Satse eller ikke satse...

[AnonymBruker]

Tja... hvor jeg vil er vanskelig å si. Men jeg trur jeg trenger å høre forskjellige meninger. Jeg er klar over at jeg her og nå vil få kommentarer som bare skal henge meg ut. Men kom igjen - jeg trenger de også.

Jeg er i et forhold. Ja faktisk forlovet. Vi har et barn sammen og alt vi trenger rundt oss. Men seksuelt er forholdet dødt. Han er kjedelig rett og slett. Prøver jeg å piffe opp med noen tanker, blir jeg ledd av og jeg ler det bort selv for ikke å virke tåpelig. Forholdet er etter hans syn bra, men ikke etter mitt.

Jeg må innrømme at jeg har truffet en mann. Som var på jakt etter ei elskerinne. Og det fikk han da i meg. Jeg vet at han er gift, har to barn, ja og alt det andre som følger med etter mange års ekteskap. Vi skulle bare ha uforpliktende sex med hverandre, ingen følelser og ikke noe mer. Bare uforpliktende sex, men da flere ganger og kun med hverandre for å unngå sykdom osv.

Det gikk bra det. I starten. Vi lekte sammen og alt var flott. Vi lekte med tankene på at vi sammen kunne finne en annen mann eller kvinne for å leke med oss. Da stoppet det. Det skar i meg og jeg turte ikke si noe. For jeg hadde følelser for mannen. Han sa heller ikke noe før flere menn hadde tatt kontakt. Da kom det; han var redd for å miste meg. Ville ikke ha andre menn som kunne ta elskerinna hans. Han hadde følelser han og. Vi stoppet litt søket vårt. Og vi brukte en del tid sammen. Joda følelsene var der og i dag er vi det vi kan kalle kjærester. MEN vi har fremdeles våre familier og pratnere. Et hemmelig par. Som elsker hverandre.

Jeg skrev akkurat et svar på et annet innlegg her, hvor hun er forelsket i en på jobben. Og alle sier hold deg unna. Men jeg skjønner det er vanskelig.

Jeg og min kjæreste som jeg kaller han, vi tuller litt om fremtiden, vi sier begge at en dag så er det oss. Jeg har lyst å håpe på det, men det er veldig vanskelig. Fordi jeg elsker han, og han sier han elsker meg, men jeg vet ikke hvor dypt det sitter hos han.

På hjemmefronten har vi snakket om dette å gifte oss. Men jeg maser ikke pga situasjonen jeg er i. Men nå nevnte han dette med å få et barn til. Jeg vet ikke om jeg orker. Klart jeg vil at barnet mitt skal få søsken, men hva skjer da med min store kjærlighet? Vil han godta det? Han sier han vil vente på meg så lenge han lever. Men det kommer liksom så mange store ord ut av han, sikkert det samme det gjør fra meg. Men jeg skjønner ikke hva jeg skal tru.

Av og til gleder han meg med ord jeg aldri hadde drømt om å høre. Også andre ganger kommer det slike "motsatte" ord. Vet ikke hva jeg skal kalle det, men foreksempel:

"....... det er jo ikke sånn at jeg ikke har følelser for henne her hjemme"

Og begynner jeg å snakke om det vi diskuterer hjemme sier han; "... jeg vil bare du er glad og fornøyd"

Jeg skjønner at det aldri kan bli oss. Samme hvor mye jeg vil. Det er nesten slik at jeg kunne ønske noe skjedde som ødela det for godt. Han har jo vært en rundbrenner og notorisk utro over lengere tid mot sin kone. Og ja jeg er ei av de han da har vært utro med. Dette er også noe jeg har tenkt over. Men vi har truffet hverandre på et tidspunkt i livet som gjør at vi kan se på det og si derfor og derfor. Og vi kan gjøre ting for å holde det levende.

