Til dere som har valgt å ikke få barn

[Gjest Sala21]

Hva gjør at dere har bestemt dere for dette?

Selv er jeg usikker på om barn i det hele tatt er for meg. Jeg er enda såpass ung at jeg ikke skal si jeg aldri skal ha barn, men jeg kjenner at det er ikke er så tiltalende. Mange av mine venninner har fått barn i løpet av de siste par årene, men jeg kjenner ikke dragningen selv...

Er dette normalt siden jeg bare er 23? Mannen min har samme syn som meg, han ønsker seg ikke barn noe særlig.

Vel, det er tusen tanker om det, og jeg har bare mine tvil om at jeg egner meg som forelder...

som sagt, jeg er jo ung enda, så kanskje en dag, men jeg lever i et samfunn hvor det blir sett rart på å være gift å ikke ha fått barn straks etter, og hvis vi da i tillegg VELGER selv å ikke få barn, da er vi både egoistiske og unormale personer.

vanskelig dette, jeg ønsker bare å høre litt tanker rundt det, ikke skrekkelige historier, bare helt enkelt hvorfor det blir tatt et valg om å ikke få barn.

[Cascade]

Har ingen barn, aldrig tenkt på det egentlig, sånn har det bare blitt. Aldrig savnet det.

[Gjest Chloe87]

Nå er jo jeg bare 26 år, men jeg svarer deg allikevel. Grunnene til at jeg ikke vil ha barn er mange, men først er fremst har jeg ikke det ønsket i meg. Jeg tror mange mennesker går med et ønske om barn , mens andre som blant annet meg, ikke har det ønske i seg. Jeg mener at man skal sette et barn til verden når man virkelig ønsker det, et barn skal være ønsket av begge parter og er ikke noe man skal presses til å få fordi partneren eller andre maser eller pga dagens press på det å få barn. Man blir jo sett veldig rart på når man sier man ikke vil ha barn, man blir spurt i kryss og tvers som om det er noe alvorlig galt med en. Ønsker man eller har man barn selv så er det vanskelig å forstå at det faktisk finnes mennesker som ikke vil ha barn. For noen er jo det å få barn ens store drøm, men for andre kan det være et stort mareritt. Jeg har prøvd å se for meg selv i en morsrolle og kan uten tvil si at det ikke er noen ønskedrøm for meg, men heller noe som byr meg imot. Ja, selvfølgelig er det sikkert flott å sette et barn til verden, men jeg føler ikke for å sette noen "mini me" til verden, det holder med en av meg. Ikke er jeg spesielt glad i barn heller, javisst er noen av dem søte, men så er det jo dem som kan være en utfordring også. Når jeg blant annet ser et barn som utagerer på butikken og foreldrene prøver febrilsk å roe barnet ned så gir ikke det meg noen større lyst på barn. Et barn er en stor oppgave og medfører stort ansvar. Jeg vil heller risikere å angre for at jeg aldri fikk barn enn å angre for et barn jeg fikk, noe som er langt verre, men nå tviler jeg sterkt på at jeg noen gang angrer. Barn vekker ikke noen varme eller morsinnstinkt i meg, men dyr derimot, de får meg til å smelte. Jeg gleder meg til den dagen jeg får meg hund. Dyr er barn for meg.

Når jeg tenker på barn så kommer så mange negative tanker, noen er veldig forfengelige, det er jeg klar over, men det å ha slitt med spiseforstyrrelser tidligere i livet har satt sine spor. Negative tanker som: gå gravid, slite med forstoppelse, vannansamlinger, kvalme, bekkenløsning og/eller hemorider gjennom svangerskapet, gjennomgå en smertefull fødsel som KAN gå galt, risikere å revne, bli klippet i og slite med å holde på urin eller avføring i ettertid. At man blir videre nedentil og sexlivet ikke blir som før. At kroppen virkerlig blir preget og man muligens sitter igjen med strekkmerker, hengepupper, mage som ikke forsvinner og enda mer cellulitter. Så er det våkenetter og bleieskift med baby, mangel på søvn og energi, noe jeg tåler svært dårlig. Følelsen av å være konstant sliten og aldri få nok søvn. Muligheten for å i tillegg ha en mann som såvidt bidrar er der, noe som gjør det enda verre. Så skal barnet begynne på skolen og når man da selv har erfart hvor stygge både barn og ungdom kan være så går man på jobb og engster seg for hvordan barnet har det på skolen. Et barn hadde medført meg mye bekymringer.

