Savnet

[Gjest anonym nå]

Jeg savner sånn en god venninne. En venninne som oppriktig bryr seg om meg og andre. En som lytter og faktisk hører etter på når jeg forteller om meg og mitt. Så bytter vi og jeg lytter til deg og ditt. Jeg vil ha noen å snakke om følelser med, noen som vet hva jeg snakker om.

Jeg har opplevd mye, ting jeg ikke har noen å snakke med om. Det er ting som går an å snakke om, det er bare det at det er ingen som vil lytte.

Jeg har ingen som er på samme sted i livet som meg, jeg savner en venninne. Jeg har mange venner som jeg trives med, men ingen å snakke med om mine tanker og følelser. Hvorfor er det ingen som vil dette? Jeg skal ikke sitte å bable om meg og meg, men vi skal dele erfaringer å lytte til hverandre.

Jeg tviler på at jeg vil finne en, men jeg håper...

[Gjest 1111]

Noen mennesker liker ikke å snakke om følelser, andre snakker om følelser hele tiden. hvorfor ikke dine venner ikke vil, har jeg ikke svar på, men noen er sånn.

Jeg mistet bestevenninnen min for tre år siden. vi snakket om alt, og hun var den eneste jeg kunne dele mine innerste følelser og tanker med. så gikk jeg en lang stund uten å ha noen å snakke med.. det var jo trist, så jeg skjønner godt hvordan du føler det.

Derimot har jeg nå møtt ei annen venninne, via dette forumet, som jeg kan snakke med absolutt alt med. hun vet ting om meg som jeg aldri har fortalt noen andre.

Jeg er sikker på at du vil finne en slik venninne som du kan snakke følelser med. er hun ikke der nå, så kommer hun sikkert. jeg ønsker deg lykke til

[Asianpie]

Hei!

Føler meg veldig godt igjen. Føler meg litt ensom av og til jeg også. Skulle ønske jeg hadde en venninne som jeg kunne være mer sammen med. Jeg har en del venninner og venner, men føler meg likevel litt ukomplett noen ganger når jeg ser på andre som har sine "bestisser" de kan dele alt med. Undrer spesielt folk som har sine gode barndomsvenner de har holdt seg til gjennom livet.

Godt å vite at jeg ikke er alene om det. Alle er kanskje ikke like heldige på venne-fronten.

[Gjest tusjen]

Jeg savner også venninner .... :veldigsur: Jeg har flyttet en del de siste 2 årene, men nå har jeg bodd på det samme stedet i ca. 8 måneder (og her blir jeg) Men jeg savner så fælt de "gamle" venninnene mine.. Jeg kan jo ringe dem, men det blir ikke det samme som før.. Hvis jeg skal besøke dem må jeg ta fly... Jeg har blitt kjent med en del, men har ikke fått noen jeg kan kalle venninner enda... Jeg savner å ha noen å kunne snakke med om alt mulig rart... (Nå bruker jeg kvinneguiden til å "skravle" litt.. men det blir ikke helt det samme )

tusjen

[Sarabi]

Vet akkurat hvordan du har det.

Jeg har få venninder... litt fordi jeg har valgt det selv.

De få jeg har, har jeg hatt i flere år, men føler liksom ikke at jeg kan prate med de om alt. Ønsker meg ei venninde som kan forstå meg på alt.. ei som jeg kan si alt til, og at det blir der.

Er lei av at jeg får høre noe jeg fortalte i fortrolighet, fra ei tredje venninde. Er lei av de vennindene du merker ikke følger med når du vil fortelle noe viktig...

Jeg har alltid stilt opp for alle.. Vært en god lytter, gitt gode råd.. og ALDRI sagt: hvorfor gjør du sånn og slik. Men har jeg fått det tilbake? Nei!

Kanskje jeg er en krevende person? Vet ikke...

Jeg har verdens beste kjæreste, som også er min beste venn, men avogtil ønsker jeg ei venninde som jeg kan dele alt med.

