Klandrer mamma

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er så lei av å krangle med min mor. Vi bor i nærheten av hverandre, og treffes ofte. Problemet er at jeg alltid blir sint når jeg er rundt henne lenge nok. Jeg klandrer mamma for mange av mine problemer. Litt historie:

Jeg har vokst opp i et hjem med en psykisk syk far. Han har utført mye psykisk terror mot meg, mor og mine søsken, men ikke vært fysisk voldelig. Han har alltid rakket ned på oss andre, og jeg har aldri følt meg "god nok". Både jeg og en av mine søsken har slitt med spiseforstyrrelser lenge. Var tjukk som barn, noe jeg stadig ble kritisert for av min far. I dag er jeg en voksen kvinne med en følelse av å aldri være god nok. Har et hat/elsk forhold til mat, og jobben jeg gjør er aldri bra nok. Min mor og far er forsatt sammen, selv om vi stadig skulle flytte i fra han da jeg og mine søsken var barn.

Jeg er ofte trist, sliter med angst, føler meg tjukk, og utilstrekkelig.

Men jeg er ikke sint på min far. Hvorfor klandrer jeg ikke ham, men min mor? Kunne ha skrevet langt om min barndom, men håper dette ga en liten pekepinn.

I mine øyne er mamma den som har revet bort min barndom, selv om hun alltid har vært en støttende og kjærlig mor. Sinnet mitt mot henne kom først i voksen alder. Da jeg var barn var det pappa jeg var sint på. Er lei av og føle at mamma svek meg, og ønsker og komme meg over de vonde minnene. Har ofte tatt opp dette med mamma, og hun er lei seg for at ting var slik. Vi koser oss mye sammen også, men hvis jeg er sliten blir jeg raskt kvass mot henne. Og høre at hun er lei seg er liksom ikke nok. Hvordan kan jeg komme meg over barndommen min? Er lei av og være sint og trist over en barndom jeg uansett ikke vil få tilbake.

Anonymous poster hash: 5e4b4...bd0

[AnonymBruker]

Kanskje du burde oppsøke en psykolog som kan hjelpe deg å bearbeide det?

Anonymous poster hash: 1a55b...f43

[AnonymBruker]

Kanskje du burde oppsøke en psykolog som kan hjelpe deg å bearbeide det?

Virker som om det kanskje er nødvendig, men jeg ønsker at min mor skal forstå. Når jeg prater med henne om opplevelser fra min barndom merker jeg at hun blir lei seg, men jeg tror ikke at hun forstår. Hun benekter visse hendelser, og er en type som koster støvet under teppet. Får inntrykk av at hun synes jeg er litt skjør om jeg kan kalle det slik.

Anonymous poster hash: 1a55b...f43

Anonymous poster hash: 5e4b4...bd0

[cattleya]

For det første så skjønner jeg godt at du er bitter og skuffet. Kan jeg spørre hvor gammel du er?

Jeg har det litt sånn med min mor også... Ikke at jeg har hatt en fæl barndom, men det som ikke var så bra er jeg kjapp til å klandre mamma for. Det har heldigvis blitt bedre med årene Når jeg nå nærmer meg 30 så greier jeg mer (enn da jeg var 20) å se at min mor gjorde så godt hun kunne og at jeg ikke kan forander henne eller det som har skjedd. Det eneste som jeg kan gjøre noe med er min reaksjon og mine egne følelser. Ikke at jeg ikke har noen små tilbakefall der alt er hennes feil igjen

Det kan nok sikkert være en god ide å snakke med noen profesjonelle om dette, ikke la tiden gå og forholdet bli dårligere, for vår tilmålte tid med våre mødre er begrenset og du vil angre på at du har kastet bort tid på å være sint og bitter.

[Kontormus]

Du er sint på din mor når det er din far som er/var tyrannen?

Ingen logikk i det. Annet enn at hun burte tatt barna med og forlatt ham for mange år siden.

[AnonymBruker]

For det første så skjønner jeg godt at du er bitter og skuffet. Kan jeg spørre hvor gammel du er?