Han har sagt han traff meg den gangen fordi det var kjedelig på sexfronten hjemme. Og det er det som er det eneste gale der. Jeg skjønner bare ikke hvorfor. Hvordan kan noen la en så deilig mann være urørt, og hvorfor er jeg det? Hvorfor vil ikke min mann leke med meg, det er kun egoismen som rår? Min forlovede har aldri gitt meg orgasme, aldri spurt hva jeg liker, gå ned på meg har han gjort en håndfull ganger mens vi har vært sammen i et dusin år. Ja 12 år. Ut på byen vil han ikke, og trener og tar vare på seg selv gjør han heller ikke. Han ligger på sofaen og spør hva det er til middag. Han leker ikke med barnet vårt. Og han spør ikke hvordan dagen til barnet vårt har vært. Ei spør han meg. Han er ikke noen handyman eller sympatisk. Det er rett og slett jobb først og sofaen etterpå. Ikke meg eller barnet. Det er ingen kamerater og guttegjeng. Jeg har mast på at han skal få med seg en guttegjeng på tur eller ut eller et eller anna. Men han gidder ikke. Han ber omtrent om å få være en einstøing og det uten min hjelp. Samtidig jobber han mye over tid og når jeg ber om det så blir han sint. Når jeg sier jeg vil ut med venninner blir han småsur og vil at jeg skal sitte i sofaen med han og se en dårlig kommedie. Sorry gutter og jenter for den saks skyld; nå klager jeg. Og det var ikke meningen.

Jeg er ei omgjengelig jente med mange venner og venninner. Jeg er der for barnet mitt og jeg føler meg bra. Jeg har det alle vil si er en elsker. Men i mitt tilfelle elsker jeg faktisk han. Og han sier han elsker meg.

Så når min forlovede da spør om vi skal få flere barn, så vet jeg faktisk ikke hva jeg skal si. Jeg snakker det bort og begynner med andre ting.

Hva gjør jeg? Skal jeg få et barn til med forloveden min, eller skal jeg fortelle han at jeg ikke vil. Skal jeg satse på "elskeren" (altså han jeg elsker) eller skal jeg bli trygt og godt der jeg er? Elsker han meg eller er han bare overfladisk betatt av meg? Jeg er jo glad i forloveden min, i faren til vårt barn, men det gir meg ingenting. Det er ikke mer der.

Satse eller ikke satse... satse på forholdet jeg er i og prøve få et barn til... eller satse på hjertet og kjærligheten, vel vitende om at det kan gå nedenom og hjem og at jeg står uten noen ting. Egoistisk ja. Men det er sant!!

Anonymous poster hash: 2a473...cd3

Anonymous poster hash: 2a473...cd3

[Gjest Ljhh]

Tja... hvor jeg vil er vanskelig å si. Men jeg trur jeg trenger å høre forskjellige meninger. Jeg er klar over at jeg her og nå vil få kommentarer som bare skal henge meg ut. Men kom igjen - jeg trenger de også.

Jeg er i et forhold. Ja faktisk forlovet. Vi har et barn sammen og alt vi trenger rundt oss. Men seksuelt er forholdet dødt. Han er kjedelig rett og slett. Prøver jeg å piffe opp med noen tanker, blir jeg ledd av og jeg ler det bort selv for ikke å virke tåpelig. Forholdet er etter hans syn bra, men ikke etter mitt.

Jeg må innrømme at jeg har truffet en mann. Som var på jakt etter ei elskerinne. Og det fikk han da i meg. Jeg vet at han er gift, har to barn, ja og alt det andre som følger med etter mange års ekteskap. Vi skulle bare ha uforpliktende sex med hverandre, ingen følelser og ikke noe mer. Bare uforpliktende sex, men da flere ganger og kun med hverandre for å unngå sykdom osv.

