Feit på 3 uker :(

[AnonymBruker]

Jeg er så fortvila.

Har vært på slankern siden begynnelsen av desember og hadd en så og si jevn vektnedgang. Jeg prøver å spise fornuftig etter treningsplanen min som består av styrke og jogging.

Jeg trener i snitt 4-6 dager i uka.

Men for ca 4 uker siden,i starten av mars, gikk jeg på en"smell" i privatlivet, og inn i en depresjon. Dette medførte i null treningslyst og et enormt mattinntak, les:søtsug.

Og vi snakker mengder. Kroppslig forfall. Når jeg havner i depresjon-tåka er jeg sjanseløs. Ligger på sofaen og fråtser godteri. Mellom 4-500 gram sjokolade er dag... pluss vanlig matinntak, så rundt 4-5000 kcal om dagen totalt.

Nå har jeg endelig våknet fra depresjonen, men ser jo at denne forfallsperioden har ødelagt for 3 måneder hardtrening. Vektmessig er jeg tilbake til start, og selvtilliten og knust. Jeg har bokstavelig talt est ut, og jeg har ikke en eneste bukse som jeg får på meg.

Føler sånn selvforakt over å ikke ha mer selvkontroll.

Jeg har kastet bort 3 måneder slanking. For 4 ukers fråtsing. Faen. Faen. Faen.

Jeg kjenner motivasjonen er på null, må jo begynne heeelt forfra igjen

Er alt håp ute? Har jeg seriøst ødelagt alt?

Kjenner at jeg sliter med å komme i gang, er noe helt annet å trene fordijeg syns det er morsomt, enn at jeg MÅ.

Anonymous poster hash: 582ec...5b7

Anonymous poster hash: 582ec...5b7

[Gjest Blåmeis]

Noen ganger så må man bare trene selv om det ikke er gøy. Media har lært oss til at trening er nødt til å alltid være noe morsomt. Noen ganger er det prestasjon og gjennomføringen som er gøy, ikke selve treningen.

Det som har skjedd har skjedd, og jeg syntes du skal forsøke å legge det fra deg. Det verste du kan tenke er at "alt håp er ute, nå kan jeg bare fråtse".

Vær litt streng med deg selv, gjør det som funker. Noen ganger er det lettere å være kjempestreng, enn å ha et sunt og balansert forhold til maten. Jeg syntes du først og fremst skal fokusere på slankingen, og så livsstilen etterpå. Ikke samtidig.

Jeg vil anbefale å lese en liten bok som heter "Når mat blir en besettelse". Den forklarer veldig godt hvordan ulike ytre og indre faktorer påvirker spisemønsteret vårt. Eller rettere sagt: Problemer som kan føre til at man overspiser etc.

Personlig har jeg aldri vært overvektig, men da jeg leste boka forsto jeg veldig mange av faktorene til følelsen av at jeg av og til bare må spise noe/overspise, og følelsene rundt dette. Boka vil forandre synet ditt! Den er veldig motiverende De har den på mange biblioteker, men jeg vet ikke hvor du bor

[Gjest kinkylita]

Men tror du 4 uker er nok til at kiloene har fått "satt" seg? Vil de bli like tung å få av hvis jeg tar grep nå?

[AnonymBruker]

Fett setter seg kjappere enn muskler, så det blir hardere å få vekk fettet og bygge muskler. Det tar noen måneder. Men ikke gi opp! Lykke til!

Anonymous poster hash: 3ef02...b3b

[Gjest Runforit]

Noe er vannvekt. Men man ødelegger aldri noe så lenge man kommer inn igjen på rett spor. Bare start over igjen. Så lenge du fortsetter den sunne livsstilen så går kiloene av igjen avseg selv.

[nantucket]

Du har greid det før og greier det igjen Det er ikke bare-bare å være i depresjonståka! Jeg er der selv akkurat nå, men jeg sliter med det motsatte - null matlyst. Så selv om vekten ikke har gått nevneverdig opp har jeg mistet en del muskler og spretten i rumpa. Ett års trening føles bortkastet, men innerst inne vet jeg jo at det ikke er det - det samme med deg, du har jo lagt grunnlaget! Det er superviktig med riktig næring i slike perioder og i starten levde jeg på Pepsi Max og speltlomper… Men så gikk jeg til innkjøp av en juicemaskin for å få i meg mer næring og det er jo også kjempegodt! Mitt råd er skriv handleliste, gå på butikken i "klare" øyeblikk og sørg for å ha alternativer til søtsaker i hus Fysisk aktivitet er bra, men lytt til kroppen din! Den er ofte ganske kjørt i/etter depresjonsepisoder.

Huff, får vondt av å lese hvordan du har det. Ønsker deg masse lykke til! Vær grei med deg selv, skjem deg litt bort og velg ut det du vil fokusere på fremover.

Klem!

[AnonymBruker]

Mye av det er nok vannvekt,så bare legg diss ukene bak deg og fortsett som du gjorde før du gikk på den smellen.

Anonymous poster hash: 34b2a...207

[AnonymBruker]

Det går overraskende fort å rette opp i dette, om du bare tar tak nå. Ikke drøy for lenge. Snart er du tilbake i go'formen igjen

Anonymous poster hash: de15b...7e6

[Gjest kinkylita]

Takk for motiverende innspill, men jeg sliter big time med å komme meg tilbake. Finner ikke igjen motivasjonen, og føler for å gi opp hele greia. Er dritt lei av "2 skritt frem og 1 tilbake" opplegget. Var ute å jogga i forrigårs, og det var skuffende kjedelig. Til og med treningsklærne mine har blitt for små.

Føler at alt bare har rast sammen nå. Var jo så godt på vei

Edit: Og der glemte jeg å huke av på anonym-knappen.

Endret 28. mars 2014 av kinkylita

[AnonymBruker]

Dette klarer du. Mye av det er vannvekt uansett.

70% er kosthold, 30% er trening. Spis riktig, så ser du at du vil gå ned.

Anonymous poster hash: 2ffcb...0e4

[AnonymBruker]

Jeg er dritt lei av "2 skritt frem og 1 tilbake" opplegget.

Jeg har heldigvis ikke hatt depresjon, men jeg har likevel havnet i "1 skritt fram og 2 skritt tilbake"-opplegget. Går på med motivasjon og lyst, så sklir det ut for fort og for lenge, så når jeg da skal begynne på igjen, føles det tyngre enn de fire-fem gangene før ...

Ikke at jeg har det verre enn deg altså, på ingen måte. Men med meg er det manglende selvdisiplin og motivasjon, og smekk på lanken til meg for det! En depresjon blir noe heelt annet, uten at det skal være en unnskyldning for å bli værende i sofaen når man er kommet ovenpå igjen. Kan det hjelpe? Du hadde det ikke bra, nå er du bedre og klar til å ta fatt igjen!

Anonymous poster hash: 479ce...d50

[Gjest kinkylita]

Jo,og det er der jeg er nå, er ute av tåka. Men bah! Den motivasjonen... virker bare så uoppnåelig når det er så "lite" som skal til før kiloene er tilbake. Men. Faen. Så lenge kiloene forhåpentligvis bare er vannkilo og ikke har fått satt seg så hjelper det på motivasjonen. Hadde det tatt meg 3 nye måneder å få de av igjen, så hadde jeg seriøst gitt opp.

Men det er håp, eller?