Finnes det ei venninde for meg?

[Gjest anonym nå]

Det er på en måte litt trøst i å vite at ikke jeg er den eneste.

Det er ikke noe godt å ha det slik og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe med det, men jeg vet ikke hva.

Jeg har og en god kjæreste som er min beste venne :-)

Hadde vært ensomt uten han.

Kjenner meg godt igjen i det du sier Sarabi om venner som later som de lytter, men helt tydelig ikke følger med.

Jeg har og vurdert om jeg er en for krevende person. Jeg tenker av og til at jeg må være takknemlig for at de bryr seg litt hvertfall. Men jeg skulle bare ønske de brydde seg litt mer oppriktig.

[Sarabi]

Tror ærlig talt ikke at vi er krevende.... Det er de andre som ikke klarer å gi det de skal i et vennskap.

Det har alltid vært sånn. Og jeg har vært deppa mange ganger pga det.

Har lurt på om jeg er den som folk er venner med, men ikke liker. Men har kommet fram til at det kan jeg ikke være. Jeg har humor, er snill, støtter andre i tykt og tynt. Jeg er ALT en god venn skal være, men får ikke noe igjen. Kan det være for at jeg ikke er interessert i å høre hva naboen spiste til middag, og hvordan de kommer seg til den festen de skal på? Mulig det. Men jeg er ikke interessert i sånt overfladisk tull!

Klart man skal ikke bestandig måtte være seriøs og prate om dype ting, men en plass går grensa for hva jeg gidder å snakke om...

[Gjest Anonymous]

Hehe...Kjenner meg VELDIG igjen. Jeg er så lei av å høre om svigerinnen til søstera sitt tantebarn som akkurat har begynt å gå!! Det blir for fjernt.

Hadde det vært deres barn skulle jeg brydd meg mer, men den slags har jeg vanskelig for å engasjere meg så stort i

Jeg mener og at jeg er en god venn, og jeg mangler egentlig ikke venner. Det er bare en skikkelig god venninne jeg mangler. En å prate med alt om og som ikke forteller det videre.

[:-) anna]

Det å utvikle vennskap er en vanskelig ting når man er voksen. Som barn er det liksom bare å spørre om man skal leke sammen, og om manleker bra sammen og finner tonen så er man venner. (Litt forenkla men dog)

Som voksne er man kanskje enda mer redd for å bli avvist.

Jeg har veldig mange venner, og noen av disse er veldig nære. Men det som er typisk for de næreste er at vi ikke har et tenåringsbestevenninneforhold der vi snakker i telefonen hver dag eller er hverandres automatiske valg for å finne på noe. De som er de nærmeste er de som stiller minst krav. Som aksepterer avstand og hektiske dager og stressende jobb og som har det slik selv. Men som du alltid kan stole på at prioriterer deg når det gjelder. Jeg er heldig og har fantastiske venner... selv om de ikke akkurat kan kalles en gjeng. Som voksen tar det tid å bygge opp et slikt vennskap.

De siste årene har jeg tvilt litt på min evne til å få nye venner. Mest fordi jeg ikke har så mange kolleger som har utviklet seg til å bli venner. Eller generelt sett så mange vennskap som har utviklet seg de aller siste årene. Men så deltok jeg på et KG-treff og oppdaget at jeg fikk til å få nye venner helt fint. Og det var godt å finne ut.

Jeg tror cluet er at man må tørre å kle seg litt naken for å utvikle nye vennskap. Tørre å si at "jeg kjenner ikke så mange her enda... men du ser så hyggelig ut, så jeg lurte på om du har lyst til å gå tur en dag" Og om man møter veggen så må man prøve igjen. Egentlig så er det jo slik at de færreste av oss IKKE vil bli kjent med nye mennesker. Men av de man blir kjent med er det bare noen man utvikler et nært vennskap med. Så da må man kanskje gå en del turer og være blid og snakke mest om den andre før man kan finne en som man får fortrolighet med.