Det gikk bra det. I starten. Vi lekte sammen og alt var flott. Vi lekte med tankene på at vi sammen kunne finne en annen mann eller kvinne for å leke med oss. Da stoppet det. Det skar i meg og jeg turte ikke si noe. For jeg hadde følelser for mannen. Han sa heller ikke noe før flere menn hadde tatt kontakt. Da kom det; han var redd for å miste meg. Ville ikke ha andre menn som kunne ta elskerinna hans. Han hadde følelser han og. Vi stoppet litt søket vårt. Og vi brukte en del tid sammen. Joda følelsene var der og i dag er vi det vi kan kalle kjærester. MEN vi har fremdeles våre familier og pratnere. Et hemmelig par. Som elsker hverandre.

Jeg skrev akkurat et svar på et annet innlegg her, hvor hun er forelsket i en på jobben. Og alle sier hold deg unna. Men jeg skjønner det er vanskelig.

Jeg og min kjæreste som jeg kaller han, vi tuller litt om fremtiden, vi sier begge at en dag så er det oss. Jeg har lyst å håpe på det, men det er veldig vanskelig. Fordi jeg elsker han, og han sier han elsker meg, men jeg vet ikke hvor dypt det sitter hos han.

På hjemmefronten har vi snakket om dette å gifte oss. Men jeg maser ikke pga situasjonen jeg er i. Men nå nevnte han dette med å få et barn til. Jeg vet ikke om jeg orker. Klart jeg vil at barnet mitt skal få søsken, men hva skjer da med min store kjærlighet? Vil han godta det? Han sier han vil vente på meg så lenge han lever. Men det kommer liksom så mange store ord ut av han, sikkert det samme det gjør fra meg. Men jeg skjønner ikke hva jeg skal tru.

Av og til gleder han meg med ord jeg aldri hadde drømt om å høre. Også andre ganger kommer det slike "motsatte" ord. Vet ikke hva jeg skal kalle det, men foreksempel:

"....... det er jo ikke sånn at jeg ikke har følelser for henne her hjemme"

Og begynner jeg å snakke om det vi diskuterer hjemme sier han; "... jeg vil bare du er glad og fornøyd"

Jeg skjønner at det aldri kan bli oss. Samme hvor mye jeg vil. Det er nesten slik at jeg kunne ønske noe skjedde som ødela det for godt. Han har jo vært en rundbrenner og notorisk utro over lengere tid mot sin kone. Og ja jeg er ei av de han da har vært utro med. Dette er også noe jeg har tenkt over. Men vi har truffet hverandre på et tidspunkt i livet som gjør at vi kan se på det og si derfor og derfor. Og vi kan gjøre ting for å holde det levende.

Han har sagt han traff meg den gangen fordi det var kjedelig på sexfronten hjemme. Og det er det som er det eneste gale der. Jeg skjønner bare ikke hvorfor. Hvordan kan noen la en så deilig mann være urørt, og hvorfor er jeg det? Hvorfor vil ikke min mann leke med meg, det er kun egoismen som rår? Min forlovede har aldri gitt meg orgasme, aldri spurt hva jeg liker, gå ned på meg har han gjort en håndfull ganger mens vi har vært sammen i et dusin år. Ja 12 år. Ut på byen vil han ikke, og trener og tar vare på seg selv gjør han heller ikke. Han ligger på sofaen og spør hva det er til middag. Han leker ikke med barnet vårt. Og han spør ikke hvordan dagen til barnet vårt har vært. Ei spør han meg. Han er ikke noen handyman eller sympatisk. Det er rett og slett jobb først og sofaen etterpå. Ikke meg eller barnet. Det er ingen kamerater og guttegjeng. Jeg har mast på at han skal få med seg en guttegjeng på tur eller ut eller et eller anna. Men han gidder ikke. Han ber omtrent om å få være en einstøing og det uten min hjelp. Samtidig jobber han mye over tid og når jeg ber om det så blir han sint. Når jeg sier jeg vil ut med venninner blir han småsur og vil at jeg skal sitte i sofaen med han og se en dårlig kommedie. Sorry gutter og jenter for den saks skyld; nå klager jeg. Og det var ikke meningen.

Jeg er ei omgjengelig jente med mange venner og venninner. Jeg er der for barnet mitt og jeg føler meg bra. Jeg har det alle vil si er en elsker. Men i mitt tilfelle elsker jeg faktisk han. Og han sier han elsker meg.

