til og begynner å gråte igjen når hu presser nederst og legen fortsetter. Så sier hun gråtkvalt "jeg tror vi må stoppe nå" men legen fortsetter! "Stopp da" sier jeg, og hun slutter. Så er det igjen kommentarer om at hjerterytmen til barnet er fint og at det bare var vondt for søsteren min, som gjør at søsteren min føler seg kjempeteit.

Jeg ble helt satt ut av dette her!!

Videre skal hun få svar på CT, og vi skal møte på sykehuset dagen etterpå klokken 13. Vi kommer og sitter å venter. Klokken 15 kommer legen å sier at hun ikke har fått svarene enda, men at de sikkert kommer snart så vi må vente til neste lege kommer på vakt 15.30. Hun kommer å henter oss 16.15, og har svarene. Bekkenet er stort nok til setefødsel. Søsteren min sier at hun har bestemt seg for at hun vil ta keisersnitt. Legen aier at det er dumt og at det kan være at hun ikke kan få det hvis fødselen blir satt i gang før tiden. Og hun hadde akkuratt kommet på jobb så oversikt over når det var ledig det hadde hun ikke. På dette punktet var jeg så forbanna over behandlingen hun hadde fått at da sa jeg at det tross alt var opp til henne og at da fikk hun reise til et annet sykehus. "Ja alså vi skal jo sette opp en plan for deg, du må bare ringe oss på mandag igjen". Takk og farvel.

Hun har termin 8 april, og er kjemperedd og usikker på hennes første barn, så blir vi møtte med dette. Forstår at de mener setefødsel er det beste (eller billigste?) alternativet, men er det mulig å være så nedlatende?

Helt seriøst, jeg er sjokkert over behandlingen hun har fått til nå. Og dette er et sykehus hun jobber på. Og etter at de dreit seg ut for 2 år siden å glemte å sende inn noen prøver hun tok fordi hun var redd for at det var noe galt, prøvene ble aldri sendt og hun måtte føde et dødt barn i 4 mnd så fatter jeg ikke at hun blir møtt med denne behandlingen!

Skriver i et frustrert øyeblikk her. Håper det ikke ble for uleselig.