Gi slipp..?

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten har hatt et forhold nå i to år. Vi er hverandres bestevenner, elsker hverandre og tilbringer mye tid sammen.

Har noen fantastiske minner sammen, gjort så urolig mye spennende og gøy.

Vårt problem er at vi har hatt mye misforståelser som har gjort oss usikre, noen ganger har det blitt utrolig dårlig stemning pga ting som har skjedd opp igjennom tiden.. (Ikke utroskap, vold og slikt)

Vi har faktisk prøvd å gjøre det slutt, men begge to har hatt det forferdelig vondt i den tiden uten hverandre. Og ender opp med at savnet og lengselen blir for stor..

Det er en 7års aldersforskjell på oss, noe som gjør at den ene er ferdig etablert og begynner å bli klar for barn og familie snart. Den andre skal starte sitt treårige studie og er ikke klar for barn i hvert fall, før om 4 år..

Begge er redde for å satse all in, ettersom vi var fra hverandre. Vi vet hvor problemene ligger, vi vet hva vi er like og ulike på, vet hva vi føler, men er redde for å gå på enda en smell.

Jeg greier ikke se for meg livet uten han virkelig, men en del av meg vil la han gå. Jeg vil ikke holde igjen for hans drømmer om familie og han vil ikke holde igjen min studietid. Men vi greier ikke å sette en strek heller, greier rett og slett ikke være uten hverandre..

Trenger sårt noen råd, jeg er så lei meg og trist.. Skal jeg gi helt slipp på den jeg elsker og egentlig vil dele livet mitt med?

Anonymous poster hash: 73d26...6f9

[AnonymBruker]

Jeg greier ikke se for meg livet uten han virkelig, men en del av meg vil la han gå. Jeg vil ikke holde igjen for hans drømmer om familie og han vil ikke holde igjen min studietid. Men vi greier ikke å sette en strek heller, greier rett og slett ikke være uten hverandre..

Trenger sårt noen råd, jeg er så lei meg og trist.. Skal jeg gi helt slipp på den jeg elsker og egentlig vil dele livet mitt med?

Anonymous poster hash: 73d26...6f9

Nei, stå i utfordringa. Dere kommer dere nok gjennom på en måte.

Skal du studere i en annen by?

Hva er alderen deres?

Går an å bli gravid siste året på studiet, eller ikke så lenge etterpå.

Synes ikke dette var så store problemer at det er nødvendig å slå opp?

Dere kan jo f.eks snakke med en samtaleterapaut?

Anonymous poster hash: e9a0e...eb0

[AnonymBruker]

Jeg er i akkurat samme situasjon, det er 8 år mellom oss, han har fast jobb og klar til å etablere seg, jeg har ikke engang tenkt på det.

Det er utrolig vanskelig når det har gått så lenge og man er hverandres bestevenn, elsker og kjæreste, for man ser ikke for seg hvordan man skal komme over dem eller leve uten dem, sant? Det er jo avhengighet. Vi blir blinde for andre alternativer, men så må man prøve å kun tenke på segselv, hva som er best for DEG?

Vet hvot vanskelig dette er, er som sagt midt oppi det selv akkurat nå.

Jeg nevner disse forskjellene og problemene siste tiden, alt han sier er at han vil bare ha meg, ingen andre, det fins ikke noe annet å gjøre enn å bare finne en løsning sammen. Gjør ikke ting enklere akkurat :/

Vil bare si lykke til jeg, håper du finner ut av det og tar rette valget for deg.

Føler med deg ♥

Anonymous poster hash: d24b3...233

[Babi]

Uff. Vanskelig situasjon nSynes dere skal holde sammen til tross for utfordringen. Det går an å bli enige og finne en løsning. Kanskje snakke med en nøytral person som kan gi dere råd? Synes at alt tyder på at dere er ment for hverandre. Tenk om dere går fra hverandre og ender opp i forhold dere ikke trives i. Da blir hverken hans familietid eller din studietid lykkelig. Tenk over dette. Jeg har nemlig vært der og vet hvordan det føles å være "på feil sted". Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg greier ikke se for meg livet uten han virkelig, men en del av meg vil la han gå. Jeg vil ikke holde igjen for hans drømmer om familie og han vil ikke holde igjen min studietid. Men vi greier ikke å sette en strek heller, greier rett og slett ikke være uten hverandre..