Jeg har det litt sånn med min mor også... Ikke at jeg har hatt en fæl barndom, men det som ikke var så bra er jeg kjapp til å klandre mamma for. Det har heldigvis blitt bedre med årene Når jeg nå nærmer meg 30 så greier jeg mer (enn da jeg var 20) å se at min mor gjorde så godt hun kunne og at jeg ikke kan forander henne eller det som har skjedd. Det eneste som jeg kan gjøre noe med er min reaksjon og mine egne følelser. Ikke at jeg ikke har noen små tilbakefall der alt er hennes feil igjen

Det kan nok sikkert være en god ide å snakke med noen profesjonelle om dette, ikke la tiden gå og forholdet bli dårligere, for vår tilmålte tid med våre mødre er begrenset og du vil angre på at du har kastet bort tid på å være sint og bitter.

Ja, den tiden tenker jeg ofte på. Er jo fryktelig glad i moren min, men jeg bare forstår ikke hvorfor jeg bare ikke kunne klandret min far i stedenfor. Han har jeg ikke så nært forhold til, så kunne godt vært litt sinna på han😛

Jeg er 24 år gammel forresten. Flyttet ut da jeg startet på videregående i et annet fylke. Var nødvendig å komme seg litt unna, og når jeg flyttet tilbake, nærmere der de bor, hadde jeg og mamma et helt år uten krangling😊

Anonymous poster hash: 5e4b4...bd0

[AnonymBruker]

Du er sint på din mor når det er din far som er/var tyrannen?

Ingen logikk i det. Annet enn at hun burte tatt barna med og forlatt ham for mange år siden.

Det er nettopp det jeg synes er så rart. Det handler vell litt om at jeg som barn raskt ble voksen og lærte om pappas sykdom. Han er diagnosert med angst og personlighetsforstyrrelse. Jeg skjønte raskt at pappan min ikke var frisk, men forstod aldri hvorfor min sterke, oppegående mor ikke tok oss barna bort fra miljøet. Noe hun lovet oss hver gang pappa hadde et raseriutbrudd. Husker godt at min eldre bror holdt rundt meg når vi hadde låst oss inn på badet sammen med mamma, og hun fortalte at vi aldri mer skulle oppleve dette. Nå var det nok... Det grepet ble aldri tatt.

Anonymous poster hash: 5e4b4...bd0

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er så lei av å krangle med min mor. Vi bor i nærheten av hverandre, og treffes ofte. Problemet er at jeg alltid blir sint når jeg er rundt henne lenge nok. Jeg klandrer mamma for mange av mine problemer. Litt historie:

Jeg har vokst opp i et hjem med en psykisk syk far. Han har utført mye psykisk terror mot meg, mor og mine søsken, men ikke vært fysisk voldelig. Han har alltid rakket ned på oss andre, og jeg har aldri følt meg "god nok". Både jeg og en av mine søsken har slitt med spiseforstyrrelser lenge. Var tjukk som barn, noe jeg stadig ble kritisert for av min far. I dag er jeg en voksen kvinne med en følelse av å aldri være god nok. Har et hat/elsk forhold til mat, og jobben jeg gjør er aldri bra nok. Min mor og far er forsatt sammen, selv om vi stadig skulle flytte i fra han da jeg og mine søsken var barn.

Jeg er ofte trist, sliter med angst, føler meg tjukk, og utilstrekkelig.

Men jeg er ikke sint på min far. Hvorfor klandrer jeg ikke ham, men min mor? Kunne ha skrevet langt om min barndom, men håper dette ga en liten pekepinn.

I mine øyne er mamma den som har revet bort min barndom, selv om hun alltid har vært en støttende og kjærlig mor. Sinnet mitt mot henne kom først i voksen alder. Da jeg var barn var det pappa jeg var sint på. Er lei av og føle at mamma svek meg, og ønsker og komme meg over de vonde minnene. Har ofte tatt opp dette med mamma, og hun er lei seg for at ting var slik. Vi koser oss mye sammen også, men hvis jeg er sliten blir jeg raskt kvass mot henne. Og høre at hun er lei seg er liksom ikke nok. Hvordan kan jeg komme meg over barndommen min? Er lei av og være sint og trist over en barndom jeg uansett ikke vil få tilbake.

