Klumpen i magen ble til likegyldighet

[Gjest Ljhh]

Har vært samboer med kjæresten i 2 år nå, og det siste året kan jeg med trygghet si at det har begynt å "dabbe av".Kraftig.
Mye krangling og unødvendige diskusjoner har skapt fravær i forholdet, og for øyeblikket er kommunikasjonen på stadiet 0, altså elendig, og uansett hva vi snakker om så ender det i en diskusjon eller i det minste uenighet. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er glad i han, og vet det er han jeg vil være med, men dette blir likevel for slisomt. Han sier "vi klarer å ri av denne stormen sammen".. men jeg vet ikke hvor masse mer jeg klarer å gi av meg selv i dette forholdet.
Bare hele måten han er på, snakker til meg på -alt, byr meg så sinnsykt i mot for tiden.
Tidligere har jeg gått med klump i magen og rett og slett blitt fysisk dårlig når vi har kranglet -men nå så merker jeg at jeg bryr meg bare mindre og mindre. Er akkurat som jeg driter i hva han sier til meg.. er ikke sikkert jeg registrer alt han sier en gang.
Begge jobber offshore, og av og til kræsjer turene, som for øyeblikket har gjort til at jeg ikke har sett han på 4 uker. For meg er det egentlig helt greit no, og kjenner ikke noe sånn spesiell glede over at han skal komme hjem neste uke..

Hvordan kan jeg/vi komme oss ut av denne vonde sirkelen?
Noen som har hatt det på lignende måte?

[Babi]

Jeg har hatt det slik i mitt forrige forhold som varte i 4,5 år. Han drakk og var ufin mot meg. Vi irriterte hverandre. Kranglene eskalerte og ble til slutt voldelige. Jeg gledet meg til å være alene hjemme, og var han hjemme så prøvde jeg å være mest mulig ute. Ikke godt å ha det slik.

Sett dere ned og snakk sammen om hvor dere er på vei. Det gjorde vi, og fant ut at det beste var å avslutte det. Eller ta "pause" (noen ganger er dette et bedre uttrykk å bruke da det ikke er like dramatisk som å si at vi slår opp). Etter pausen sklei vi fra hverandre og jeg har nå kommet meg videre i livet, møtt en annen og fått det slik jeg ønsket, mens han er fortsatt på samme sted og drikker enda mer.

Også må du spørre deg selv: Hvordan vil du ha det? Er det dette du ønsker? Er det han du kan tenke deg å være sammen med resten av livet?

Endret 20. mars 2014 av Babi

[Gjest Ljhh]

Skal også nevne at det har vært en del drikking her, som har gjort at jeg har "klikket", og er vel det vi i grunnen har kranglet om. Jeg gidder ikke det "party-livet" lengre, og han sier han er helt enig. Men med en gang sjansen byr seg, så takker han sjelden nei. Og hvite helger er fremmed. Synes sånt er slitsomt. Han never støtt og stadig at vi ska få familie osv, men for min del blir det med tanken, for er ikke aktuelt når forholdet er som nå.
Han sier ting blir annerledes når vi får barn, men man har jo ingen garanti for det. Føler han har en del å bevise før den tid.. Men vil ikke gi han en følelse at han må gå på tå-hev for meg heller, for er ikke det som er meningen.

Jeg har sagt til han at jeg ikke har så masse mer å gi. Jeg hadde mer å gi i begynnelsen av forholdet, jeg hadde høyere tanker om oss i begynnelsen av forholdet og nå blir det nesten sånn "dag til dag", for er så usikker på alt. Jeg vet at når vi har det fint sammen, så er det ingen plass jeg heller ville vært enn med han. Men samtidig så veier ikke de gode stundene opp for de dårlige lengre. Og det gjør så sinnsykt vondt, når jeg vet hva jeg VIL skal fungere -men ikke får det til.. Kanskje jeg krever for masse av han? Han er ikke en person som liker å snakke om følelser, mens jeg er veldig åpen og har ikke noe problemer med å ordlegge meg. Nå føler jeg meg bare lost.