Trenger sårt noen råd, jeg er så lei meg og trist.. Skal jeg gi helt slipp på den jeg elsker og egentlig vil dele livet mitt med?

Anonymous poster hash: 73d26...6f9

Nei, stå i utfordringa. Dere kommer dere nok gjennom på en måte.

Skal du studere i en annen by?

Hva er alderen deres?

Går an å bli gravid siste året på studiet, eller ikke så lenge etterpå.

Synes ikke dette var så store problemer at det er nødvendig å slå opp?

Dere kan jo f.eks snakke med en samtaleterapaut?

Anonymous poster hash: e9a0e...eb0

TS:Takk for svar:)

Jeg er 22 og han nærmer seg da 30. Problemet er at vi ser det ikke gå noen vei heller.. Vi er så usikre på hverandre etter bruddet. Han er redd for å satse "feil" nå, fordi han vil ha barn og familie i nærmeste fremtid.. Han er redd for at det kanskje går noen år som vi er sammen, for så se at det ikke går likevel..

Jeg er ikke klar, jeg vil studere og være ung ett par år til, og med det mener jeg at jeg vil ha det moro med venner, reise litt og slikt også, men vil ikke det uten han heller! Så frustrerende..

Kanskje vi skal prate med noen ja..

Anonymous poster hash: 73d26...6f9

[AnonymBruker]

Uff. Vanskelig situasjon nSynes dere skal holde sammen til tross for utfordringen. Det går an å bli enige og finne en løsning. Kanskje snakke med en nøytral person som kan gi dere råd? Synes at alt tyder på at dere er ment for hverandre. Tenk om dere går fra hverandre og ender opp i forhold dere ikke trives i. Da blir hverken hans familietid eller din studietid lykkelig. Tenk over dette. Jeg har nemlig vært der og vet hvordan det føles å være "på feil sted". Lykke til!

Det er min største skrekk..Jeg har sett han på sitt beste og verste, det samme har han med meg og vi er så utrolig glad i hverandre. Se for seg meg og han med noen andre er helt sprøtt for meg.

Hva skjedde med deg?

Anonymous poster hash: 73d26...6f9

[AnonymBruker]

Jeg er i akkurat samme situasjon, det er 8 år mellom oss, han har fast jobb og klar til å etablere seg, jeg har ikke engang tenkt på det.

Det er utrolig vanskelig når det har gått så lenge og man er hverandres bestevenn, elsker og kjæreste, for man ser ikke for seg hvordan man skal komme over dem eller leve uten dem, sant? Det er jo avhengighet. Vi blir blinde for andre alternativer, men så må man prøve å kun tenke på segselv, hva som er best for DEG?

Vet hvot vanskelig dette er, er som sagt midt oppi det selv akkurat nå.

Jeg nevner disse forskjellene og problemene siste tiden, alt han sier er at han vil bare ha meg, ingen andre, det fins ikke noe annet å gjøre enn å bare finne en løsning sammen. Gjør ikke ting enklere akkurat :/

Vil bare si lykke til jeg, håper du finner ut av det og tar rette valget for deg.

Føler med deg ♥

Anonymous poster hash: d24b3...233

Ja, prøver å tenke hva som er best for oss begge. Vi prøvde å gjøre det slutt, var en periode vi ikke hadde noe kontakt, men det gikk ikke det heller.. Tenkte det var riktig å gjøre det slutt, men livet uten han føltes helt meningsløst. Han var veldig deprimert den tiden det var slutt, kom seg heller ikke videre..

