sammen pga dårlig samvittighet.

[AnonymBruker]

Jeg har lenge tenkt på å gjøre det slutt med kjæresten min, pga våre store ulikheter i blant annet interesser, aktiv/ikke aktiv, min "fulle timeplan" og fordi vi er forskjellige steder i livet. Han vil kjøpe hus og ha familie, jeg vil studere, reise og jobbe.

Hver gang jeg prater med han sier han ting som : Vi kan ikke kaste bort det gode vi har uten å prøve alt først. Jeg ser ikke for meg et liv uten deg, jeg har ikke et liv uten deg, du er livet mitt. Jeg føler liksom ikke helt dette, men jeg klarer ikke å si det for jeg ser hvor lei seg han blir. Jeg får så utrolig dårlig samvittighet når jeg på en måte føler så annerledes enn han! Kanskje jeg bare er dum som føler sånn? Følelsene begynner også å bli borte, og jeg savner han ikke like mye liksom når vi ikke er sammen! Men jeg er jo veldig glad i gutten, og han har aldri gjort noe for å såre meg, eller gjort noe som skal tilsi at jeg ikke bør være sammen med han, men vi er bare så forskjellige.

Jeg klarer rett og slett ikke å si det jeg mener å bare gjøre det slutt pga dårlig samvittighet?! Er dette vanlig? Noen tips?

Anonymous poster hash: 0d5e0...185

[AnonymBruker]

Det er veldig vanskelig å få forhold til å fungere i lengden om man er på svært forskjellige steder i livet. Det er mulig, selvfølgelig, men det vil nok kreve mye av begge hvis man er såppas ulike.

Du må finne ut om du er lykkelig.

Ikke fortsett forholdet om du er ulykkelig. Det er ikke riktig hverken for deg eller han. Og det er tydelig at han ikke ønsker det slutt, så du må vurdere hva som ville vært best for deg.

Anonymous poster hash: 4498a...b9c

[Crobern]

Jeg tror det er veldig vanlig å ikke ville såre noen.Og ett brudd er som regel sårt og vondt uansett hvem som går. Men å bli ett forhold kun på grunn av dårlig samvittighet er jo ikke riktig.

Og synes du det er riktig å la han være i ett forhold hvor du er sammenmed han kun på grunn av dette? Han fortjener jo å bli elsket, og det gjør du også

Dere er på forskjellige steder i livet, og det er greit. Men prøv å se litt lengre fram i tid. Om 10 år, tror du at du angrer på at du ikke reiste mer for eksempel..

Lykke til

[snøhaugen]

Tusen takk for svar! Jeg sliter med å se for meg oss to i fremtiden, dette også pga vårt forskjellige aktivitetsnivå og interesser for turer, reiser og slikt. Jeg tror på en måte det har blitt for kjedelig for meg, men at jeg liksom ikke vil si det høyt fordi han ikke er annet enn snill mot meg. Tenker kanskje det er jeg som er dum og kresen. Jeg klarer ikke å få meg til å si akkurat det jeg mener, fordi han snakker om hvor bra vi er når vi først er sammen og jeg har tid. Han sier at min fulle timeplan ikke er noe problem for han, noe jeg heller ikke forstår? Handler ikke et forhold om å finne på ting sammen som begge liker? Ikke at den ene gjør noe om kveldene (ekstra jobb) etter jobb, mens den andre sitter inne? Jeg tenker også det, at han fortjener ei som har tid til han, som elsker han og som er mer lik han liksom, men da sier han bare at det ikke spiller noen rolle, for han vil ikke ha noen andre enn meg og at han aldri har vært så glad i noen andre. Så sier jeg at han kommer jo til å finne noen som egentlig er enda bedre, men da nekter han. Er han kanskje redd for å være alene? Vi har vært sammen i 3 år, men hatt avstandsforhold i 2. Er vanskelig nå som hverdagen har kommet, det er da jeg har sett hvor forskjellige vi er.