Datter på 16 år med anorexia, trenger råd

[AnonymBruker]

Hun har tre uker mellom hver psykologtime, noe jeg tror er for lenge. Nå vet jeg ikke hva som er vanlig.

Min datter får hjelp av psykolog pga selvskading (som forsåvidt er mange av de samme mekanismene som anoreksi), og da hun ble overført fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten, ble oppfølginga mye hyppigere. Nå har hun time hos kommunepsykologen 1 gang per uke, og det tror jeg er nødvendig.

Anonymous poster hash: 81bb6...fe4

[GirlInterrupted]

Det var en god ide.

Har du noen tips om en blogger ?

Dersom du ønsker kan du kontakte meg. Jeg har hatt anoreksi i ca 16år, og vil gjerne hjelpe dere dersom dere ønsker det?

[GirlInterrupted]

Tusen takk for svar fra dere som har/har hatt spiseproblemer selv.

Deres tanker og råd er viktige.

Alle ideer og tanker utenom A4 boksen og som dere tror kan trigge oss, absolutt ikke.

Vi er veldig takknemlige for alle som deler tanker og meninger om hva som kan bidra til at vi får hjulpet jenta vår ut av dette.

Jeg har idag ringt legen og sykehuset og venter på at legen på sykehuset ringer tilbake.

Skal be om time til ernæringsfysiolog så vi kan få en grei og lett oversikt over mat som inneholder mye fett.

Desverre vet jenta vår en god del om mat og fettinnhold, men vi må gi det et forsøk.

I tillegg ber jeg om foreldreveiledning.

Samtidig tror jeg at dere her inne som har det samme problemet eller lever sammen med noen som har dette problemet har mange ideer og synspunkter.

Hun har tre uker mellom hver psykologtime, noe jeg tror er for lenge. Nå vet jeg ikke hva som er vanlig.

Svarer igjen jeg:) hun kan få timer hyppigere. Jeg hadde en periode 2 ganger i uka, og gikk ned til en etterhvert.

Foreldreveiledning tror jeg er en god ide. Jeg antar at dere kan kjenne på skyldfølelse? Skam? Sinne? Fortvilelse? Det jeg tenker er at hva dere nå enn tenker dere har gjort feil tidligere, legg det bort. Dere kan ikke forandre det uansett. Det dere derimot KAN gjøre er å være der nå og gjøre deres beste. Men husk å ta pauser. Gå en tur bare dere, kino, hva som helst. Anoreksi kan ødelegge en familie, hvertfall slite den kraftig ut.

Spis med deres datter, men ikke press henne. Ingen kan hjelpe henne med å bli frisk før hun selv ønsker det, og selv da er det mye ambivalens. Anoreksi opptrer som ro i en kaootisk verden for den som lider av det, og det å skulle slippe taket er både skummelt og vanskelig.

En tvangsinnleggelse er vanskelig å få til, og det er jeg glad for. Det er et alvorlig inngrepen i et mennskes liv, og ikke noe å ta "lett " på.

Igjen, dersom dere ønsker kan jeg hjelpe det jeg kan:)

[AnonymBruker]

Datteren vår på 16 år har anorexia. Hun har gått sakte ned, men raskere det siste halve året. Endelig fikk legen opp øynene. (var hos legen for to år siden første gang pga hun begynte å spise mindre)

Nå er hun i oppfølging av lege, hun har vært til psykolog.

Jeg og mannen har snakket med ansatte på anorexia senteret her vi bor og fått vite noen strategier.

Vi var forberedt på at det ville bli en kamp, men de kampene vi har overgår enhver fantasi.

Ingen mat er god, alt smaker æsj.

Hvert eneste måltid er et leven uten like. Vi krever at hun spiser opp maten hun får, og det er mat utover bordet, det er hyl og skrik osv. Hvert måltid drar ut i lengde da en av oss foreldre sitter til hun har spist opp.

Hva gjør dere andre med ungdom med anorexia?

Hvordan kan man få henne frisk?

Hva slags kjøreregler har hjulpet dere?

Har dere noen råd å gi oss?

Vi er slitne men står i det og skal fortsette å stå i det.

Har ukentlig kontakt med lege.

Men vi føler oss hjelpeløse, og synes det er vanskelig og vondt.

Helt siden jeg startet på ungdomsskolen, har jeg slitt med både mat, kropp og trening. Først og fremst vil jeg si at det tar tid. Det tar tid å bli frisk fra en slik lidelse. Så ikke press henne, gi henne tid.

Det som hjalp meg gjennom denne perioden, var at jeg fikk litt frihet. Jeg hadde kontroll selv om jeg fikk hjelp. Jeg besøkte en psykolog regelmessig, men det hjalp ikke noe særlig. Senere fant jeg ut at det var fordi jeg ikke turte å åpne meg selv. I dag prater jeg åpent til foreldrene mine. Jeg forteller dem om følelsene mine, om skolen og om problemene mine. Det å kunne snakke om sine egne problemer, det å være åpen og ærlig om det, er en viktig del av å bli friskere. Likevel, ikke alle liker å prate om seg selv og om følelsene sine, så ikke tving henne til å gjøre det. Prøv heller å oppmuntre henne til det.

