Vold i nære relasjoner

[AnonymBruker]

Jeg ønsker å nå ut til kvinner og menn som har opplevd og/eller opplever vold i nære relasjoner, her nærmere bestemt i kjærlighetsforhold. Jeg tenker både fysisk og psykisk vold.

Jeg har det så vondt.. Jeg må bare få det ut av meg tror jeg, at det kanskje blir lettere hvis jeg skriver og forteller det til verden (les:kvinneguiden).

Det var sommeren 2010 jeg møtte min første og største kjærlighet. Det var eksplosjoner, fyrverkeri, uutholdelig, surrealistisk begjær og forelskelse. Han var karismatisk, sjarmerende og kontrollerende. Hvert sekund vi hadde, hadde vi sammen. Jeg ringte inn syk for å tilbringe tid med han. Bare oss to, vi var våkne hele natten og sov til kveld. Men det gjorde ingenting for vi var sammen. Det var slik jeg følte. Han og jeg mot resten av verden, alle andre var utenforstående, det var mindre med de og de var stakkarslige som ikke fikk oppleve den fantastiske kjærligheten vi hadde. Og jeg følte meg så spesiell. Knappe uker etter at vi møttes skulle han inn på soning av dom. At varsellampene mine ikke koblet seg på da er helt utrolig. Og idag sitter jeg skuffet over meg selv..

Han var borte i et par mnd., og imens hadde eksen hans begynt å kontakte meg. Jeg tenkte at hun var gal, han og jeg lo av meldingene jeg leste høyt til han de gangene i uken han prioriterte meg med telekortet sitt.

Hun sa hun syntes synd på meg, og at TIL OG MED jeg ikke fortjente et monster som han. Ordrett skrev hun : han er kanskje fin å se på, men et menneske mer råttent innvendig finner du aldri og jeg ønsker ikke deg eller mine verste fiender å havne borti han.

Jeg følte meg mer spesiell av dette og konkluderte med at dette kun var sjalusi fordi han nå var min, og konkurranse instinktet i meg våknet som en utemmet løvinne! Jeg var klar til kamp, og kunne slåss med livet som innsats for å beholde han.

Det var ikke lenge etter at han slapp ut fra soning at hans sanne farger viste seg. Det startet med et skubb her og et lite dytt der, og kun i sammenheng med at vi var ute og drakk (han ruset seg ofte). Og han unnskyldte seg ofte dagen etterpå med å legge en halv "det er din feil, fordi du flørter rundt" og at han skyldte på sjalusi som først hadde oppstått da den gærne eksen som hadde terrorisert meg, hadde vært utro hele veien. Og fått han til å ruse seg av og til. Jeg beit på, og etter dyttene endte det ofte med at det var meg som holdt rundt han mens han gråt for det jeg hadde gjort for å dra han av skaftet..

Men han ble varm i trøya og flyttet uoffisielt inn til meg. Og volden eskalerte momentant. Dytt var ingenting lenger, han brettet opp armene og brukte nevene og fikk fort kontroll over psyken min og hele tilværelsen min. Han spionerte ofte på meg på jobb, samt oppsøkte meg på jobb og skjelte meg ut foran kolleger og kunder uten en mine.. Jeg sluttet etterhvert i denne jobben og hadde mer enn nok egentlig med alt som foregikk i minefeltet vårt.. Han stjal penger, mobiler, klær, sminke, vesker og visakort fra meg.. Tok sexlekene våre og strødde de i oppkjørselen til moren min, knuste hennes mobil ++. Og volden og drapstruslene begynte å bli veldig grove, sammen med kvelertak som var ment for å drepe. Og etter en hendelse som skjedde offentlig, der han bet meg i ansiktet og jeg endte opp med kjevebetennelse og sykehusbesøk, så bestemte jeg meg for at jeg skulle gi slipp. Like etter fant jeg ut at jeg var gravid, og var tilbake med han igjen. Det endte i en abort og enda en alvorlig episode som ble anmeldt av politiet. Jeg flyttet fra den byen vi bodde i og deltok i kurs og forelesninger om vold i nære relasjoner, prosessen videre og reaksjonene. Etter et halvt år følte jeg meg klar for å se hjemover, og ganske like etter hjemkost fikk jeg en innkallelse til avhør som fornærmet og han som siktet, i saken som var blitt anmeldt av politiet. Dette var første gang jeg snakket skikkelig med noen om smertene, episodene og med det ene ordet kom det andre og plutselig satt etterforskeren som hadde saken og som hadde jobbet i politiet og særlig med vold- og voldtekter i 16 år, med noe han sa var det groveste han hadde vært borti. Jeg måtte gi fra meg pc og telefoner, der det ble sikret flere hundre sider med groteske og detaljerte drapstrusler fra bl.annet facebook. Politiet pågrep han etter det første avhøret de hadde av meg og han ble satt i varetekt i 8 uker, pga fare for gjentagelse og for min sikkerhet.