Anonymous poster hash: 5e4b4...bd0

Slutt å klandre moren din for dine egne "mangler". Det er kun du som kan endre livet ditt og gjøre en forskjell. Det å klandre moren din for at du føler deg tjukk blir rett og slett for dumt.

Anonymous poster hash: d8b00...f2f

[cattleya]

Ja, den tiden tenker jeg ofte på. Er jo fryktelig glad i moren min, men jeg bare forstår ikke hvorfor jeg bare ikke kunne klandret min far i stedenfor. Han har jeg ikke så nært forhold til, så kunne godt vært litt sinna på han

Jeg er 24 år gammel forresten. Flyttet ut da jeg startet på videregående i et annet fylke. Var nødvendig å komme seg litt unna, og når jeg flyttet tilbake, nærmere der de bor, hadde jeg og mamma et helt år uten krangling

Anonymous poster hash: 5e4b4...bd0

hehe, sånn er jeg også, min mor har vært en mye bedre forelder for meg enn min far, men det er nettopp derfor det er lettere å klandre mamma. Jeg vet at hun vil ta min klage til seg og høre på meg, og det er jo nettop derfor hun er den jeg kommer til med stort og smått... Som sagt så skjønner jeg det er vanskelig, men jeg tror det beste (og eneste) du kan gjøre er å prøve å endre dine egne tanker og følelser rundt dette for din mor er det bare din mor som kan endre. Ikke bruk energi på noe du ikke kan gjøre noe med...

[Gamerfrue]

Du er sint på din mor når det er din far som er/var tyrannen?

Ingen logikk i det. Annet enn at hun burte tatt barna med og forlatt ham for mange år siden.

Logikken i det er at moren hele tiden så den psykologiske volden uten å gripe inn, og uten å sette barna først. Det blir jo som å bli banket opp i skolegården: man blir jo forbanna på de som banker deg opp (hvis ordet "forbanna" dekker det), men det største sviket ligger hos vennene dine som sto rundt og ikke turte å gripe inn for å hjelpe deg.

[AnonymBruker]

Slutt å klandre moren din for dine egne "mangler". Det er kun du som kan endre livet ditt og gjøre en forskjell. Det å klandre moren din for at du føler deg tjukk blir rett og slett for dumt.

Anonymous poster hash: d8b00...f2f

Ja, hadde livet bare vært så enkelt så hadde vell aldri TS skrevet dette. Det er faktisk veldig forståelig at mor blir klandret når en mor skal være løve og beskytte barna sine.

Anonymous poster hash: 5e4b4...bd0

[Kontormus]

Det er nettopp det jeg synes er så rart. Det handler vell litt om at jeg som barn raskt ble voksen og lærte om pappas sykdom. Han er diagnosert med angst og personlighetsforstyrrelse. Jeg skjønte raskt at pappan min ikke var frisk, men forstod aldri hvorfor min sterke, oppegående mor ikke tok oss barna bort fra miljøet. Noe hun lovet oss hver gang pappa hadde et raseriutbrudd. Husker godt at min eldre bror holdt rundt meg når vi hadde låst oss inn på badet sammen med mamma, og hun fortalte at vi aldri mer skulle oppleve dette. Nå var det nok... Det grepet ble aldri tatt.

Anonymous poster hash: 5e4b4...bd0

Ja, da gir det mere mening og er egentlig ikke så rart.

For det er jo det hun burdte gjort, selv om hun kanskje havnet i en skvis av hvem hun skulle ivareta. Dette burdte du ta opp med henne, og er på en måte en konsekvens av det valget hun tok. Men hun tåler det nok, selv om det ikke er spesielt hyggelig å høre om nå...

En annen ting er jo hvordan hun faktaisk har det siden hun fremdeles lever med mannen som sannsynligvis ikke er kurert?

[AnonymBruker]

Ja, da gir det mere mening og er egentlig ikke så rart.

For det er jo det hun burdte gjort, selv om hun kanskje havnet i en skvis av hvem hun skulle ivareta. Dette burdte du ta opp med henne, og er på en måte en konsekvens av det valget hun tok. Men hun tåler det nok, selv om det ikke er spesielt hyggelig å høre om nå...

