Han fikk det til å renne over, gråter og er frutsrert

[AnonymBruker]

Jeg har følt at alt har gått veldig dårlig de siste årene og har mistet mye av livsgleden. Jeg har gjort det dårlig på studiene og ikke orket å jobbe. Jeg aner ikke hva det kommer av. Jeg tror at jeg har mistet selvitlliten, og jo mer ned i hengemyra jeg har kommer, jo verre har det vært å ha troen på seg selv. Jeg skal ikke syte mer, og snakker ikke med folk om dette.

Nå har da min kjæreste, som jeg aldri har bebreidet for det, men mistenkt at har noe med motgangen å gjøre, kritisert meg.

Jeg har virkelig jobbet hardt for forholdet og for oss. Jeg har skaffet moren hans jobb, jeg har hjulpet han med kontakter for å få en jobb han ville ha. Jeg har flyttet for at han skal kunne bo nærmere barnet sitt. Jeg har tatt meg fri for å rydde opp hjemme etter oppussing. Jeg lånte han penger da han gikk ledig. Jeg har ofret meg veldig for forholdet, noe som selvsagt utløste problemene på skolen. I tillegg har besteforeldrene mine gitt oss mye hjelp, men også en del arbeid.

Jeg er nå ferig sykepleier, men vil videre på master. Jeg klarte ikke å forbedre karakterene, og karakterne gikk rett vest etter at jeg møtte han. I tillegg var han lite hjemme og oppførte seg som en egoist da han gikk ledig, noe som medførte at jeg ikke studerte noe på lang tid.

I dag har jeg hatt en effektiv dag, stolt av meg selv:) Jeg har nok bevisst tenkt mer på meg selv det siste året, og forsøkt å tenke at dersom forholdet ikke tåler dette, så får jeg bli alene.

Istedenfor å si jeg var flink i dag, så sa han " holder du på med det enda?. Herre Gud, det tar max en time normal sett...det burde virkelig ikke ta lang tid altså." Jeg ble så sint og lei meg.

Deretter fikk jeg høre at jeg må skjerpe meg, at jeg har holdt på med studiene i mange år, og at jeg må anerkjenne at jeg ikke klarte bedre på sykepleiern. At jeg heller må bestemme meg for hva jeg vil, ta meg isammen. Osv osv.

Lett å skylde på han. Jeg sa hvor uretfferdig jeg synes det var og han sa at jeg alltid skylder på alle andre, at jeg ikke tåler kritikk osv.

Jeg er jo ikke til å kjenne igjen etter at vi ble sammen, men drøyt å skylde på han, men da kan han da i det minste holde kjeft. Jeg var der for han da han ikke gjorde noen ting. Har gjort så mye mer for han enn det han noen sinne kommer til å klare å gjøre for meg. Også får jeg dette som takk!

Anonymous poster hash: 05754...b07

[Nuttapia]

Kanskje du skal fortelle ham akkurat det du beskrev her?

Et forhold virker ikke når det går under prinsippet "gi og ta".

Man skal "gi og få". Får man ikke noe tilbake, så er det heller ingenting å gi. Tilslutt. Selvom man vil det aldri så mye.

Å ta, vil si å stjele. Stjele tid, tillit etc.

Om du synes han stjeler tiden din, vil jeg råde deg til å avslutte før du begraver deg enda mer.

Jeg heier på deg