Så er det økonomi... Jeg mener at hvis man skal få et barn så må man også ha penger til å ta seg av det. Ja, vi hadde klart oss vi, men vi måtte nok fort snudd og vendt på hvert øre. Jeg har ikke noen utdannelse etter vgs og har derfor ikke noen særlig godt betalt jobb, men dette er ikke noe jeg engster meg over siden jeg vet jeg ikke vil ha barn og ikke trenger å engste meg over den utgiften. Et barn koster ca 1 milion så du kan jo tenke deg. Jeg ville følt meg veldig dårlig om jeg hadde hatt et barn som jeg nesten ikke kunne bidra for og hvor jeg hadde stått i en situasjon hvor jeg ikke hadde hatt råd til å kjøpe klær til meg selv lenger en gang. Et barn blir jo første prioritet og da går man selv i andre rekke. Jeg hadde ikke lenger hatt muligheten til å reise på den etterlengtede Sydenferien om sommeren eller å fornye klesskapet litt en gang i året. Dette er noe jeg må spare til gjennom året, hadde jeg hatt barn så hadde jeg ikke hatt muligheten til å sette av noe. Jeg har ikke råd til min egen bil og da mener jeg at jeg ikke har råd til et barn heller. Jeg hadde heller ikke hatt muligheten til å gi barnet "hva alle andre får". Nei, det er selvfølgelig ikke viktig at et barn får alt den peker på, det er negativt, men det er heller ikke morro for et barn å føle at de andre barna har mye mens en selv nesten ikke har noenting.

Jeg har slitt mye psykisk i livet med mobbing, selvskading, spiseforstyrrelser, selvmordstanker, depresjon og angst. Angst er noe som ligger i min familie, begge mine tanter har det både på fars og mors siden og jeg har en mormor som var manisk depressiv og begikk selvmord på psykiatrisk. Jeg går selv på medisiner mot angst. Hadde jeg blitt gravid måtte jeg ha sluttet på disse med en gang og jeg vet med 90 % sikkerhet at jeg hadde fått en fødselsdepresjon. Jeg vet at jeg kunne gått såpass ned i kjelleren at jeg hadde slitt med å få i meg mat og hadde gått i konstant engstelse for fødselen. Jeg har sterk fødselsangst, men dette tar jeg ikke på vei for siden jeg tross alt og heldigvis ikke vil ha barn. Om dere lurer? Nei, jeg ville ikke hatt barn uansett om det hadde vært mulig å slippe både svangerskap og fødsel, det er jo bare en liten brøkdel av hvorfor jeg ikke vil ha barn.

Når det gjelder psyken så er det veldig arvelig med angst i min familie og jeg vil ikke risikere at et barn arver det av meg, livet er hardt nok uten.

Selv om jeg ikke har slitt med spiseforstyrrelser på flere år nå så sitter fortsatt de gamle tankene i meg, for meg hadde det vært en stor og vanskelig utfordring å se kroppen forandre seg gjennom et svangerskap og kiloene sakte stige oppover. Jeg kjenner meg selv såpass at jeg vet dette er noe jeg hadde taklet veldig dårlig og jeg hadde febrilskt prøvd å kjempe mot dette ved å få i meg minst mulig mat for å legge på meg så lite som mulig. Dette er selvfølgelig ikke bra og bare nok en god grunn for hvorfor jeg ikke burde få barn, det hadde rett og slett ikke vært forsvarlig

Ofte går jeg i frykt om at samboer vil prøve å overtale meg til å en dag ombestemme meg, jeg kommer til å føle meg presset opp i et hjørne, MEN valget for meg er enkelt: enten velger du et liv med meg uten barn eller du forlater meg og får barn med noen som vil ha. Jeg kan rett og slett ikke få meg selv til å sette et barn til verden som overhodet ikke er ønsket fra min side, hadde jeg gjort dette så vet jeg at jeg hadde vært en dårlig mor og det fortjener ikke er uskyldig barn.

