Hvordan forvente mindre av andre?

[AnonymBruker]

Går igjennom en ganske tøff periode nå, hvor mye skjer. Dette er ting jeg vet går over, men akkurat føler jeg meg litt lost, rett og slett. Jeg kjenner meg deprimert, fordi jeg har så utrolig mye å tenke på og finne ut av om dagen.

Kjæresten min er av typen som liker alene-tid. Det er helt forståelig, og noe jeg respekterer. Hans måte å koble ut på er å spille dataspill, se på serier osv, men jeg er dessverre ikke like lett å "avlede" vekk fra ting jeg bekymrer meg over. Nå er det en periode hvor jeg er hjemme alene, på grunn av at familien min (jeg bor hjemme) er et annet sted i landet pga min syke søster.

Jeg er personen som trenger folk rundt meg for å klare å tenke på andre ting. Venninner, kjæreste, andre venner osv. Jeg trenger å prate om andre ting, gjøre andre ting og bare koble ut på den måten. Det er utrolig dumt at jeg er en person som er avhengig av andre personer når jeg ikke har det så bra, men bare å sitte helt alene hjemme og prøve å gjøre noe går rett og slett ikke.

Jeg forventer nok litt at kjæresten min skal stille opp for meg. At han kan prate når han spiller dataspill, at jeg skal forstyrre han når han egentlig bare har lyst til å være alene og ikke bli mast på. Jeg sitter alltid igjen med verdens dårligste samvittighet om jeg føler jeg maser, trenger å prate/prate om helt andre ting osv.

Jeg støtter meg sikkert litt for mye på han, og det er en ting som sliter på meg, det også. Håper på at om jeg er skikkelig nedfor, at han vil komme en tur, bare for at jeg skal føle meg bedre. Blir ganske egoistisk tankegang fra min side, synes jeg. Han er som sagt alene-tid typen, og oppå det hele sitter jeg å føler meg som en masete, klagete drittunge som føler jeg trenger meg på når han bare ikke vil være der for meg og ikke vil bli forstyrra.

Jeg aner ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke prate så mye med han om hvor langt nede jeg er om dagen, fordi jeg ikke vil gjøre han sliten og dra han ned i søla med meg. Dette er noe som går over når ting roer seg, men akkurat nå må jeg finne en måte å takle det på uten å "plage" kjæresten og vennene mine hele tida. Jeg er jo selvstendig, men ikke i slike situasjoner.

Anonymous poster hash: f4654...f48

[Sapientia]

Jeg ville fortalt kjæresten hvordan du føler det, en gang. Da vet han. Han er neppe noen tankeleser og du må fortelle hvordan du har det hvis du vil han skal vite det.

Ønsker du ikke å si dette til ham, så snakk med vennene dine, gode venner er der for deg også i vanskelige tider.

Jeg hadde bare satt pris på om kjæresten eller en venn hadde kunnet snakke med meg om slike ting.

Selvsagt er det ikke direkte gøy, og det kan bli slitsomt om det er langvarig. Men i utgangspunktet overhodet ikke et problem for meg å være mottakeren.

Evt snakk med helsepersonale om tilstanden din krever det. Å snakke med folk du kanskje ikke kjenner så godt på nettet kan også være noe som fungerer godt for enkelte.