Når du virkelig har nådd bunn

[AnonymBruker]

Det har gått ett halvt år siden jeg kom ut av en forferdelig forhold,psykisk og fysisk mishandling som virkelig tok knekken på meg.Veien videre har ikke vært lett,venner mistet jeg pga forholdet og jeg sviktet mange.Jeg måtte isolere meg fra alt og det handlet bare om han.Nå bor jeg en flytur hjemmefra,vennene kom sakte med sikkert tilbake, men jeg følte aldri at det ble det samme igjen.

Ingen klarte å forstå hva jeg hadde vært igjennom og "ville" ikke ta meg tilbake når jeg endelig kom meg ut av forholdet. Alt ble bare som normalt igjen,ingen pratet særlig om det.Ingen spurte konkret hva han gjorde eller hvordan jeg hadde det. Jeg har en venn som virkelig er der for meg,hadde jeg ikke hatt denne vennen tror jeg faktisk jeg ikke hadde klart meg.Jeg unnskylde meg til alle med ett brev jeg skrev når det hadde gått en liten stund,hvor jeg forklarte hva jeg hadde vært igjennom og hvor mye jeg savnet og var glad i dem. Ingen svarte.

Jeg føler meg ensom,såret,har dårlig samvittighet for at jeg snart har kastet bort 2 år av livet mitt på en mann som ødela meg totalt. Samvittigheten ovenfor vennene mine. Jeg har ingen livsglede,og vil helst bare ligge i sengen hele tiden.Jeg faller alltid tilbake på han igjen og,fordi jeg er så langt nede at bare oppmerksomheten hans er det som tilfredsstiller.

Ut ifra hva jeg skriver,ser jeg selv at jeg virker som en meget deprimert person.Problemet er hva skal jeg gjøre med meg selv?Hvordan innser du at du faktisk er så langt nede at du må gjøre noe?Jeg har ikke overskudd til det engang,og tenker at det alltids går over.Men jeg ser jo nå at det ikke gjør det.

Håper noen kan komme med tips til en som vil komme seg på topp igjen.

Anonymous poster hash: 4a556...cc9

Anonymous poster hash: 10b37...90a

[Mrs Smith]

.

Endret 29. juni 2014 av Gullrose

[Gjest Nanna87]

Dans, syng, opplev natur, tren, sosial, skriv ned tanker, mediter. Reis alene!

Vet hvordan du har det, og det er ikke enkelt. Prøv å bli selvstendig samt lykkelig alene;)

Reis <3

[Mrs Smith]

.

Endret 29. juni 2014 av Gullrose

[AnonymBruker]

Det har gått ett halvt år siden jeg kom ut av en forferdelig forhold,psykisk og fysisk mishandling som virkelig tok knekken på meg.Veien videre har ikke vært lett,venner mistet jeg pga forholdet og jeg sviktet mange.Jeg måtte isolere meg fra alt og det handlet bare om han.Nå bor jeg en flytur hjemmefra,vennene kom sakte med sikkert tilbake, men jeg følte aldri at det ble det samme igjen.

Ingen klarte å forstå hva jeg hadde vært igjennom og "ville" ikke ta meg tilbake når jeg endelig kom meg ut av forholdet. Alt ble bare som normalt igjen,ingen pratet særlig om det.Ingen spurte konkret hva han gjorde eller hvordan jeg hadde det. Jeg har en venn som virkelig er der for meg,hadde jeg ikke hatt denne vennen tror jeg faktisk jeg ikke hadde klart meg.Jeg unnskylde meg til alle med ett brev jeg skrev når det hadde gått en liten stund,hvor jeg forklarte hva jeg hadde vært igjennom og hvor mye jeg savnet og var glad i dem. Ingen svarte.

Jeg føler meg ensom,såret,har dårlig samvittighet for at jeg snart har kastet bort 2 år av livet mitt på en mann som ødela meg totalt. Samvittigheten ovenfor vennene mine. Jeg har ingen livsglede,og vil helst bare ligge i sengen hele tiden.Jeg faller alltid tilbake på han igjen og,fordi jeg er så langt nede at bare oppmerksomheten hans er det som tilfredsstiller.