Endret 25. mars 2014 av Chloe87

[AnonymBruker]

Det er grunnleggende egoistisk å få barn. Det er også instinktivt - det er nedfelt i genetikken at vi skal føre genene våre videre. Jeg anser dermed det å ta et aktivt, bevisst valg om IKKE å få barn, som hakket mindre egoistisk enn å få barn bare fordi det er forventet og fordi den biologiske klokken tikker.

Det er naturligvis mange gode grunner til å få barn. Men minst like mange grunner til å la være. Først og fremst bør man aldri få barn med mindre barnet er sterkt ønsket. Dernest bør man ikke få barn om man ikke tror man kan gi det barnet et godt liv - for eksempel dersom man man fysisk eller psykisk sykdom som man vet er invalidiserende nok til at man ikke klarer å ta seg av et barn godt nok.

Men min viktigste grunn er fortsatt nummer én. Jeg har ikke lyst på egne barn. Og det finnes vel knapt noe mer urettferdig enn å sette til verden et barn som ikke er ønsket.

Anonymous poster hash: 74ce0...0a2

[skreppamedleppa]

Jeg er frivillig barnfri, fri i fra barn.. Når man bruker uttrykket barnfri istedenfor barnløs så ligger det også i det at dette er noe jeg har tatt meg fri i fra, jeg har aldri manglet det, aldri ønsket det.

Jeg er også traktorfri, fri i fra det å ha en traktor, jeg har aldri ønsket meg en traktor heller og tar meg den største selvfølge til å velge det vekk.

Det er i grunn så mange ting (små og store) som til sammen utgjør en gigantisk asteroide av grunner til å ikke få barn for min del, den tyngste grunnen er ønske om det.

Det er egentlig grunn nok i seg selv.

Men i tillegg så er det selvsagt andre grunner, å få lov til å krype under dynen når jeg er syk og bli der til jeg er frisk.. Økonomi, spontanitet, å få lov til å slippe å bruke alle helger og fritid på foreldremøte, korpsøving, fotball kamper, ballerina oppvisninger etc. Slippe trassanfall på butikken, og å ha guset fult av venners venner av ungen og 30 andre foreldre å forholde seg til, slippe styr og mas og kjas om morgningen, om ettermiddagen og om kvelden.

Jeg styrer søvnen min selv, jeg slipper å gå med bekymringer ang alle farer som lurer i verden for et lite barn. Alle disse tingene og langt flere kan for meg oppsummere frihet, eller mangel på det med barn.

Jeg har frihet til å bare sitte på ræven en hel kveld i typen sin armkrok med en pils eller et glass rødvin om jeg ønsker i istedenfor å tørke gulp eller amme.

Selvsagt, hadde lysten på barn vært der ville jeg nok også tenkt annerledes, at min egentid ikke var sååå viktig, at søvn i mer enn 3 timer ikke var såå viktig, jeg ville nok tenkt at jeg ikke ofret så mye som jeg fikk, men i og med at lysten på avkom aldri har vært der verken da jeg var 14, da jeg var 20 eller nå så er søvn, egentid, spontanitet og frihet langt viktigere enn å føde et barn som jeg ikke ønsker meg.

Jeg tror helt oppriktig at jeg hadde fått en kraftig fødselsdepresjon om jeg hadde fått barn, at livet mitt ville blitt til noe jeg virkelig ikke ønsket meg eller så for meg uten noen form for snuoperasjon kan ikke være godt for noen.

[AnonymBruker]

Enig med skreppamedleppa over her, jeg er ikke (frivillig) barnløs, jeg er barnfri.

Og min hovedgrunn er også at jeg rett og slett ikke har noe ønske om barn. Og det er vel et ganske dårlig utgangspunkt for å få barn? Det å få barn er et svært stort valg å ta. Du bør virkelig ønske det, og virkelig tro du kan gi barnet en best mulig oppvekst.

Jeg har sykdommer og helseplager som kan være arvelige. Spør du meg er det ganske egoistisk å bevisst sette et barn til verden når du vet det er stor sannsynlighet for at det må slite med de samme tingene du har forbannet deg over.

