Synes jeg ser like slank ut, men klærne "krymper"

[AnonymBruker]

Jeg blir feitere og feitere, men jeg greier ikke se det selv. Tok frem noen klær jeg ikke har brukt på en stund, og fikk dem ikke på. Klærne mine har gått gradvis opp i størrelse, men jeg greier fremdeles ikke å se at jeg er feit.

Jeg er 165 høy og veier 80 kilo. Jeg greier ikke å ta innover meg at det er for mye, og jeg ser en tynn jente i speilet.

Jeg prøver å spise sunt, men sprekker stadig vekk på godis, potetgull og andre usunne ting fordi "kroppen min er jo fin den". Den er jo ikke egentlig det!

Jeg bruker størrelse 40-42 i klær, 31 i bukser. Fant bukser fra noen år tilbake, størrelse 26! Og da var jeg ikke spesielt supertynn heller.

Jeg eser sakte men sikkert ut uten at jeg greier å se det selv. Jeg forventer liksom ikke at jeg skal være smashing, men jeg burde jo kunne være det, sant? Jeg har så lyst til å være fin, men slår meg til ro med at jeg greier å skjule valkene sånn noenlunde, og da ser jeg jo slank ut?

Det hjelper lite at skapene flyter over av cola, sjokolade, pottis og andre greier som mannen ikke overlever uten. Og så vet jeg jo at om ikke jeg spiser litt, spiser han hele posen selv. Han begynner også å bli feit, men skjønner ikke at han må legge om.

Hvordan greie å innse at man må ta et tak når "det ikke er så gæærnt" og man er lykkelig gift og ikke trenger å se fin ut?

Trenger hjelp for å få både meg og mannen på riktig spor før vi sitter her som to esende brøddeiger.

Anonymous poster hash: 4bf5c...8e2

[Gjest Runforit]

Start med å tømme huset for dårlige valg.

Kjøp inn sunne og gode matvarer. Spis frukt istedenfor godteri. Aldri handle på tom mage.

Start å gå turer fremfor å sitte foran TV'en. Lag ny vaner, det er nøkkelen til varige endringer.

[Gjest Anastasia]

Jeg ville snakket med mannen først jeg Han er sikkert interessert i å ha best mulig helse, og sammen kan dere bli enige om hva som kan gjøres for at dere skal bli sunnere. Da nytter det ikke å ha masse godteri, potetgull og slikt liggende. Jeg er også sånn som går og småspiser dersom det ligger framme.

Trener dere? Har dere noen spesielle hobbier? Eller kan dere evt begynne å gå dere turer?

Husk å belønne dere selv f.eks med en hyggelig tur eller noe til sommeren, dersom dere klarer å endre livsstilen deres! Det finnes masse sider på nettet med inspirasjon til menyer med sunn mat.

[Mrs Smith]

.

Endret 29. juni 2014 av Gullrose

[AnonymBruker]

Kanskje er du "immun" mot ditt eget speilbilde? Kanskje du kan prøve å la andre ta bilder eller video av deg? Kanskje da du vil se at du ikke er så slank som du tror?

Anonymous poster hash: 50213...d87

[AnonymBruker]

Du er jo overvektig i følge BMI-skalaen? Kanskje burde du ta en tur til legen og forklare hvordan det ligger an? Han/hun burde råde deg til å passe vekten.

Skremmer deg ikke å tenke på at du kan fortsette å ese ut? Tenk deg da hvordan du vil ha det, og også at du da blir nødt til å slanke vekk et nesten uoverkommelig antall kilo.

Anonymous poster hash: 50213...d87

[Muscae]

Jeg er fire cm lavere enn deg, og like tung, og jeg er bælfeit! Jeg ligger over grensen for fedme, og du ligger rett under. Så du får nok innse at du er for tung. Men dersom du trives i kroppen din, mannen din liker kroppen din, og du er i god form er det vel ikke så farlig?

[AnonymBruker]

Kanskje er du "immun" mot ditt eget speilbilde? Kanskje du kan prøve å la andre ta bilder eller video av deg? Kanskje da du vil se at du ikke er så slank som du tror? Anonymous poster hash: 50213...d87

Jeg ser jo at jeg er tykkere enn jeg liker på bilder, ja. Dobbelhake, mage etc.

Tenker masse på at kiloene bare blir verre og verre å få bort.