Ut ifra hva jeg skriver,ser jeg selv at jeg virker som en meget deprimert person.Problemet er hva skal jeg gjøre med meg selv?Hvordan innser du at du faktisk er så langt nede at du må gjøre noe?Jeg har ikke overskudd til det engang,og tenker at det alltids går over.Men jeg ser jo nå at det ikke gjør det.

Håper noen kan komme med tips til en som vil komme seg på topp igjen.

Anonymous poster hash: 4a556...cc9

Anonymous poster hash: 10b37...90a

Jeg har det helt likt som deg, det er helt nifst og lese. Jeg ligger i sengen enda, klokken er snart halv 5 og jeg har heller ikke spist. Samboer er hos en kamerat. Vi er altså fortsatt sammen.. Jeg har ikke ork, eller lyst til å gjøre noe annet enn å sitte her for meg selv. Det blir for dumt og plutselig kontakte de gamle vennene mine som om alt var som før nå.. Nesten alle vennene mine har valgt selv og ta avstand etter at jeg gikk tilbake til samboeren min etter at han banket meg opp i slutten av februar. Vi skal i rettsak i mai pga dette, og jeg sitter her enda. Jeg måtte selv ringe politiet fordi jeg var redd for mitt eget liv da han sparket og slo meg i hodet mens jeg lå nede. Han var sterkt beruset mens jeg var helt edru, og var for å hente han. Selv etter dette står jeg her enda fordi jeg er for usikker og redd til å være alene. Med knappe 2000kr i inntekt i mnd, og avslag på alle søknader til NAV, samt ikke noe respons på over 460 jobbsnøknader de siste 2 årene, vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre :/ Samboeren min har unnskylt seg og var helt i sjokk da han våknet på glattcelle dagen etter den hendelsen, og jeg synes bare synd på han. Jeg vet at han elsker meg over alt på denne jord, men han har fått meg til å føle meg usikker, fæl og mindreverdig i måten han har vært på. Han blir også veldig sint og klarer ikke kontrollere sinnet sitt. Dermed har han tatt veldig hardt tak i meg ett par ganger før det virkelig smalt. Han har sagt at jeg ligner på en hore når jeg kler meg opp for han, og han sier sjeldent noe hyggelig eller positivt til meg med mindre jeg nærmest tvinger det ut av han. Han er sykelig opptatt av å til en hver tid passe på hva jeg driver med, hvor jeg er, hvem jeg er med etc. Han hadde for eksempel aldri latt meg være med noen venninder ut på byen. ALDRI! Hvis jeg hadde satt meg på bakbeina hadde han reist etter meg og ikke gitt seg før jeg er tilbake å sitter innesperra i leiligheten vår.

Når jeg tenker tilbake på hvordan jeg var før jeg møtte han, 18 år gammel så blir jeg så lei meg. Skulle ønske jeg aldri hadde møtt ham! At jeg aldri lot meg herse med på den måten fra begynnelsen av! Moren og faren min sier dem ikke skjønner hva som har skjedd med meg, da jeg aldri har latt meg tråkke på av noen, og alltid har hatt sterke meninger og stått opp for meg selv. Men ikke med samboeren min, da han er 1,97cm og stor. Han er også fryktelig flink til å snakke for seg. Han gjør noe med meg som jeg ikke klarer å forklare. Og nå sitter jeg så dypt i det at veien ut er så lang og tung Alt hadde vært lettere hvis jeg hadde hatt jobb og inntekt til å klare meg selv. Noen ganger har jeg til og med vurdert og gå inn på nettbanken hans og stjele penger og reise vekk til utlandet og bare bli der lenge, uten at han vet hvor jeg er! Bare for å komme meg vekk..

Hvordan greide du å komme deg ut? Jeg føler at vi kanskje er i en ganske lik situasjon så jeg vil gjerne snakke mere med deg:)

Klem fra en som skjønner veldig godt hvordan du har det!!

Anonymous poster hash: b6479...9af