En annen ting er jo hvordan hun faktaisk har det siden hun fremdeles lever med mannen som sannsynligvis ikke er kurert?

Får sette meg ned med henne for en ordentlig prat om dette en dag:)

Pappa har det mye bedre i dag, så for meg virker det til tider som om jeg har en ny pappa. Han er hemmelig rundt dette selv, men mamma har fortalt meg at han har gått til psykolog i de siste 7 årene. Han er mye mer ute blandt folk nå, og skryter faktisk en del av oss barna:) Tenker at han har fått hjemmelekse om det, for det var vell mye skryt i en periode☺️ Så jeg tror mamma og pappa har det bedre sammen nå. Det gjør meg på en måte glad, for nå tror jeg mamma slapper av mer. Selv om jeg og mine søsken retter sinnet mot henne av og til, er vi veldig glad i både hun og pappa.

Anonymous poster hash: 5e4b4...bd0

[Kontormus]

Får sette meg ned med henne for en ordentlig prat om dette en dag:)

Pappa har det mye bedre i dag, så for meg virker det til tider som om jeg har en ny pappa. Han er hemmelig rundt dette selv, men mamma har fortalt meg at han har gått til psykolog i de siste 7 årene. Han er mye mer ute blandt folk nå, og skryter faktisk en del av oss barna:) Tenker at han har fått hjemmelekse om det, for det var vell mye skryt i en periode☺️ Så jeg tror mamma og pappa har det bedre sammen nå. Det gjør meg på en måte glad, for nå tror jeg mamma slapper av mer. Selv om jeg og mine søsken retter sinnet mot henne av og til, er vi veldig glad i både hun og pappa.

Anonymous poster hash: 5e4b4...bd0

Åh, det var godt å høre at det har utviklet seg i bedre retning! Da har han nok lagt ned en betydelig innsats selv.

Hvis din mor har gått til psykolog så har hun nok vært innom temaet tidligere. Å få dette bekreftet av barna er sikkert ikke noe hun ønsker seg. Men det er vel på sikt bedre å få lufta ut all forurensing og bakeforliggende årsaker til aggresjon og dårlig stemning.

[AnonymBruker]

Åh, det var godt å høre at det har utviklet seg i bedre retning! Da har han nok lagt ned en betydelig innsats selv.

Hvis din mor har gått til psykolog så har hun nok vært innom temaet tidligere. Å få dette bekreftet av barna er sikkert ikke noe hun ønsker seg. Men det er vel på sikt bedre å få lufta ut all forurensing og bakeforliggende årsaker til aggresjon og dårlig stemning.

Ja, veldig godt:) Unner ingen å slite med psyken, jeg ser hvor tung det har vært for pappa nå.

Er nok best og få luftet ut tankene ja, det hjelper meg i alle fall ikke og holde på følesene selv.

Anonymous poster hash: 5e4b4...bd0

[AnonymBruker]

Kan du ikke prøve å snu det? Din mor har gjort mange feil men det er tydelig at hun samtidig har vært en kjærlig og varm mor og. Kan du ikke takke henne engang for det? Prøv å sett deg inn i hennes situasjon, arbeidet hun da dere var små, hvordan var økonomien? Hva tror DU er grunnen til at hun ikke dro fra din far da dere var små? Med andre ord; prøv å sette deg inn i hvordan livet har vært for henne, hva som var årsaken til at hun ikke gikk? Istedet for den vanlige, litt aggressive tonen ovenfor din mor, hvorfor ikke stille henne mange spørsmål om hennes barndom, hvordan livet har vært for henne? kanskje det kan føre til større forståelse og mindre irritasjon fra din side. Jeg sier selvfølgelig ikke at det som skjedde i din barndom var ok, men samtidig kan du ikke gjøre noe med den annet enn å få større forståelse for HVORFOR din mor handlet slik som hun gjorde :-) .