Vi har nesten prøvd alt, til og med prøvd å gi opp. Har du/ dere det sånn også? En utrolig vond og frustrerende følelse..

Anonymous poster hash: 73d26...6f9

[AnonymBruker]

Ja, prøver å tenke hva som er best for oss begge. Vi prøvde å gjøre det slutt, var en periode vi ikke hadde noe kontakt, men det gikk ikke det heller.. Tenkte det var riktig å gjøre det slutt, men livet uten han føltes helt meningsløst. Han var veldig deprimert den tiden det var slutt, kom seg heller ikke videre..

Vi har nesten prøvd alt, til og med prøvd å gi opp. Har du/ dere det sånn også? En utrolig vond og frustrerende følelse..

Anonymous poster hash: 73d26...6f9

Ja, det er som om at jeg skulle sagt det selv. Var det like ille for han når dere prøvde å gjøre det slutt? Som du følte, at du ble deprimert og livet føltes meningsløst? Pratet dere sammen fortsatt i denne tiden?

Jeg også prøver så godt jeg kan å gi slipp, prøve å tenke litt utover, at det er flere fisk i sjøen osv, sant, men samtidig tenker jeg.. Hva om det ikke er det? Hva om han faktisk er den ene for meg og jeg mister han nå? Det er jo en stor sjangse å ta, det er vanskelig!

Men hva om dere bare prøver å ta en pause først kanskje? På noen uker? Uten å ha noe kontakt. Bare at dere kan jo avtale at i denne pausen skal man ikke holde på med andre liksom..

Men da finner dere jo ut hvor dere har hverandre kanskje?

Anonymous poster hash: d24b3...233

[AnonymBruker]

Ja, det er som om at jeg skulle sagt det selv. Var det like ille for han når dere prøvde å gjøre det slutt? Som du følte, at du ble deprimert og livet føltes meningsløst? Pratet dere sammen fortsatt i denne tiden?

Jeg også prøver så godt jeg kan å gi slipp, prøve å tenke litt utover, at det er flere fisk i sjøen osv, sant, men samtidig tenker jeg.. Hva om det ikke er det? Hva om han faktisk er den ene for meg og jeg mister han nå? Det er jo en stor sjangse å ta, det er vanskelig!

Men hva om dere bare prøver å ta en pause først kanskje? På noen uker? Uten å ha noe kontakt. Bare at dere kan jo avtale at i denne pausen skal man ikke holde på med andre liksom..

Men da finner dere jo ut hvor dere har hverandre kanskje?

Anonymous poster hash: d24b3...233

Vi gikk en lang periode uten kontakt. Jeg prøvde å fylle tiden min så godt jeg kunne med venner, utenlandstur, skole osv. Null kontakt, holdt meg unna alle plasser han kunne være på, bort fra Facebook o.l.

Møtte på en venn av han som sa at min "eks" var deprimert, savnet meg og ikke greide å bli seg selv.

Plutselig fikk jeg et brev fra han, med alle hans tanker og følelser om oss. Jeg svarte på det så godt jeg kunne, og da begynte han å ta kontakt, ville møte meg osv. Han fortalte han hadde hatt det veldig vondt, savnet meg, ikke greide å slutte å tenke på meg og elsket meg fremdeles.. Den dagen vi møttes var det så mye følelser, eksplosjon hehe.

En pause er ikke aktuelt, vi har vært fra hverandre og vet hvordan det er.. Man løser ikke noe med å være fra hverandre og ikke prate. Tiden renner ut for meg, jeg flytter med en gang jeg får svar på skolen (men det er ikke veldig langt unna da)

Anonymous poster hash: 73d26...6f9

[Jodi]

Jeg syns kanskje dere kan prøve å sette litt tidsperspektiv på dette. Få ham til å forstå at det er fornuftig at du tar deg en 3-åring utdannelse og får deg en god jobb før dere får barn. Om 4 år, vil jeg tro du er der, og da er han jo bare 33 år. Det er da aldeles ikke for sent å starte med barn for en mann?