Har startet litt med mannen nå, har avtalt noen pc/tv-frie timer hver dag. Da blir det vel ikke så attraktivt å sitte stille.

Jeg trener og har gått litt ned i vekt pga. det, men med treningsmengden jeg har burde egentlig kiloene rent av. Isteden spiser jeg sinnsykt mye etter trening, blir helt desperat etter mat.

Går mye tur med hunden, men blir jo ikke akkurat superslank av å gå når man spiser en halv pose potetgull etterpå.

Mannen har alltid en unnskyldning for å fortsette å spise. Hard uke på jobben, deppa, trenger å kose seg litt, orker ikke colaavvenning akkurat nå etc. Og så henger jeg meg bare på.

Første målet mitt er å kutte ut all unødvendig spising og fråtsing etter trening.

Takk for svar alle sammen!

Anonymous poster hash: 9e245...5c9

[Mrs Smith]

.

Endret 29. juni 2014 av Gullrose

[AnonymBruker]

Ts her, veide meg i morges og vekta viste bare 74! :D

Mye av det er muskler, men også mye fett. Veide 80 i høst og trodde ikke jeg hadde gått ned noe. Så godt ser jeg forskjellen liksom...

Anonymous poster hash: 9e245...5c9

[AnonymBruker]

Jeg har bare bestemt at vekta er konge. Dvs at jeg overhodet ikke stoler på hvordan kroppen oppfattes av meg, for på den måten kom jeg meg til grensen for fedme. Jeg har talt kalorier og trent siden juni i fjor og med et sakte vekttap, hvor jeg fremdeles har kunnet spise potetgull og smågodt av og til, er jeg snart nede i sunn bmi. Husk at mat er kilo, trening gram.

Anonymous poster hash: 07a82...b45

[AnonymBruker]

Jeg ser jo at jeg er tykkere enn jeg liker på bilder, ja. Dobbelhake, mage etc.

Tenker masse på at kiloene bare blir verre og verre å få bort.

Har startet litt med mannen nå, har avtalt noen pc/tv-frie timer hver dag. Da blir det vel ikke så attraktivt å sitte stille.

Jeg trener og har gått litt ned i vekt pga. det, men med treningsmengden jeg har burde egentlig kiloene rent av. Isteden spiser jeg sinnsykt mye etter trening, blir helt desperat etter mat.

Går mye tur med hunden, men blir jo ikke akkurat superslank av å gå når man spiser en halv pose potetgull etterpå.

Mannen har alltid en unnskyldning for å fortsette å spise. Hard uke på jobben, deppa, trenger å kose seg litt, orker ikke colaavvenning akkurat nå etc. Og så henger jeg meg bare på.

Første målet mitt er å kutte ut all unødvendig spising og fråtsing etter trening.

Takk for svar alle sammen!

Anonymous poster hash: 9e245...5c9

Men TS, tenker du ikke på helsen da?

Det er ikke bare vekten som er (veldig!) viktig, men også helsen.

Du er sikkert fortsatt ung, og da er det lett å glemme det langsiktige helseperspektivet, men å spise potetgull, snop og drikke cola som hverdagskost er slett ikke bra! Og det er ikke alt som man påfører kroppen som er reversibelt.

Hvordan ser kroppen din ut innvendig? Hva skjer med blodårene dine og skjelettet ditt med dette kostholdet? Og du må heller ikke utelukke at du kan få livstilsykdommer i ung alder om du fortsetter slik.

Og hvis du fortsetter å øke i vekt er det heller ikke sikkert at du får tilbake din gamle kropp selv om du klarer å slanke deg.

(Ja, jeg prøver å skremme deg, men det er berettiget og godt ment!)

Anonymous poster hash: 50213...d87

[AnonymBruker]

Jeg har vært sånn omtrent i din situasjon.

For det første: Du lurer deg selv når du skylder på at det er mannen din som trenger potetgull, brus og godis. Det kan så hende at mannen din nyter godt av dette, men det er fortsatt din feil om du propper i deg av det. Ditt kosthold, din kropp og din mentale helse er fortsatt ditt eget ansvar. Det gjør det selvfølgelig mye enklere å ha et sunt kosthold, dersom alle i husholdningen har det. Da er det ikke så mange fristelser i hus. Men du kan like gjerne opparbeide deg den viljestyrken du trenger for å stå imot å putte handa i godteposen nå, du vil aldri kunne unngå alle situasjoner med fristelser.

