Vil forhold til narsissistisk far påvirke resten av livet mitt?

[Gjest Abbe]

Så lenge jeg kan huske har min far drevet med psykisk terror. Hovedsakelig i form av sinneutbrudd, og min frykt for denne. En hver liten ting (eller ingen ting) kan føre til et enormt utbrudd med utskjelling, drittslenging og oppgraving av gamle krangler. Frykten rundt dette og hvordan man kan unngå et slikt utbrudd har preget min og min søsters oppvekst mye. Jeg er nå 23 og har flyttet hjemmefra, men min yngre søster bor fortsatt hjemme, og mamma må jo omgås han hver dag, noe jeg ikke orker tanken på. Jeg har akkurat gått inn i et forhold, og er redd for hvordan oppveksten min påvirker meg når det gjelder relasjoner til ham, og andre rundt meg. Jeg vurderer og gå til psykolog, men føler litt at det er "for sent" for det nå, og lufter derfor tankene mine litt her først. Noen som har liknende erfaringer, råd eller kloke ord?

Pappa

Utbruddene fra faren min kan jeg huske fra jeg var ganske liten. De kan handle om hva som helst, men siden jeg og søsteren min har vært ganskje eksemplariske har det ofte dreid seg om filleting, to ting har gått igjen: rot i huset ( eller andre ting som er glemt: lysbrytere, data som står på, ladere glemt på feil sted, ikke tatt ut av oppvaskmaskinen eller andre ting han har kommentert tidligere eller bare tenkt i hodet sitt) og "sure kommentarer" fra oss. Disse kommetarene er fra mitt (og min søster og mors) ståsted helt vanlige kommentarer i en setting hvor stemningen ofte er god. Det kan være en hverdagslig kommentar, feks: har du sett mobilen min. Deretter går det noen sekunder før eksplosjonen kommer, og man aner fred og ingen fare. "Jeg har sagt HUNDRE ganger at den telefonen ikke skal ligge på framskapet (vups var visst der jeg la den), den kommer i veien og jeg liker ikke å se at den ligger der, det er rotete og feil! Du din utaknemlige drittunge" osv,osv. Dette raseriet fører til at jeg skvetter som om noen skulle ha slått meg. Da jeg var yngre ble jeg ofte lei meg, gikk på rommet og gråt og tenkte mye på hva jeg gjorde galt og hvordan jeg kan unngå det. Konklusjonen ville vært, ok prøv å ikke legge mobilen der neste gang. Mamma kom alltid enten inn og trøstet meg, eller så hørte jeg krangelen fortsette der mamma snakket min sak om hvor urettferdig og sjokkerende et slikt utbrudd var. Tilværelsen min, søsteren og moren min ble gradvis preget av å gå på eggeskall for å unngå et utbrudd. De fleste utbrudd blir bare oversett for å unngå en krangel som kan vare i dagesvis. Da jeg ble 16-17 år og så vidt snakket med en venninne om det, skjønte jeg gradvis at det ikke var min feil, og snakket mer og mer tilbake da jeg fikk et uventet utbrudd slengt i fjeset. Dette fører alltid til krangel fordi faren min føler seg urettferdig behandlet, han mener han har rett til å behandle oss slik fordi vi ikke oppfører oss slik han ønsker. Jeg føler ikke at han er stolt over meg hvis jeg oppnår noe bra, i beste fall er han glad for måten det framstiller ham på, i værste fall er hans ego truet av meg.Selv har jeg spunnet rundt potensielle diagnoser: deprimert, psykopatiske trekk, narsissistisk?

Han står for familiens hovedinntekt og har vært suksessfull i sin jobb. Dette hoverer han med og dingler over hodet på moren min, en smart og sterk kvinne som kunne gjort hva hun ville i arbeidslivet dersom hun hadde prioritert dette. Mamma hadde hovedansvaret for oss da vi var små, fordi pappa var mye opptatt med jobb, men hun har alltid hatt sin egen jobb ved siden av. Etterhvert som vi ble eldre blandet pappa seg mer og mer inn. Dersom vi svarer tilbake på ett av utbruddene slik at det ender med (noen ganger dagers lang) krangel, tar han opp hvor utakknemmelige vi er fordi han har gitt oss alt dette. Han tar oss med på fine ferier, gir oss dyre ting osv. Han mener at vi bor i hans hus (selv om mine foreldre eier dette sammen) og at vi derfor skal oppføre oss som gjester som lyer hans vilje så lenge vi bor under hans tak. Denne tankegangen synes jeg jo er helt syk og prøver å fortelle ham det på best mulig måte. Jeg føler at de siste år har jeg prøvd å få ham til å se vår syn på saken og få ham til å FORSTÅ. Forstå hvordan det føles å bli behandlet sånn, hvor godt han egentlig har det osv. Det er et siste krampetak fra min side for å forbedre situasjonen. Men ingen ting går inn. Han føler at vi er problemet, at han har blitt delt dårlige kort her i livet, når han egentlig har alt en kan ønske seg. Har noen noen råd som kan forbedre situasjonen for min søster og mor som fortsatt må bo med denne mannen?