Det var en utrolig stor lettelse å bli trodd, bruke stemmen min og fortelle det som hadde vært min hemmelighet så altfor lenge. Samtidig som det rippet opp i alt. Og de 6 mnd. jeg hadde klart meg uten han var bortkastet. Jeg var tilbake, og det var kun han i mine øyne. Forståelsen for dette fra politiet var helt utrolig. Jeg forklarte de at jeg ikke ville ha brev- og besøksforbud, fordi en dag er det jeg som ringer 150 ganger til han uten svar, sammen med 50 tekstmeldinger, jeg forklarte hvordan jeg følte det for han, hvor sterkt det var for meg. Jeg forklarte at den eneste forskjellen på meg og han var den fysiske volden. Og de hadde forståelse, de respekterte det uforståelige.

Etter brevforbudet hans ble opphevet i varetekten så sendte jeg han brev. Og det hele startet på nytt. I etterforskningen av grov vold mot meg. Men det var som om det ikke eksisterte for oss, han elsket meg like høyt og kjærligheten var så sterk uansett. Så da han slapp ut var vi sammen igjen. Fire mnd. etterpå kom saken opp for retten, og natten før rettsaken lå vi og holdt rundt hverandre og gråt. Jeg ga han råd til forklaringene. Jeg nektet å forklare meg, og både advokaten min og statsadvokaten min var inneforstått med at vi var sammen igjen og at jeg ikke ville gjennomføre det som var i ferd med å skje. Det hele var et skuespill for galleriet. Jeg sa meg villig til å svare på spørsmål etter opplesing av forklaring, og sa da at jeg skjønte at det måtte ha vært meg som hadde forklart det fordi jeg kjente igjen ordvalget og måten å snakke på, men at jeg ikke hadde noen hukommelse fra og ha vært på avhør eller hendelsene. Jeg sa og at jeg hadde mistet virkelighetsoppfatningen min. Da retten ga og vi kunne snakke sammen fikk jeg kjeft for å ha ødelagt. Tross for at jeg hadde gjort akkurat det han ba meg om. Han gikk fra meg, ruset seg og enset meg ikke etter pausen. Helvete var i gang igjen. Han fikk her 4,2 år og anket på stedet.

Bare uker etter rettsaken kastet jeg han på dør og kjente inni hele meg at nå var det nok, og jeg klarte meg fint.. Alt var skrudd av og ukene gikk uten at jeg ga han noe respons på terroren han drev mot meg. Så møtte jeg en fantastisk gutt, og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å bli sammen med en som "bare" var snill.. Og i begynnelsen trodde jeg det hele var et tidsfordriv.

Men nok engang, og dette i høst, fikk jeg innkalling til rettsak. Denne gangen var jeg forberedt, og det var lagt inn krav om erstatning. Da jeg så han i rettsaken hadde jeg ikke sett han på 7mnd., det har aldri gått så lang tid. Jeg hadde heller ingen kontakt med han. Hjertet mitt knuste, og den redselen som bare han finner i meg kom frem igjen. Jeg nektet igjen å forklare meg, men godtok spørsmål fra dommere, jury og statsadvokat. Jeg bekreftet for retten at jeg i forrige runde delte seng med han, og at jeg der trakk erstatningskrav fordi det virket idiotisk for meg at han og jeg skulle spise av penger jeg fikk fordi han hadde gitt meg juling. Jeg forklarte videre at vi ikke hadde hatt noe kontakt siden sist runde, at jeg ville videre med livet mitt og at det nå var reist krav fordi han dro meg gjennom det hele igjen. Og siden han hadde anket bare over straffeutmålingen og allerede erkjent seg skyldig i fem poster i tiltalen så tok det ikke like mange dager jeg hadde trodd. Han ble dømt til 4,9 år i lagmannsretten, og erstatning. Han anket igjen til Høyesterett, hvilket ikke ble godkjent.

Jeg har idag en 100% jobb, god økonomi, fin kjæreste. Men jeg er så deprimert, full av tanker om han og flashbacks, mareritt og savn. Jeg klarer ikke glemme. Og jeg klarer ikke lenger å skille på om jeg savner han, eller om det er minnene som gjør meg som dette.. Jeg har hatt denne sorgen siden 2010 og det blir bare verre egentlig.. Dette ble veldig langt, og jeg trenger ikke noen respons eller noen medlidenhet. Jeg tror jeg bare, som jeg skrev øverst måtte tømme meg. Men vil gjerne hjelpe, om noen sitter i samme situasjon som meg.

Anonymous poster hash: 36541...dea

[AnonymBruker]

Jeg har vært i en situasjon som ligner, og her gikk det så langt som at politiet anmeldte for vold mot meg. Ble kalt inn som vitne, men siden jeg var ektefelle kunne jeg nekte, en rett jeg benyttet meg av siden voldsutøveren på dette tidspunktet var til rusbehandling. Akkurat dette gjorde at det endte med en advarsel og "prøvetid" på to år og utstedelse av voldsalarm.