Så når min forlovede da spør om vi skal få flere barn, så vet jeg faktisk ikke hva jeg skal si. Jeg snakker det bort og begynner med andre ting.

Hva gjør jeg? Skal jeg få et barn til med forloveden min, eller skal jeg fortelle han at jeg ikke vil. Skal jeg satse på "elskeren" (altså han jeg elsker) eller skal jeg bli trygt og godt der jeg er? Elsker han meg eller er han bare overfladisk betatt av meg? Jeg er jo glad i forloveden min, i faren til vårt barn, men det gir meg ingenting. Det er ikke mer der.

Satse eller ikke satse... satse på forholdet jeg er i og prøve få et barn til... eller satse på hjertet og kjærligheten, vel vitende om at det kan gå nedenom og hjem og at jeg står uten noen ting. Egoistisk ja. Men det er sant!!

Anonymous poster hash: 2a473...cd3

Anonymous poster hash: 2a473...cd3

Jeg mener du bør gå fra din nåværende forlovede. Definitivt.

Og OM det ikke blir deg og din såkalte "kjæreste", så er det vel ikke greit å holde en annen person for narr? Er jo tydelig at partneren din har høyere tanker om fremtiden for dere to enn det du selv har? Og når du velger å holde på som du gjør, så gir du jo ikke han en sjans å være skikkelig lykkelig med noen andre heller? Og det er vel ikke greit? Tenk om det hadde vært deg..

[AnonymBruker]

Jeg mener du bør gå fra din nåværende forlovede. Definitivt.

Og OM det ikke blir deg og din såkalte "kjæreste", så er det vel ikke greit å holde en annen person for narr? Er jo tydelig at partneren din har høyere tanker om fremtiden for dere to enn det du selv har? Og når du velger å holde på som du gjør, så gir du jo ikke han en sjans å være skikkelig lykkelig med noen andre heller? Og det er vel ikke greit? Tenk om det hadde vært deg..

takk for ærligheten. Det er dette jeg trenger å høre.

Og ja jeg har tenkt tanken, hva om det var meg. Men jeg er jo glad i forloveden min. Det er jo det som er problemet. Jeg er jo faktisk glad i han. Og jeg har mange ganger forsøkt å legge kortene på bordet.

Jeg fortalte til og med til han engang for flere år siden at jeg hadde flørta med en annen, truffet en annen men at jeg angret meg som jeg gjorde på daværende tidspunkt. Og han skjønte det. Han sa det var greit. Han visste han hadde "glemt" meg i hverdagen sin. Og at han ville prøve endre det. Jeg lurer jo av og til på om han allerede har ei anna ei selv. For sex er heller ALDRI tema. Også drar han plutselig opp dette med å få et barn til. Jada med storken da eller.

Hmmm... uansett takk for svar.

Anonymous poster hash: 2a473...cd3

[Gjest Ljhh]

takk for ærligheten. Det er dette jeg trenger å høre.

Og ja jeg har tenkt tanken, hva om det var meg. Men jeg er jo glad i forloveden min. Det er jo det som er problemet. Jeg er jo faktisk glad i han. Og jeg har mange ganger forsøkt å legge kortene på bordet.

Jeg fortalte til og med til han engang for flere år siden at jeg hadde flørta med en annen, truffet en annen men at jeg angret meg som jeg gjorde på daværende tidspunkt. Og han skjønte det. Han sa det var greit. Han visste han hadde "glemt" meg i hverdagen sin. Og at han ville prøve endre det. Jeg lurer jo av og til på om han allerede har ei anna ei selv. For sex er heller ALDRI tema. Også drar han plutselig opp dette med å få et barn til. Jada med storken da eller.

Hmmm... uansett takk for svar.

Anonymous poster hash: 2a473...cd3

Selvfølgelig er du glad i en person som du har levd med.. Du bryr deg jo om han -men er ikke dermed sagt at ønsker å vie resten av livet ditt til han. Du er jo glad i vennene dine også?