Og bare fordi du ikke fysisk ser det i speilet at du blir større, sier det seg jo selv at du ikke er direkte slank. Jeg er ingen lege så skal ikke gi deg noen råd om hva du bør gjøre rent helsemessig, men jeg er høyere enn deg, veier noen kg mindre, og er fortsatt litt små-lubben. Greit nok at alle legger på seg på forskjellige områder på kroppen - men det faktum at klærne dine krymper bør vel være nok bevis på at du blir større.

At du er lykkelig gift og allerede har kapret en mann, er et latterlig argument for å fortsette å spise og legge på deg. Hvorfor skal du ikke ta vare på deg, selv om at du er etablert i et forhold? For det første er jeg ganske sikker på at mannen din hadde foretrukket om du tok vare på deg selv. Han sier kanskje at han syns at du er nydelig og vakker uansett, men de fleste foretrekker vel en sunn og frisk person over en overvektig? Og for det andre bør du jo ta vare på deg selv for din egen del. Hva med din egen helse. Ønsker du ikke en frisk og sunn kropp, og et mer aktivt liv? Det er ikke så vanskelig. Det føles veldig tungt nå, men jeg kan love deg at med en gang man starter, blir det mye lettere. Dørstokk-mila er tung, men det blir enklere når du først har overkommet den.

Jeg falt inn i dårligere vaner. Jeg tenkte at "det er vel ikke så nøye om jeg spiser dette, legger på meg litt, slutter å gjøre disse tingene" og etc. Til slutt ble jeg så kvalm av meg selv at jeg tvang meg selv til å endre meg! Æsj, tenk å sitte inne å spise og spise, uten å bevege på seg. Det er motbydelig, og jeg ser det nå. I morges stod jeg tidlig opp for å gå en tur før frokost. Noe jeg neppe hadde gjort for 2-3 år siden. Jeg føler meg frisk og rask, og ikke minst så er jeg normalvektig. Klærne har ikke blitt trangere, bare løsere. Jeg måtte skifte hele bukse-garderoben, men det er en liten pris å betale for sunnhet. Generelt så er selvfølelsen min mye bedre. Jeg er kjempefornøyd med meg selv nå. Ikke minst så har jeg ny kjæreste, og jeg elsker at han får se den egentlig meg. At han ikke blir nødt til å se det som eksen så: Ei bælfeit, lat, kjedelig jente som spiste for mye og mosjonerte for lite. Denne personen var jeg i 3 år - tenk det. 3 år av mitt liv jeg aldri får tilbake...

Anonymous poster hash: 6c334...3c0

[Cata]

Jeg har bare bestemt at vekta er konge. Dvs at jeg overhodet ikke stoler på hvordan kroppen oppfattes av meg, for på den måten kom jeg meg til grensen for fedme. Jeg har talt kalorier og trent siden juni i fjor og med et sakte vekttap, hvor jeg fremdeles har kunnet spise potetgull og smågodt av og til, er jeg snart nede i sunn bmi. Husk at mat er kilo, trening gram.

Anonymous poster hash: 07a82...b45

Vekta er konge, og målebåndet er prins....

Jeg har gjort noe liknende siden i fjor høst og i uker der vekta har stått stille har jeg kunnet trøste meg med at målebåndet viser "krymping". Jeg besluttet jeg måtte ta tak da min elektroniske vekt slo fast at jeg hadde vippet over i helseskadelig overvekt i følge BMI'en.

Nå ser jeg "normalvektig" BMI vinke der fremme.

For meg ble helsa en mye mer effektiv pådriver enn det kosmetiske noensinne kunne ha blitt.

[AnonymBruker]

TS her, tusen takk for masse motiverende pepp! Det hjelper masse!

Anonymous poster hash: 9e245...5c9

[Elanore]

Jeg tror det er litt det samme som når vekten peker andre veien - det tar TID før man ser endringene selv! Jeg har selv hatt perioder hvor vekten har begynt å krype oppover 10 kg, og da har jeg heller ikke sett endringene godt selv. Har sett at "jeg så fæl ut", men trodde liksom ikke jeg var noe større selv om klærne passet. Samme skjer andre veien... Tar lang tid før jeg aktivt kan se hvor mye som har endret seg.