Jeg har også slitt mye psykisk. Noe av dette kan være arvelig, og uansett er det en fare for at jeg fører det videre uten å ønske det, pga. uheldig oppførsel man ikke er klar over, feks.

En annen ting er søvn. Jeg klarer virkelig ikke å fungere i lengden med så lite søvn. Søvnbehovet mitt er også stort, etter 7-8 timer er jeg fortsatt dau, gi meg 9-10. Ironisk nok er det sjelden jeg får det nå, til og med uten barn, fordi jeg hele livet har slitt med alvorlige søvnproblemer. Får jeg ikke orden på dette er jeg redd jeg ikke vil kunne være i jobb i lengden. Så min plan er å ta kontakt med søvnsenter og jobbe hardt for å forbedre søvnen min, selv om det nok i mitt tilfelle skyldes FSF og ikke dårlige vaner. Da har jeg ikke lyst til å så å si bevisst gå inn for å forverre problemet.

Dette sklir jo også litt over i et annet aspekt; jeg ønsker ikke det livet man får med barn. Jeg synes allerede jeg er i tidsklemma og har for lite tid til kjæreste, venner og aktiviteter. Jeg vil kunne sove når jeg vil (og når jeg er så heldig å få sove), og jeg vil fortsette å være like spontan som jeg er nå, og ha muligheten til å reise om jeg ønsker det. Med barn kan man nepppe på 1,5 mnd varsel takke ja til en stilling på andre siden av kloden.
Jeg og min kjære har knapt plass til oss selv i den lille leiligheta. Den ligger sentralt til, og vi kunne nok fått noe større til samme pris om vi dro ut av byen. Men i og med at jeg ikke har lappen, og heller ikke kan ta den av helsemessige årsaker, er jeg avhengig av å bo sentralt, evt. i nærhet til et svært godt kollektivtilbud, noe som er sjelden vare i Norge, dessverre. Å ha barn uten å ha lappen kan sikkert også være tungvint, men det er fullstendig mulig.

Verden er allerede overbefolket, og det er så mange barn uten foreldre. Hvorfor bidra til å gjøre problemet større? Skulle jeg hatt barn skulle det i det minste vært et adoptert et, dessverre er det veldig vanskelig, mens enhver idiot kan klare å ha ubeskyttet sex.

Økonomien min har alltid vært, og kommer sikkert alltid til å være, dårlig. Greit nok, samboeren har grei økonomi, om det kunne gått sånn sett vet jeg ikke, men uansett - hva om det blir slutt? Jeg kan jo ikke ta utgangspunkt i en annen persons økonomi.

Jeg kommer sannsynligvis til å studere noen år til, hvem vet når jeg får fast jobb.

Jeg skjønner ikke barn, jeg synes barn lukter, bråker og er kjedelige, og jeg brekker meg når de stinker eller slikker i seg snørra.

I og med at det finnes så mange syke mennesker i landet vårt, så trengs noen som kan bruke ressursene på de hjemløse, forlatte eller mishandla dyra. Og med kattene våre føler verken jeg eller kjæresten at vi savner noen å ta vare på.

Og selvfølgelig, med alt dette i baktankene, så er tanken på å være vert for en skapning i 9 mnd, og se ut som en flodhest i 3 av dem, gå gjennom alle plager det innebærer, så en smertefull fødsel, og så risikere alle fysiske og psykiske plager i etterkant, og kanskje bli ødelagt for livet - ikke særlig fristende.

Her har du et knippe grunner. Men uansett, jeg ser ingen grunn til å forsvare valget mitt. "Jeg har ikke lyst på barn" er god nok grunn. Jeg er forøvrig 27 år, og har aldri hatt lyst på barn. Jeg har selvfølgelig alltid fått hørt "Ja men du er jo så ung, du endrer mening når du blir eldre, bare vent til du møter den rette, da vil du føle det annerledes". Vel, jeg har ikke endret mening de siste 15 årene, og jeg føler kjæresten min er rett for meg, men det er sikkert bare jeg som ikke har skjønt et eller annet..

Anonymous poster hash: aa508...583

[Gjest Faerunpedia]

Jeg har aldri hatt et ønske om barn, jeg liker ikke barn, vil ikke oppgi friheten og skjønnhetsøvnen min.