Hvis han virkelig er glad i deg, så burde han klare å vente såpass. Men om du ikke kan gi ham noen form for bekreftelse at det er den veien du vil gå, så forstår jeg godt at han blir usikker på forholdet deres.

[AnonymBruker]

Jeg syns kanskje dere kan prøve å sette litt tidsperspektiv på dette. Få ham til å forstå at det er fornuftig at du tar deg en 3-åring utdannelse og får deg en god jobb før dere får barn. Om 4 år, vil jeg tro du er der, og da er han jo bare 33 år. Det er da aldeles ikke for sent å starte med barn for en mann?

Hvis han virkelig er glad i deg, så burde han klare å vente såpass. Men om du ikke kan gi ham noen form for bekreftelse at det er den veien du vil gå, så forstår jeg godt at han blir usikker på forholdet deres.

Ja, men jeg kommer til å flytte i tillegg, også er det jo usikkerheten av våre konflikter som er hindringen for at begge våger å gå inni det 100%.. Det er det som er det mest vanskelige her, når skal man gi opp og når skal man satse? Og hvordan?

Anonymous poster hash: 73d26...6f9

[Babi]

Det er min største skrekk..Jeg har sett han på sitt beste og verste, det samme har han med meg og vi er så utrolig glad i hverandre. Se for seg meg og han med noen andre er helt sprøtt for meg.

Hva skjedde med deg?

Anonymous poster hash: 73d26...6f9

Vel, jeg møtte min nåværende kjæreste allerede for 12 år siden. Da var jeg i slutten av tenårene og han i midten av 20-årene. Begge levde et liv fullt av kaos, problemer osv. Jeg var usikker på meg selv og han var i dårlig miljø. Vi fikk interesse for hverandre allerede da men endte opp med å avvise hverandre... Og mistet kontakten i mange år.

I mellomtiden hadde både jeg og han prøvd å etablere seg med andre. Uten hell. Vi fikk til og med barn med andre som det ble slutt med.

Jeg husker fremdeles den følelsen jeg hadde da jeg var i et samboerforhold som da hadde vart i nærmere 5 år - at det var ikke det rette for meg. Følelsen hadde vært der de siste årene, og blitt bare sterkere og sterkere. Å være der føltes feil. Å være med han føltes feil. Alt irriterte meg - og han irriterte seg over meg også. Ikke sjeldent hadde vi store krangler. På det verste fløy vi på hverandre. Forholdet stod på stedet hvil - jeg hadde tatt utdanning og ønsket nå ekteskap og familie mens han ville drøye det lengst mulig. Ikke fikk han seg jobb heller - han gadd nesten ikke å søke. Og utdanning kom ikke på tale engang...

En dag bestemte jeg meg for å ta et valg - å bli der hvor jeg var og sette livet mitt på vent, eller å gå og se om det finnes noe bedre der ute. Etter mye frem og tilbake valgte jeg det siste. Vi ble dermed enige om en "pause" - for begges beste. Men jeg var sikker på å aldri mer komme tilbake. Kort tid etter møtte jeg igjen han fra fortiden. Han hadde nå fått seg jobb, kuttet ut de dårlige vennene han hadde den gangen, og ellers forandret seg enormt. Jeg hadde blitt mer sikker på meg selv og hva jeg ønsket i livet, var ferdig utdannet og akkurat fått fulltidsjobb. Vi begynte å prate, møtes og "bli kjent på nytt". Dette resulterte i at vi fant ut at vi er ment for hverandre. Han hadde aldri sluttet å tenke på meg og jeg har heller ikke glemt han.