Når dere lager middag, unngå fet og usunn mat. Bruk heller sunne råvarer og lite olje/smør. Det kan være en kamp å spise slik mat, ihvertfall i begynnelsen. Og for all del, ikke tving henne til å spise godteri eller til å drikke brus. Fortell henne at dere bekymrer dere. Å høre at noen bryr seg, at noen er bekymret og at noen er glad i deg, kan være den største hjelpen.

Ikke la henne være alene om dette. Få henne til å tenke på andre ting. Ta henne med på småturer og utflukter - kinoturer (uten godteri?), skogsturer, bowling, o.l. Vær oppmerksom på at småturer og utflukter som innebærer mat, kan ofte bli sett på som et stort mareritt for personen med en spiseforstyrrelse.

Til slutt vil jeg si at dette er basert på egne erfaringer og egne følelser. Jeg har ikke hatt anoreksi, men jeg har hatt et problem med mat, kropp og trening. Jeg hjalp meg selv, rett og slett. Det var vanskelig, et helvete, men jeg ble så godt som frisk. Håper dette er til litt hjelp. Lykke til.

Anonymous poster hash: 7d743...d96

Anonymous poster hash: 7d743...d96

[AnonymBruker]

Ideen om å kontakte en blogger, syns jeg var god. I en periode leste jeg mye en blogg som het arikanne.com Syns hun bloggeren virker som en tankefull, omsorgsfull og "ekte" jente Lykke til til dere alle

Anonymous poster hash: 9eba7...8cf

Støtter denne.Heller det enn stop screaming. Karianne har kommet mye lengere,og er mye mer moden!!!

Anonymous poster hash: 6d5c9...dea

[Gjest Magdalene]

Dere trenger jo hjelp! Det er ikke meningen at dere skal måtte "bekjempe" dette alene.

Leste en artikkel for litt siden om trening som hjalp veldig for en del med spiseforstyrrelser.

http://www.bt.no/sprek/Trening-hjalp-Linn-Bara-31-a-bli-frisk-fra-spiseforstyrrelsen-2887552.html#.Uyn8exZ0bRULinn

Kan det være en ide å kontakte Rådgivning Om Spiseforstyrrelser (ROS) ?

http://www.nettros.no

Endret 19. mars 2014 av Magdalene

[AnonymBruker]

La og mat, og server cola.

Anonymous poster hash: 3d9fe...9cd

[AnonymBruker]

Jeg har selv hatt bulimi i 13 år og selv om det ikke er akkurat det samme, så er mye likt. Hadde noen tvunget i meg mat hadde jeg flyttet ut ved første sjanse jeg hadde og kuttet kontakt med alle som ikke respekterte at jeg spiste det jeg selv ville. Jeg har valgt å bo alene for å unngå mas om mat, man sliter nok med seg selv som det er, andres mas er det siste man trenger. Ved å fortsette å tvinge i henne mat, kan dere risikerer at hun til slutt tyr til å stikke fingen i halsen eller begynne med ekstremtrening. Dere MÅ ha tålmodighet, selv om det er et helvete!

Å finne en god psykolog er veldig viktig, ikke alle vet hva de driver med. Min første psykolog var helt ute og kjøre, jeg kjente meg overhodet ikke igjen i hennes oppfatning av meg. Det finnes flere forskjellige terapiformer.

Til slutt, IKKE kommenter vekt og utseende, bare la henne være. Alt dere sier kan vris og tolkes feil, som en over meg har skrevet så kan "du ser godt ut" tolkes som "du er feit".

Tålmodighet og god kontakt med psykolog og lege er nøkkelord her. Det er viktig at hun føler at hun blir sett og tatt vare på. Forstått vil hun nok aldri føle seg, men å føle at noen virkelig prøver å forstå er en god følelse.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 45978...d48

[AnonymBruker]

Jeg håper ikke dette innlegget blir oppfattet som triggende.

Vær så snill, ikke tving henne til å spise så og så mye mat/spise opp alt som er på talerknen! Dette vil i verstefall gjøre det hele mye verre. Det beste er nok å gå sakte, men sikkert fram. Prøv å få henne til å spise litt mer i dag, så litt mer i morgen og enda litt mer i over i morgen. Tålmodighet er utrolig viktig i slike tilfeller. Jeg holder forresten med Anonym ovenfor; fokuser på sunn, men næringsrik mat!

Dersom hun starter å legge på seg ikke kom med kommentarer som "Åh, så sunn du ser ut!" eller "Du ser så mye bedre ut nå!" Mange med spiseforstyrrelser oppfatter slike kommentarer som triggende, selv om de er positivt ladet og godt ment. Prøv å ikke kom med så mange kommentarer om utseendet/fysikken/kroppen hennes, uansett hvor fin du synes hun er og hvor godt du mener det er det ikke alltid sikkert at datteren din ser på det som positivt.