Helt ærlig; Jeg vil bare ha det bra, jeg. Men det har jeg ikke nå. Jeg gråter mer enn jeg smiler når jeg tenker på oss..
Jeg trodde jo at jeg ville være med han resten av livet, men jeg skal innrømme at usikkerheten spiser meg opp nå. Og er ingen andre inne i bildet. Jeg bare føler at jeg mister meg selv og mine verdier.. Er liksom ikke den "glajenta" jeg pleide å være.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i overskriften! Har det litt på samme måte som deg, ikke på grunn av krangling, men andre tunge ting som jeg var deppa for tidligere men som jeg merker jeg blir mer og mer likegyldig til. Men er redd for å slå opp og angre etterpå og tenker nesten at det er bedre å bite tenna sammen og til og med kanskje gjøre noe som er så ille at han føler for å gjøre der slutt selv.. Skikkelig feigt!! Hvordan går det med deg nå? Har du tenkt noe videre? Klem til deg

Anonymous poster hash: 34142...7bc

[Gjest]

Tror du må innse at dette forholdet har strandet.

Du vil være glad, du vil ha det godt.

Men du har det faktisk ikke godt med han.

Det er for mye som ikke stemmer for deg.

Og han vil ikke endre seg, og har vanskelig for å prate.

Når det har kommet så langt at du føler avsky for han, så må du bare innse at det er på tide å gå videre.

Gå nå, ikke få barn med han i håp om at ting endrer seg.

[Babi]

Skal også nevne at det har vært en del drikking her, som har gjort at jeg har "klikket", og er vel det vi i grunnen har kranglet om. Jeg gidder ikke det "party-livet" lengre, og han sier han er helt enig. Men med en gang sjansen byr seg, så takker han sjelden nei. Og hvite helger er fremmed. Synes sånt er slitsomt. Han never støtt og stadig at vi ska få familie osv, men for min del blir det med tanken, for er ikke aktuelt når forholdet er som nå.

Han sier ting blir annerledes når vi får barn, men man har jo ingen garanti for det. Føler han har en del å bevise før den tid.. Men vil ikke gi han en følelse at han må gå på tå-hev for meg heller, for er ikke det som er meningen.

Jeg har sagt til han at jeg ikke har så masse mer å gi. Jeg hadde mer å gi i begynnelsen av forholdet, jeg hadde høyere tanker om oss i begynnelsen av forholdet og nå blir det nesten sånn "dag til dag", for er så usikker på alt. Jeg vet at når vi har det fint sammen, så er det ingen plass jeg heller ville vært enn med han. Men samtidig så veier ikke de gode stundene opp for de dårlige lengre. Og det gjør så sinnsykt vondt, når jeg vet hva jeg VIL skal fungere -men ikke får det til.. Kanskje jeg krever for masse av han? Han er ikke en person som liker å snakke om følelser, mens jeg er veldig åpen og har ikke noe problemer med å ordlegge meg. Nå føler jeg meg bare lost.

Helt ærlig; Jeg vil bare ha det bra, jeg. Men det har jeg ikke nå. Jeg gråter mer enn jeg smiler når jeg tenker på oss..

Jeg trodde jo at jeg ville være med han resten av livet, men jeg skal innrømme at usikkerheten spiser meg opp nå. Og er ingen andre inne i bildet. Jeg bare føler at jeg mister meg selv og mine verdier.. Er liksom ikke den "glajenta" jeg pleide å være.

Uff, kjenner meg så godt igjen i dette mtp mitt forrige forhold! Jeg hadde det akkurat på samme måte. Ble dypt ulykkelig til slutt, noe som også var synlig for omgivelsene. Til slutt måtte jeg bare ta et valg. Og angrer ikke ett sekund nå. Selv om det kan være vanskelig å forlate det kjente og "trygge" til fordel for det ukjente, så er det verdt det. For det er bedre å gå ut, og møte verden med alle mulighetene den har å by på, enn å ikke se alt dette fordi du befinner deg i en komfortsone av et ulykkelig forhold.