Alt dette fikk jeg til fordi jeg fulgte magefølelsen. Så hør godt etter hva den sier, for den har som regel rett. Er dette drømmemannen, vil dere uansett finne fram til hverandre. Pause eller ikke. Kanskje dere bare trenger mer tid for å ordne i hver deres eget? Vi hadde denne pausen på nærmere 8 år - og var til og med i forhold med andre i mellomtiden. Likevel kom vi sterkere tilbake når begge hadde blitt voksne og i stand til å ta riktige valg. Begge har fått ordnet opp i sine liv og tatt nødvendige valg. Vi ønsker oss barn etter at vi gifter oss i sommer. Nå er jeg 28 år og føler at jeg er på rett sted i livet, der hvor jeg ønsker å være. Han er nå i midten av 30-årene og har måttet legge om hele livet for å komme dit han vil være. Og vi er på samme sted. Derfor er vi så lykkelige sammen.

Dere virker ikke til å være på samme sted akkurat nå - men da må dere snakke sammen om det. Har han lyst til å vente på at du har fått ditt i orden og opplevd det du ønsker før du etablerer deg? Det er jo tross alt snakk om 3-4 år, en tid som er fullt overkommelig uansett om man er 20 eller 30 år.

[AnonymBruker]

Jeg og min eks hadde samme problem, 9 år forskjell og vi traff hverandre da jeg var 19 år. Vi var sammen i 9 år, men alle ønskene og drømmene gikk i oppløsning når jeg innså at jeg enda ikke var klar for alt han var klar for og han ble nærmere 40. Vi gikk fra hverandre, jeg har funnet en ny på min egen alder og kan heller ta den tiden jeg trenger. Det var forferdelig vondt, men jeg skjønte at jeg enda ikke var klar for a4 livet selv om jeg er nærmere 30 nå..

Anonymous poster hash: 8b86b...a0c

[Babi]

Jeg og min eks hadde samme problem, 9 år forskjell og vi traff hverandre da jeg var 19 år. Vi var sammen i 9 år, men alle ønskene og drømmene gikk i oppløsning når jeg innså at jeg enda ikke var klar for alt han var klar for og han ble nærmere 40. Vi gikk fra hverandre, jeg har funnet en ny på min egen alder og kan heller ta den tiden jeg trenger. Det var forferdelig vondt, men jeg skjønte at jeg enda ikke var klar for a4 livet selv om jeg er nærmere 30 nå..

Anonymous poster hash: 8b86b...a0c

Vi er alle forskjellige - noen blir klar før andre. Heldigvis er både jeg og han klar, enda det er 7 år forskjell på oss. Man må kjenne etter hvor man står, rett og slett.

[AnonymBruker]

Ja, jeg prøver å tenke at hvis vi er "ment to be" selvom det er en klisje jeg ikke er sikker på om jeg tror på, så vil vi kanskje treffes igjen en gang.

Jeg begynner å innstille meg på å gi slipp, men det er fryktelig vondt.. Spesielt siden vi prater sammen hver dag og har en veldig god tone :/ Men som sagt, det går ingen steder, begge nøler når det kommer til stykket, men ingen gir helt slipp.. Så kanskje jeg må være den som gir meg her.. TS

Anonymous poster hash: 73d26...6f9

[AnonymBruker]

Jeg er i nøyaktig samme situasjon nå..bare at han gjorde det slutt med meg for 6 uker siden pga tvilen om fremtiden, og var redd for at vi skulle kaste bort mange år også var det ikke riktig osv...Jeg var også usikker på oss, men etter det ble slutt ble jeg bare mer og mer sikker på at jeg ikke vil leve uten han!! Jeg har fortalt han det, men han er usikker enda og vil tenke på det...føler det ikke er håp fpr oss, men jeg vet han har sterke følelser for meg, og at vi er så riktige som vi kan bli.Jeg tror bare at han har har kalde føtter siden han er en del eldre enn meg...hva gjør man? jg håper han savner meg:(

Anonymous poster hash: 9e13d...04b

[Babi]