Fordi ingen andre noen sinne har hørt dette, er det vanskelig å vite hva som er riktig og galt til slutt. Det er noe jeg har vent meg til gjennom oppveksten og selv om jeg reagerer, nok til at jeg skriver dette innlegget for eksempel, føler jeg det er mye med vår familiedynamikk som ville vært unormalt og merkelig for andre dersom de hadde fått fullt innsyn, noe som dessverre aldri vil skje. Det har ofte vært snakk om familieterapi når kranglene står på som værst, fordi min mor og min far begge mener det ville vært åpenbart for en terapeut at de har rett. Mamma føler at pappa har drevet psykisk terror i årevis, mens pappa føler at han ikke får den respekten og oppførselen fra meg, min søster og mamma som han fortjener. Han sier ofte at det at mamma ikke støtter ham er feil nr 1 fordi foreldre skal støtte hverandre i oppdragelsen. Dette er jeg jo i og for seg sant, men når den ene behandler barna på en måte som er så urettferdig og gal, så kan jo ikke den andre foreldren støtte opp om slik syk behandling. For meg føler jeg at det at mamma har snakket min sak før jeg klarte det selv, og i senere år holder mitt parti når det står på som værst er en av grunnene til at jeg kom meg gjennom det (forhåpentligvis) uskadet. Jeg, søsteren min og moren min har alltid stått sammen og etter hver krangel har vi trøstet hverandre og luftet tanker rundt det hele.

Mamma

I forhold til mamma har jeg et litt blandet syn. Hovedsakelig har hun vært redningen min og et sterkt og flott forbilde som har bygget meg opp der faren min har dratt meg ned. Jeg er utrolig glad i henne og ønsker henne alt godt. Samtidig bærer jeg et bittelite nag til hvorfor hun ikke tok meg og søsteren min ut av dette for lenge siden, da hun tross alt alltid har hatt mulighet til det. Etter jeg flyttet ut har jeg fått litt avstad og forsøkene på å få faren min til å forstå går ingen steds. Kranglene blir værre og oftere, jeg kan ikke lenger reise hjem uten ett eller ti utbrudd på noen dager. Jeg ser ikke noen løsning der forholdene hjemme kan bli bedre, og jeg syns ikke mamma eller søsteren min skal trenge og leve med en slik tyrann. Jeg har prøvd å si dette til mamma, og hun er enig i det og syns det er flott at jeg mener det, og at jeg vil prøve unngå det samme for meg selv. Hun hadde selv en far med liknende problemer. Men det blir aldri alvor av snakket om å gå fra ham, eller oppsøke en parterapeut. Hun er redd for hva andre vil synes og om hun blir lykkeligere alene. Jeg følte virkelig at jeg var blitt voksen da jeg var 20 og moren min gråt i armene mine og spurte om hun burde orke dette lenger, eller om hun burde gå fra pappa.

Meg selv

Selv om noe av grunnen til at jeg har skrevet dette (etterhvert lange!) innlegget er at jeg ønsker råd som kan forbedre moren og søsteren min (delvis min de gangene jeg er hjemme) sin situasjonen, trenger jeg også å høre noen andres tanker om min possisjon oppi det hele. Jeg er så redd, så redd for at dette skal påvirke meg videre. Det jeg er mest redd for er at jeg skal bli som min far, hva om det er arvelig? Og selv om min mor er mitt forbilde på det meste, er mitt verste mareritt å ende opp i samme situasjon som henne. Det må jo hun også ha tenkt, når hun vokste opp under liknende forhold? Det siste jeg er redd for, som jeg tror er det mest realistiske, er at forholdet (eller lack-there-off) til pappa skal påvirke de andre relasjonene i livet mitt. Jeg ser selv at dette har skjedd allerede. Jeg har alltid vært tilbaketrukket ovenfor andre og valgt få og gode venner med omhu. Jeg har svært vanskelig for å stole på autoritespersoner (for eksempel en psykolog?) og gutter, og blandet med noen få dårlige erfaringer har jeg holdt meg langt unna et kjæresteforhold. MEN nå har jeg fått min første kjæreste, en fantastisk gutt som behandler meg som en prinsesse:) Jeg har fortalt ham litt om forholdenen hjemme, men ikke alt, det gjør meg på en måte flau og redd for hva han tenker. Jeg håper og tror at jeg har funnet et direkte motstykke til faren min. I starten måtte jeg tvinge meg selv til å stole på ham, men det har kommet mer naturlig etter hvert. Kan jeg ha et liv som ikke blir preget av måten faren min har vært under oppveksten? Bør jeg oppsøke en psykolog?