Men nå når allmenheten snudde ryggen til var helvete løs igjen. Og nå dro jeg. Levde en stund i frykt siden han kunne legge igjen opptil 67 trusler på én dag på telefonsvareren. Men der skilles våre likheter, og jeg undres på...

Hvordan i all vide verden kan du sørge over at livet endelig smiler igjen? Og hva kan du hjelpe andre med når du tydeligvis ikke er "reparert" selv? Ser innlegget ditt ikke har blitt kommentert, men det er jammen ikke godt å vite vite hva en skal tenkte om det...

Anonymous poster hash: 17efc...075

[AnonymBruker]

Dette var trist. Jeg har opplevd omsorgssvikt, alkohol i hjemmet å vært i barnevern. Jeg har også hele tiden appelert til bad boys. Rådet mitt til deg er å få hjelp av profosjonelle.

Anonymous poster hash: c1d42...53e

[AnonymBruker]

Jeg har det ganske likt. Har anmeldt eks for vold og det har en dame gjort før meg også. Jeg ble uheldigvis aldri advart.. Men det er ikke sikkert at jeg hadde trodd på det likevel. Vi har advart den nye damen, men hun tror ikke på oss heller.

Jeg håper at han blir tiltalt for det han har gjort. Han fortjener straff. Jeg var litt usikker i starten etter at jeg rømte på krisesenteret om han kunne forandre seg slik han sa han ville gjøre. Er veldig glad for at jeg hørte mer på de rundt meg. Politiet var fantastiske og det har advokaten min også vært. I tillegg, så hjelper det å snakke med en psykolog.

Google 'brev til en psykopat' og les det. Og så går du videre med livet ditt. Tenk på det som at du har fått det på nytt.

Lykke til.

Anonymous poster hash: f191f...278

[AnonymBruker]

Mann her...utsatt for psykisk voldelig kvinne. Vi finnes vi og. Vet ikke hva som dr verst..

-Skammen over at jeg lot meg behandle sånn...

-Den ødelagte selvtilitten og manglende troen på seg selv

-Tvilen...skjedde det? Var hun slem? Tenk om det var min skyld og jeg fortjente det og hun hadde rett.

-sammenbrudd der jeg føler jeg savner og elsker henne fordi hun var snill og? Selv om fornuften sier meg noe annet....

-Angsten jeg får når jeg kommer innpå nye jenter og føler meg tiltrukket av de. JEG får en slags syk dårlig samvittighet. Urettferdig...

Det siste er verst tror jeg...at jeg ikke greier lukke døren til de årene å tørre satse på en ny. Lei nå...savner ei snill og god jente jeg kan ha sex med, prate om alt med, sove sammen med, gå turer med å bygge noe sammen med

Litt tanker fra meg om det. Skammer meg over å være mann å la meg underkue sånn...

Anonymous poster hash: 0cb01...58c

[AnonymBruker]

Jeg har vært i en situasjon som ligner, og her gikk det så langt som at politiet anmeldte for vold mot meg. Ble kalt inn som vitne, men siden jeg var ektefelle kunne jeg nekte, en rett jeg benyttet meg av siden voldsutøveren på dette tidspunktet var til rusbehandling. Akkurat dette gjorde at det endte med en advarsel og "prøvetid" på to år og utstedelse av voldsalarm.

Men nå når allmenheten snudde ryggen til var helvete løs igjen. Og nå dro jeg. Levde en stund i frykt siden han kunne legge igjen opptil 67 trusler på én dag på telefonsvareren. Men der skilles våre likheter, og jeg undres på...

Hvordan i all vide verden kan du sørge over at livet endelig smiler igjen? Og hva kan du hjelpe andre med når du tydeligvis ikke er "reparert" selv? Ser innlegget ditt ikke har blitt kommentert, men det er jammen ikke godt å vite vite hva en skal tenkte om det...

Anonymous poster hash: 17efc...075

Jeg har ikke opplevd noe lignende som TS har, men jeg føler at det absolutt ikke er så unormalt å sørge selv om ting går bedre! Da jeg var ung hadde jeg en periode der jeg skadet meg, og da jeg endelig klarte å slutte var jeg utrolig glad for å ha klart det, men på samme tid savnet jeg den følelsen det gav og jeg sørget faktisk over det. Nå, mange år senere, er jeg bare glad for at jeg klarte å slutte! Ting tar tid, sånn er det bare.

Og jeg mener at det å være så modig å fortelle en slik vannskelig og personlig historie kan få andre i samme situasjon til å tenke at de ikke er alene om å ha slike følelser, og at det er greit å føle det de føler.

Du er modig ts! til deg!

Anonymous poster hash: a067b...89e