Dere som har et anstrengt forhold til en forelder

[AnonymBruker]

Har dere noe kontakt med den forelderen som voksen?

Da jeg var hos far som barn og ungdom måtte jeg ofte gå uten mat, bleie eller tøy ble ikke skiftet, sår ble ikke renset, han hylte og bannet og slo meg noen få ganger. Utad er han veldig hyggelig så ingen i familien har trodd på meg når jeg har forklart, og ingen forstår at jeg ikke pnsker kontakt ned ham "han er jo så hyggelig og opptatt av at dkal ha det bra". Vi har nå ingen annen kontakt enn julekort, men jeg har periodisk kontakt med familien hans. Når han er med familien klager han over hvor slem jeg er, slik at familien kjefter på meg. Jeg synes det er så vanskelig. Jeg har tidligere prøvd å ha kontakt med ham, men det ender opp med panikkanfall eller angst. Jeg har lyst til å kutte kontakten med familien hans, men jeg synes det er veldig vanskelig. Jeg har gått til to psykologer etter at jeg ble voksen for å få hjelp ril å "rydde opp i tankene", men de snakket stort sett om at jeg kom til å angre hvis jeg kuttet kontakten med far, men helt ærlig tror jeg ikke at jeg vil klare å slappe av før han dør og drt er nok mange år til. Han vet jo hvor jeg bor, og jeg vet at han brøt seg inn da mamma bodde i annen etasje (da jeg var baby) og prøvde å kvele henne.

Beklager, dette ble rotete, men jeg har akkurat fått masse kjeft fra onkel og tante og trenger noen synspunkter. Jeg føler at jeg er kommet til et punkt hvor jeg må ta en beslutning om å kutte de ut, men jeg vet ikke om jeg klarer det. Hva om de kommer hjem til meg? Jeg er veldig konfliktsky som dere sikkert skjønner, og ville sikkert gjemt meg under sengen om de ringte på. Jeg hadde ikke orket å prøve og fortelle om oppveksten min, det har jeg prøvd så mange ganger men de vil ikke forstå.

Jeg har ingen helsøsken og mamma har gått videre og har ny familie. Det virker som om hun helt har glemt hvor fæl han kan være, så det er lite hjelp i henne.

Jeg håper det er mulig å forstå noe av dette kaotiske innlegget.

Anonymous poster hash: d3e25...9aa

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hatt kontakt med faren min eller familien hans på over 20 år. Har angret mange ganger på at jeg kuttet kontakten med alle, men konsekvensene av å opprettholde kontakt med noen av de er langt større enn angeren.

Han tråkket på meg så mange ganger når jeg ikke hadde noe jeg skulle sagt. Så fort jeg hadde muligheten til å bestemme selv var det slutt på det.

De vil alltid stå på hans side, nettopp fordi de er familien hans. Kutt dem ut, selv om du vil angre på det enkelte ganger. Du fortjener bedre.

Anonymous poster hash: 5500e...b85

[AnonymBruker]

Jeg kuttet nesten all kontakt med familien, det går helt greit. Eneste kontakt som vedvarer er at jeg holder kontakten med en tante, bestemor og et par onkler på månedlig basis via telefon, samt møter opp i feks konfirmasjoner og andre svært viktige anledninger.

Anonymous poster hash: 5e459...988

[Medusa13]

Det hørtes ikke ut som noen positiv relasjon. Hvis noen gjør slike ting mot deg setter det sår for livet og man glemmer det aldri. Bare det å være i stand til å slå til et barn viser at han er en ond person. Kutt kontakten

[AnonymBruker]

Jeg har ikke kontakt med min mor etter en oppvekst med vold og omsorgssvikt, men det gjorde jo at jeg mistet kontakt med litt mer perifer familie(vi er en liten familie til å begynne med), siden hun liksom var min "link" til dem, uten at jeg direkte kuttet kontakten med dem også. Men er kanskje like greit, vil jo ikke risikere å stille noen i lojalitetskonflikt.

Kan ikke si jeg angrer, er mye roligere i hode og sjel nå.

Anonymous poster hash: 7e0f5...82c

[Silfen]

Kuttet ut min far da jeg var 17. Aldri angret.