Anonymous poster hash: a68dc...386

[AnonymBruker]

Kan du ikke prøve å snu det? Din mor har gjort mange feil men det er tydelig at hun samtidig har vært en kjærlig og varm mor og. Kan du ikke takke henne engang for det? Prøv å sett deg inn i hennes situasjon, arbeidet hun da dere var små, hvordan var økonomien? Hva tror DU er grunnen til at hun ikke dro fra din far da dere var små? Med andre ord; prøv å sette deg inn i hvordan livet har vært for henne, hva som var årsaken til at hun ikke gikk? Istedet for den vanlige, litt aggressive tonen ovenfor din mor, hvorfor ikke stille henne mange spørsmål om hennes barndom, hvordan livet har vært for henne? kanskje det kan føre til større forståelse og mindre irritasjon fra din side. Jeg sier selvfølgelig ikke at det som skjedde i din barndom var ok, men samtidig kan du ikke gjøre noe med den annet enn å få større forståelse for HVORFOR din mor handlet slik som hun gjorde :-) .

Anonymous poster hash: a68dc...386

Jo, jeg ønsker virkelig å forstå, og jeg har spurt om så mye. Hun arbeidet da, og tjener ganske så godt. Min far er ufør, har vært det så lenge jeg husker. Mamma har altså alltid vært forsørgeren.

Hun forteller meg at pappa var en snill og blid mann da de møttes som 17 åringer på 70-tallet. Da de fikk sin første (min bror), døde pappas mor og pappa ble langt nede. Like etter påførte han seg en skade på jobb i nakken slik at han ble ufør. Og sitte alene hjemme uten å bidra gjorde han mer deprimert sier mamma. Smertene ble til sinne, og dette gikk desverre ut over oss.

Mamma sier at hun ville ta oss bort, men visste at den snille mannen hun giftet seg med var syk.

Altså, all ære til min mor som har en moral som tilsier i gode og onde dager. Hun er pappas klippe, og så forbi den psykiske terroren og minnet seg selv om at det er en god mann innerst inne. Jeg hadde nok stått lenge ved min manns side om han ble deprimert også, - helt til den dagen barna mine fortalte meg at de var redde foe pappa. Vi sa ofte det til mamma. Jeg fryktet min egen far.

Og som jeg skrev tidligere i et svar, så er pappa bedre i dag, takk og lov😊 Men ønsket om forståelse fra mamma savner jeg. Jeg takker henne for mye. Jeg hadde ikke hatt et fint hus, egen familie og høyere utdannelse uten henne. Men jeg ønsker så inderlig at min barndom ikke forsvant så raskt. Problemet til mamma er at hun rett og slett er for godhjertet og litt dumsnill.

Anonymous poster hash: 5e4b4...bd0

[Mrs Smith]

.

Endret 29. juni 2014 av Gullrose

[AnonymBruker]

Ta ansvar for ditt eget liv, det der er i fortiden og du får ikke gjort noe med det nå.

Tenk på deg selv og lag livet ditt slik du vil det skal være, du kan også forandre hvordan du ser på deg selv, og mat osv. Du må jobbe med deg selv og slutte å legge skylden på andre for at ting er som det er, for det er bare du som kan forandre det.

Er bare jeg som kan forandre på hvordan jeg ser på meg selv ja, men fortjener allikevel forklaring på hvorfor mamma aldri tok steget bort fra hjemmet for barna sine. Barn eller mann? For meg er valget enkelt.

Anonymous poster hash: 5e4b4...bd0

[AnonymBruker]

Du er sint på din mor når det er din far som er/var tyrannen?

Ingen logikk i det. Annet enn at hun burte tatt barna med og forlatt ham for mange år siden.

Jeg ville vel ikke kategorisert det under "annet". Det er jo hovedproblemet. Uten å ha vært i nærheten av en så belastende situasjon selv forstår jeg absolutt sinnet fra TS. Moren hadde ene og alene muligheten til å fjerne TS fra situasjonen. Hun var den friske, hun var den voksne. Hun valgte å ikke gjøre det, og TS har slitt grunnet dette. Det er først nå hun er voksen nok til å fikse sin egen situasjon, men man har strengt tatt ikke ansvar for sin egen lykke når man er et barn som bor sammen med foreldrene sine. Det er foreldrenes ansvar, og moren har feilet her.

Anonymous poster hash: 307d0...c4d