Hvorfor er folk så falske?

[AnonymBruker]

Som overskriften sier:
Hvorfor oppfører folk seg så falskt ovenfor hverandre?

Kanskje det er en egen ting her hvor jeg bor, men jeg har bitt meg merke i at det er fasaden som gjelder. Hvilke ting en har, hvor harmonisk en har det, og alle har det liksom så problemfritt at det nesten er kvalmt. Ingen utfordringer med barna, ingen ekteskapelige problemer, og ingen personlige kriser. Og for å ikke snakke om hvor gode venner alle er med alle.

Folk kan stå og krangle høylydt med åpne vinduer og dører mens folk går forbi, men så snart de selv beveger seg utenfor døra og snakker med naboen som tilfeldigvis var utenfor så koser de på hverandre og har bare gode ting å si. Når de går inn igjen så er det i gang igjen med kjefting og krangling. Men du verden for et fantastisk og perfekt forhold de har.

Og når samlivsbruddet er et faktum til tross for at de skal ha hatt et fantastisk samliv så er det liksom bare sånn som skjer.

Og så har man de naboene som bare hilser på en i forbifarten når de enten kjører forbi eller når en treffer dem ved postkassestativet eller på butikken. De er så hyggelige og så glad for å treffe en at det er jo nesten ikke til å tro!
Men plutselig en dag så får du spørsmål fra andre hva som er greia med ett eller annet sladder og negativt de hadde hørt fra en av disse "postkassenaboene". Men når man treffer dem så er det ingenting i veien på noen som helst måte. Alt er bare bra, og de er din beste venn.

Hva er poenget? Hvorfor ikke bare være ærlig og si at alt ikke er helt på topp, og ikke prøve å fremstille seg selv som noe en ikke er? Vinner en noe som helst på å sette opp et påtatt smil og late som om de er såå glad for å endelig se deg så lenge det er i påhør av andre. Når både en selv og de vet at det ikke er noe annet som binder en sammen utover at en bor i samme gate?

Greit nok at en ikke trenger å fokusere på alt som ikke er så bra, men hvorfor nærmest lage en animert og regissert utgave av seg selv hvor eneste hensikt er å konkurrere om hvem som har det best til en hver tid?
Når vi var nyinnflyttet i dette nabolaget gjorde jeg den tabben at når noen jeg etter hvert hadde fått god kontakt med, trodde jeg, så var jeg ærlig. Nei, akkurat nå er det en tøff periode pga ditt og datt med barn i den og den alder, og vi har faktisk hatt et par krangler pga at vi er så slitne. Da gikk jungeltelegrafen, og det ble snakket i alle kriker og kroker. Og man kunne nok delt andres historier på minst 10 og likevel ikke kommet i nærheten av hva som faktisk var det jeg hadde luftet.

Så hva er poenget, som sagt?
Er det ikke lov å være ærlig? Skal alt være som i en striglet blogg, totalt uten realisme og sjel? Er det ikke ganske kjipt å leve i en boble som mange ser ut til å leve i?

Anonymous poster hash: 4e18e...405