[GammelKaktus]

Jeg har og kuttet ut en del familie, eneste jeg har angret på er at jeg ikke gjorde det før

[AnonymBruker]

Hvordan klarer dere det? Jeg er nok fremdeles noe kuet ettersom jeg er så innmari redd for faren min. En gang i skuddåret bestemmer han seg for at han skal være far og oppsøker meg på jobb og hjemme, og sender massevis med meldinger og legger igjen beskjeder på svareren. Dette er gjerne koordinert med at onkel eller tante ringer og kjefter på meg fordi jeg ikke er noen god datter. Det er veldig slitsomt fordi jeg får så dårlig samvittighet. Det gnager også at begge psykologene var på fars "side" i og med at de mente ettertrykkelig at jeg kom til å angre. Jeg har jo noen få hyggelige barndomsminner, det hadde kanskje vært enklere uten.

Anonymous poster hash: d3e25...9aa

[AnonymBruker]

I perioder har jeg ikke hatt kontakt med noen av foreldrene mine. Jeg er fortsatt sint på moren min for mye hun har gjort mot meg, hun har alkoholproblemer og det har vært mange flaue situasjoner.. i tillegg til at hun skal kritisere meg hele tiden. Jeg tar avstand når det blir for ille.

Anonymous poster hash: 574cd...0e8

[AnonymBruker]

Denne familien kan jo ikke være riktig bevart.

Du må ta et valg som er best for deg, og stå for det.

Det kan høres ut som om du må kutte ut tante/onkel også; og det gjøres enkelt ved å la være med å ta telefon når de ringer.

Du må bare gjenta at det ikke er noe annet valg enn å respektere din beslutning.

Men det krever at du står for avgjørelsen og tåler at eventuelt ingen tror deg- og leve helt OK med det.

Anonymous poster hash: 00026...e54

[AnonymBruker]

Dette er absolutt ikke ment som et angrep men hvordan vet du at bleiene ikke ble skiftet? Dette er jo normalt noe man ikke husker, man er for liten. Man husker vanligvis ikke noe før man er i slutten av 3-års alderen, begynnelsen av<br />4-års alderen, hvis man tror at man husker noe før den tid det er det stort sett fordi man er blitt fortalt om hendelser eller fordi fantasien har lagt inn noe som ikke er der. Men nå har jeg falt ut av temaet til TS.

Anonymous poster hash: 4cf80...872

[AnonymBruker]

Dette er absolutt ikke ment som et angrep men hvordan vet du at bleiene ikke ble skiftet? Dette er jo normalt noe man ikke husker, man er for liten. Man husker vanligvis ikke noe før man er i slutten av 3-års alderen, begynnelsen av<br />4-års alderen, hvis man tror at man husker noe før den tid det er det stort sett fordi man er blitt fortalt om hendelser eller fordi fantasien har lagt inn noe som ikke er der. Men nå har jeg falt ut av temaet til TS.

Anonymous poster hash: 4cf80...872

Barn som har levd under omsorgssvikt husker slike ting fordi de graver dype ubøtelige sår i sjelen. Bleiene alene er ikke nok til at man husker, men når mange slike ting blir kombinert er det ikke vanskelig å huske, dessverre

Anonymous poster hash: 5500e...b85

[AnonymBruker]

Dette er absolutt ikke ment som et angrep men hvordan vet du at bleiene ikke ble skiftet? Dette er jo normalt noe man ikke husker, man er for liten. Man husker vanligvis ikke noe før man er i slutten av 3-års alderen, begynnelsen av<br />4-års alderen, hvis man tror at man husker noe før den tid det er det stort sett fordi man er blitt fortalt om hendelser eller fordi fantasien har lagt inn noe som ikke er der. Men nå har jeg falt ut av temaet til TS.Anonymous poster hash: 4cf80...872

Fordi mormor og mamma tok bilder av meg da jeg kom hjem fra samvær med samme bleie som jeg hadde da jeg ble hentet. Jeg brukte bleier når jeg var hos far til jeg var nesten fem fordi jeg ikke rakk opp til do.

Anonymous poster hash: d3e25...9aa