Takk for at dere tok dere tid til å lese, det ble lengere enn jeg hadde tenkt!

Endret 23. mars 2014 av Abbe

[Gjest Abbe]

Dytter litt i tråden

[lille_fiol]

Aldri for sent å lære noe om seg selv,så dra til psykolog, jeg hadde gjort det hvis jeg var deg! Masse lykke til, du virker som en snill og oppegående jente!

[RH83]

Hei jeg har en del erfaring med dette ettersom jeg hadde en far som var slik. Forstår det som at tilfellet er slik at han ikke vil innrømme at han har et problem? For det høres ut som har hatt en sinne problem og kanskje er deprimert. Viser han dere noe kjærlighet eller nevner bra ting? Det er nemlig hjelp å få men da må han være villig til å samarbeide. Han burde oppsøke psykolog og kanskje begynne på beroligende midler til man finner ut hvor problemet ligger. Det finnes også sinne mestrings kurs. Dette kan gjøre underverker og få dere sammen til en sunn familie igjen. Håper dere finner ut av det

[Cottonera]

Selv har jeg en mor som er deprimert og har slitt med flere ting gjennom oppveksten min, så sinneutbruddene kjenner jeg meg mye igjen i. Slik jeg ser det er det ikke særlig mye du kan gjøre med faren din. Selv om du går fram på en rolig og saklig måte kommer han antakeligvis til å anse det som kritikk og "snappe". Det beste for ham ville nok ha vært å gå til en psykolog, selv om det er veldig liten sannsynlighet for at dette skjer.

Når det kommer til deg synes jeg at du burde dra til en psykolog. Slik jeg ser det blir alle som vokser opp med foreldre som ikke er helt "friske" påvirket av det i en eller annen grad. Det er ingen skam å få snakket ut om tankene sine og få feedback.

Lykke til!

Endret 21. mars 2014 av Cottonera

[Gjest Abbe]

Hei jeg har en del erfaring med dette ettersom jeg hadde en far som var slik. Forstår det som at tilfellet er slik at han ikke vil innrømme at han har et problem? For det høres ut som har hatt en sinne problem og kanskje er deprimert. Viser han dere noe kjærlighet eller nevner bra ting? Det er nemlig hjelp å få men da må han være villig til å samarbeide. Han burde oppsøke psykolog og kanskje begynne på beroligende midler til man finner ut hvor problemet ligger. Det finnes også sinne mestrings kurs. Dette kan gjøre underverker og få dere sammen til en sunn familie igjen. Håper dere finner ut av det

Nei, all form for kritikk går ikke inn, det er alltid vi andre som er problemet. Jeg tror også han er deprimert og leter etter det som er galt i alt og alle andre enn han selv. Nei jeg syns ikke han viser kjærlighet, dersom han skryter av oss er det mer fordi det er "forventet" av ham å nevne at vi har gjort noe bra. Jeg tror ikke han kommer til å gå til psykolog, og dersom psykologen hadde prøvd å kritisere ham ville han ha sluttet å gå.

Selv har jeg en mor som er deprimert og har slitt med flere ting gjennom oppveksten min, så sinneutbruddene kjenner jeg meg mye igjen i. Slik jeg ser det er det ikke særlig mye du kan gjøre med faren din. Selv om du går fram på en rolig og saklig måte kommer han antakeligvis til å anse det som kritikk og "snappe". Det beste for ham ville nok ha vært å gå til en psykolog, selv om det er veldig liten sannsynlighet for at dette skjer.

Når det kommer til deg synes jeg at du burde dra til en psykolog. Slik jeg ser det blir alle som vokser opp med foreldre som ikke er helt "friske" påvirket av det i en eller annen grad. Det er ingen skam å få snakket ut om tankene sine og få feedback.

Lykke til!

Ja jeg tror også det dessverre. Jeg skal tenkte på å gå til psykolog selv

[Marie90]

For det forste - det er overhodet ikke for sent å gå til psykolog. Du er ung.

For det andre - forhold til foreldre påvirker våre valg og forhold men det er ikke gitt, på noen måte, at ting ikke skal kunne bli bedre for en selv. En av de beste modrene jeg kjenner med det beste ekteskapet vokste opp med en bipolar mor i en veldig ustabil familie. Hun visste at hun ville noe bedre for sin egen familie og klarte det.

Det er massevis av mennesker der ute med psykiske problemer som får barn, så det sier seg selv at mange som har vaert gjennom det har kommet seg ut helskinnet. Alt fra narsissisme og dårlig familiedynamikk til incest, alkoholisme og vold. Det er viktig å vaere obs på ting man kan ha "dratt med seg" hjemmefra uten å drukne i disse tingene.