[Hulderen]

Ikke få barn før du virkelig ønsker det. Kanskje kommer ønsket når du blir eldre, kanskje ikke. Å få barn er en så stor omveltning i livet, at det er noe man må gå inn i bevisst. Å få barn bare fordi andre forventer det, er en dårlig grunn.

Når man gifter seg, så er det fordi man har funnet den man ønsker å dele resten av livet sammen med. Det er ingen automatikk i at det betyr å få barn sammen.

Selv er jeg ufrivillig barnløs. Men før jeg begynte å ønske meg barn, hadde jeg noen år som gift voksen der vi hadde valgt å være barnefri. Så jeg kjenner begge sider.

[Apehjerne]

Du er fremdeles svært ung så det kan hende du føler dragningen når du blir eldre. Eller ikke.

Jeg var i tvil selv da jeg var 23. Det er jeg ikke lenger. Er helt sikker på at jeg ikke ønsker barn.

det finnes ingen celle i kroppen min som ønsker barn.

Grunnene er så mange at jeg kunne skrevet en hel bok

[AnonymBruker]

Er 26, og har valgt å ikke få barn, rett og slett fordi jeg ikke har lyst på barn. Bare tanken på gulping, bæsjebleier, våkenetter, konstant klissete barnehender, trassing, hyling og alt annet som følger med unger gir meg nesten angst, for ikke å snakke om alt som potensielt kan følge med graviditet og fødsel, jeg er ikke så interessert i å ødelegge kroppen min for resten av livet.

Jeg har også opplevd dette presset fra andre, og at andre syns det er unormalt at jeg velger bort barn, har ikke telling på hvor mange som konstant spør om det ikke er på tide med barn snart etc, og de fleste har fortalt meg at "bare vent til du blir eldre, da vil du ha unger", dette har jeg fått høre siden jeg var 18 minst, men det er kun utenksomme kommentarer fra folk som selv er mødre og ikke kan fatte og begripe at noen velger noe annet enn dem selv. Det beste er å bare overse dem, man bør hvertfall ikke få barn om man ikke virkelig ønsker det bare fordi andre mener en bør, det er rimelig urettferdig mot ungen og en selv.

Anonymous poster hash: 03f2d...4b4

[LittDiva]

Aldri hatt lyst på barn. Det er helt uaktuelt. Jeg er heller den tanken som skjemmer bort veninnenes unger noen søndager , leverer de tilbake til foreldrene og setter meg ned med en GT

[AnonymBruker]

Jeg trodde heller ikke jeg ville ha barn da jeg var student. Men så fant jeg mannen med stor M, flyttet ut av byen og passerte 30. Vips var livet helt annerledes og plutselig hadde jeg lyst på barn. Nå har jeg verdens to mest vidunderlige småtasser og elsker hvert sekund som mor.

Jeg har en god barndomsvenninne som nå er 34 og fremdeles ikke ønsker seg barn, så hun kommer nok ikke til å ombestemme seg. Hun elsker også livet sitt

Livene våre er ikke så ulike som man kanskje skulle tro.

Anonymous poster hash: 59799...7bc

[AnonymBruker]

Jeg synes det ser så kjedelig ut å ha barn. Orker ikke tanken på drittbleier, matrester og jurmating.

Anonymous poster hash: 5c05a...53d

[AnonymBruker]

Jeg ville egentlig ikke ha barn, før jeg ble gravid og er nå planlagt gravid med nr to. Selv om jeg elsker barna mine og skjønner jeg godt folk som ikke vil ha barn. Bare dumt å få barn for det er forventa eller fordi man tror man kommer til å elske å vere mamma den dagen man får barn. Mange angrer på valget sitt om å unger.. Finnes så mange ting å å vie livet sitt til, og barn er ikke den eneste riktige. Stor respekt for di som faktisk står for det valget! Og til ts, når man er 23 trenger man ikke ta et sånt valg.

Anonymous poster hash: 64939...cb7

[AnonymBruker]

Hva gjør at dere har bestemt dere for dette?

Selv er jeg usikker på om barn i det hele tatt er for meg. Jeg er enda såpass ung at jeg ikke skal si jeg aldri skal ha barn, men jeg kjenner at det er ikke er så tiltalende. Mange av mine venninner har fått barn i løpet av de siste par årene, men jeg kjenner ikke dragningen selv...