Jeg er i nøyaktig samme situasjon nå..bare at han gjorde det slutt med meg for 6 uker siden pga tvilen om fremtiden, og var redd for at vi skulle kaste bort mange år også var det ikke riktig osv...Jeg var også usikker på oss, men etter det ble slutt ble jeg bare mer og mer sikker på at jeg ikke vil leve uten han!! Jeg har fortalt han det, men han er usikker enda og vil tenke på det...føler det ikke er håp fpr oss, men jeg vet han har sterke følelser for meg, og at vi er så riktige som vi kan bli.Jeg tror bare at han har har kalde føtter siden han er en del eldre enn meg...hva gjør man? jg håper han savner meg:(

Anonymous poster hash: 9e13d...04b

Mulig han bare trenger litt mer tid til å tenke igjennom det, og finne ut hva det er han ønsker i livet? Bra at du har funnet ut av det, håper bare at det klaffer med hans ønsker også. En annen ting kan være at du savner han såpass mye at nå føles det at du ikke kan leve uten han. En ide er kanskje å la det gå enda litt tid, slik at du får sett litt mer objektivt på ting? Og veie for og imot - er det han du ønsker å leve livet med? Positive/negative sider i forholdet? Hva kunne vært gjort annerledes, og er det noe du selv kan gjøre for å få ting til å bli bedre? Noe du som person må jobbe med? Husk, at det er ingenting du kan gjøre for å forandre hans meninger og syn på ting, men du kan gjøre noe med dine egne. Lykke til

[AnonymBruker]

Ts: jeg skriver her igjen siden jeg ikke har noen å prate med dette om..

Dagene går og vi fortsetter som normalt. Vi sees flere ganger i uka, sover sammen, finner på ting, prater i timesvis og møter kun hverandre.. Vi er som i et forhold, bare at denne gangen er det bare oss som vet, ingen andre..

Har funnet ut at både jeg og han er redd for andres reaksjoner om vi igjen skulle blitt sammen.. I og med vi hadde et kjipt brudd.

Jeg prøver å innstille meg på å la han gå, men det skal ikke mer enn en melding til før jeg ombestemmer meg igjen.. Vi har gjort det så utrolig vanskelig for oss.. Og vi tviholder på hverandre! Jeg har prøvd å lufte at vi kanskje burde gi slipp, men fikk som svar at "jeg tror vi greier dette"

Jeg er rådløs.. Hva skal jeg gjøre ?

Anonymous poster hash: 73d26...6f9

[Babi]

Ts: jeg skriver her igjen siden jeg ikke har noen å prate med dette om..

Dagene går og vi fortsetter som normalt. Vi sees flere ganger i uka, sover sammen, finner på ting, prater i timesvis og møter kun hverandre.. Vi er som i et forhold, bare at denne gangen er det bare oss som vet, ingen andre..

Har funnet ut at både jeg og han er redd for andres reaksjoner om vi igjen skulle blitt sammen.. I og med vi hadde et kjipt brudd.

Jeg prøver å innstille meg på å la han gå, men det skal ikke mer enn en melding til før jeg ombestemmer meg igjen.. Vi har gjort det så utrolig vanskelig for oss.. Og vi tviholder på hverandre! Jeg har prøvd å lufte at vi kanskje burde gi slipp, men fikk som svar at "jeg tror vi greier dette"

Jeg er rådløs.. Hva skal jeg gjøre ?

Anonymous poster hash: 73d26...6f9

Å tviholde på et havarert forhold er aldri en god ide. Det du risikerer da, er å sette ditt eget liv på vent. Jo fortere man faktisk bestemmer seg for å gi slipp, og gjennomfører det - jo fortere kan man gå videre. Dermed åpnes nye muligheter for å finne lykken og et nytt liv. Ingen fortjener å være ulykkelig, og man er sin egen lykkessmed - man har valgmuligheter. Å bli i et håpløst forhold som går på nervene løs, eller å gå videre og satse på å få det bedre. Hilsen ei som har gått igjennom det, klart det, funnet lykken og aldri angret på det endelige valget