Samtidig kan ikke du noe for at du treffer en som feier bakken under deg? Følelser kan en dessverre ikke styre, selvom man av og til skulle ønske det.. Men likevel så tenker jeg at i det forholdet du er i pr dd, så klarer du ikke gi nok av deg selv til at dere begge er lykkelige.. Ja, du kan please han der og da, men det hjelper jo ikke det -for da vil jo ikke du ha det bra med deg selv. Er jo også feil å holde en annen for narr, for for hver dag som går, så svinner jo hans sjanser til å være lykkelig hos noen andre.. Du kan jo ikke fortsette bare for å føle trygghet?

[Gjest Ljhh]

Selvfølgelig er du glad i en person som du har levd med.. Du bryr deg jo om han -men er ikke dermed sagt at ønsker å vie resten av livet ditt til han. Du er jo glad i vennene dine også?

Samtidig kan ikke du noe for at du treffer en som feier bakken under deg? Følelser kan en dessverre ikke styre, selvom man av og til skulle ønske det.. Men likevel så tenker jeg at i det forholdet du er i pr dd, så klarer du ikke gi nok av deg selv til at dere begge er lykkelige.. Ja, du kan please han der og da, men det hjelper jo ikke det -for da vil jo ikke du ha det bra med deg selv. Er jo også feil å holde en annen for narr, for for hver dag som går, så svinner jo hans sjanser til å være lykkelig hos noen andre.. Du kan jo ikke fortsette bare for å føle trygghet?

Men at han har glemt deg i hverdagen sin, synes du at han har blitt bedre på å gi deg oppmerksomhet etter at han sa det?

[AnonymBruker]

Det gikk bra i starten. Men så forsvant han mer inn i eget arbeid igjen og sexen forsvant IGJEN. Når vi fikk barn var han oppmerksom en stund. Men nå virker det som at det er et ork også. Huff jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.

Glad i han. Veldig glad i han. Men som sant er, så kom det en og slo meg over ende. Vakker og oppmerksom. Og følelsene var der hos begge. Men da hos meg sitter de dypt. Hos han vet jeg ikke. Han er jo også gift.

Jeg er vel bare et troll uansett hvordan jeg vrir og vender på det.

Anonymous poster hash: 2a473...cd3

[Blid jente]

Føler med deg....

men bare lurer på en ting? Hvor gamle er du og han?

[AnonymBruker]

Føler med deg....

men bare lurer på en ting? Hvor gamle er du og han?

Jeg er rundt 30 og det er min forlovede og. Min store kjærlighet er i 40åra.

Anonymous poster hash: 2a473...cd3

[Blid jente]

Jeg er rundt 30 og det er min forlovede og. Min store kjærlighet er i 40åra.

Anonymous poster hash: 2a473...cd3

Ok. Takk for svar. Ønsker deg lykke til. Følg hjertet ditt, er mitt råd.

[tussi84]

Det virker som du kommer til å ende opp uten noen av dem. Din elsker har kone som du skrev og virker ikke interessert i å gå fra henne. Han er også vært utro med flere som du sier mot sin kone. Om han så skulle gå fra kona si hva får deg til å tro at det samme ikke vil skje med deg? Tror ikke dette med elskeren er noe forhold som vil vare om du bestemmer deg for å gå fra din forlovede.

Samtidig er du jo ikke ærlig ovenfor din forlover eller. Han tror alt er bra og du har på samvittigheten at du har et forhold på si. Etter hva du skriver synes jeg ikke noe om hvordan din forlover oppfører seg heller. Samtidig forsvarer det ikke at du går bak ryggen på han. Men har ikke tenkt til å gi deg noen moral preken. Hva om din forlover finner ut av dette?

Jeg tror du kunne trengt å være singel en stund verken involvert med din forlover eller din elsker. Funnet ut av følesene dine og hva du ser etter i en mann. Dette her kommer ikke til å fungere i lengden.