Er dette normalt siden jeg bare er 23? Mannen min har samme syn som meg, han ønsker seg ikke barn noe særlig.

Vel, det er tusen tanker om det, og jeg har bare mine tvil om at jeg egner meg som forelder...

som sagt, jeg er jo ung enda, så kanskje en dag, men jeg lever i et samfunn hvor det blir sett rart på å være gift å ikke ha fått barn straks etter, og hvis vi da i tillegg VELGER selv å ikke få barn, da er vi både egoistiske og unormale personer.

vanskelig dette, jeg ønsker bare å høre litt tanker rundt det, ikke skrekkelige historier, bare helt enkelt hvorfor det blir tatt et valg om å ikke få barn.

Jeg var da gift som 23 åring og tenkte ikke på barn. Jeg hadde ikke tenkt tanken på å få eller ikke å få. Tenkte sikkert at jeg kanskje en dag ville komme dit.

Men noen år senere så fikk jeg barn.

Du behøver ikke å ta stilling til barn enda vel? Ikke alle ønsket seg barn fra de er unge.

Anonymous poster hash: 9396a...05a

[Sillicious]

Jeg ser på det å få barn som å gi opp livet sitt, eller at man er ferdig med livet sitt, og må starte på nytt med en annens liv, barnet. Du lever jo ikke ditt eget liv lengre.

Jeg var med søskenbarnet mitt på 5 på turn igår, der var det jo endel mødre, og de pratet KUN om oppkast, mageproblemer, bæsjebleier osv. Eneste jeg tenkte var woow, så tragisk at mødre ikke har noe som helst annet å prate om enn de jævla barna sine! Traagiisk

Nei, jeg skal aldri ha barn selv, nå er jeg ung, men har aldri i livet ville hatt barn selv, greit å dulle med andre sine, så lenge jeg kan gå tilbake til livet mitt etterpå, noe du ikke kan med egne. :-D

Mange grunner til at jeg ikke skal ha da, de er smittebærere, bråkete, irriterende, masete osv. Liker ikke barn. Langt ifra!

Bilene mine er barna mine

Endret 26. mars 2014 av Sillicious

[Sylvari]

Jeg er 30, ingen ønsker om barn. Aldri hatt noe ønsker om barn.

Jeg hater ikke barn, jeg ble ikke mobbet som barn, jeg har ikke helseplager eller noe annet som skulle gi med en "god nok" unnskyldning til å ikke få barn. Det bare appellerer ikke til meg. Og siden det er mitt, og kun mitt valg, så anser jeg det som mer enn god nok grunn til å ikke å unger.

[AnonymBruker]

http://www.dailymail.co.uk/femail/article-2303588/The-mother-says-having-children-biggest-regret-life.html

Anonymous poster hash: 6b22d...251

[småsei]

Jeg er 32 år og lykkelig gift med drømmemannen min. Er fullstendig enig i skreppamedleppa sitt innlegg over her. En lever bare en gang, jeg vil leve lykkelig og fritt. Ikke vil jeg ødelegge kroppen min heller. Får helt hetta bare med tanken. Jeg er heller ikke glad i barn generelt. Liker kun ene niesen min godt for hun er blid som en sol men hennes to år eldre bror tåler jeg ikke. Hyling og snørring er ikke noe for meg. Skjønner ikke hva som får folk til å gi opp sitt eget liv frivillig. Er det kanskje instinktene som overstyrer? Kanskje vi som velger å ikke få barn ikke lar oss styre av instinkter i like stor grad men bruker hjernen isteden.

Endret 26. mars 2014 av småsei

[Sandie]

http://www.dailymail.co.uk/femail/article-2303588/The-mother-says-having-children-biggest-regret-life.html

Anonymous poster hash: 6b22d...251

Det var jo litt trist lesning synes jeg...Lurer på hva barna hennes synes om dette? Hadde ihvertfall blitt lei meg om min mor sa sånt.

Men samtidig er det modig gjort av henne å fortelle, for dette er et av de siste tabuer..Det finnes nok andre som har de samme tankene, men aldri våger snakke om det.