Tvangsinnleggelse funker i noen tilfeller, men burde etter min mening være aller siste utvei og tas i bruk dersom det er snakk om liv og død. Dette er selvsagt individuelt, jeg kjenner ikke datteren din og jeg vet ikke hva som er best for henne, det jeg har kommet med er bare veldig generaliserende "tips".

Har flere venninner med tidligere SF i ulike varianter, og dette er hva de og har gitt uttrykk for i ettertid.

Spesielt dette med kommentarer som er ment positivt. Det har trigget nye episoder for dem.

Anonymous poster hash: 07e82...3d0

[Gjest carmabell]

Støtter denne.Heller det enn stop screaming. Karianne har kommet mye lengere,og er mye mer moden!!!

Anonymous poster hash: 6d5c9...dea

Synes det blir feil å dømme noen ut i fra hva man leser på bloggen.. Jeg har kjent Vigdis (stopscreaming) godt siden 2010 og vi møtes fortsatt innimellom og snakker en del. Hun har faktisk kommer langt og jeg er kjempestolt over henne! Bloggen bruker hun mere til å få ut de negative følelsene, du skulle bare visst hvor mye positivt det er i den jenta!

Til TS: Jeg anbefaler at du leser bloggen flammehavet.blogg.no skrevet av Frida og hennes kamp mot anoreksien hvor hun vant. Der skriver hun også mye om hvordan foreldrene hjalp henne.

[fruenge]

www.iks.no

interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser. Det er viktig å huske på at en spiseforstyrrelse har en bakenforliggende årsak som man må finne ut av og behandle. Først da kan man bli frisk. Hvis du ringet iks så får fu snskke med erfarne personer som kan gi deg råd. Lykke til!

[seleneluna]

Hvorfor blir ikke denne tråden stoppet? Her florerer det forslag fra folk som ikke vet hva de snakker om.

TS, ring IKS eller ROS og be om hjelp. Du vil ikke få den hjelpen du trenger fra folk på kvinneguiden.

Husk også at en slik sykdom ofte handler om andre ting enn mat.

[GirlInterrupted]

Hvorfor blir ikke denne tråden stoppet? Her florerer det forslag fra folk som ikke vet hva de snakker om.

TS, ring IKS eller ROS og be om hjelp. Du vil ikke få den hjelpen du trenger fra folk på kvinneguiden.

Husk også at en slik sykdom ofte handler om andre ting enn mat.

Jeg blir sjelden provosert av innkegg på forum, men nå ble jeg det. Selvfølgelig skal man ta endel råd og innspill med en klype salt, og kanskje var det ikke meg du siktet til i det hele tatt, men..

Ikke undervurder forumbrukere heller. Dessverre vet jeg hva jeg snakker om, altfor godt. Jeg KAN gi råd og innspill som er både saklige og korrekte. Hverken jeg eller andre skal erstatte helsevesenet, men køene er lange, uendelige om man enten er pårørende eller den som lider av anoreksi. Jeg anser derfor å skrive her som helt ok. Medisinske svar skal ingen gi, kun leger. Psykologiske aspekter skal ikke granskes og konkluderes, det kan kun psykologer og psykiatere. Men råd, det går an. Det er dette IKS og ROS også gjør. De er tidligere spiseforstyrrede selv. Ta gjerne kontakt med dem, det er jeg enig i, men ikke antyd at tråden skal stenges. Det er min mening

[seleneluna]

Jeg blir sjelden provosert av innkegg på forum, men nå ble jeg det. Selvfølgelig skal man ta endel råd og innspill med en klype salt, og kanskje var det ikke meg du siktet til i det hele tatt, men..

Ikke undervurder forumbrukere heller. Dessverre vet jeg hva jeg snakker om, altfor godt. Jeg KAN gi råd og innspill som er både saklige og korrekte. Hverken jeg eller andre skal erstatte helsevesenet, men køene er lange, uendelige om man enten er pårørende eller den som lider av anoreksi. Jeg anser derfor å skrive her som helt ok. Medisinske svar skal ingen gi, kun leger. Psykologiske aspekter skal ikke granskes og konkluderes, det kan kun psykologer og psykiatere. Men råd, det går an. Det er dette IKS og ROS også gjør. De er tidligere spiseforstyrrede selv. Ta gjerne kontakt med dem, det er jeg enig i, men ikke antyd at tråden skal stenges. Det er min mening

Alle tråder der hvor tematikken dreier seg om spiseforstyrrelser stenges på grunn av at dette er et så ømfintlig tema, hvor råd fra oss her inne kan være til skade for de enkelte som kan komme i fare for å lese det. Jeg skjønner ikke hvorfor dette tilfellet er annerledes.

Oppfordringen bør vel være den samme? Oppsøk profesjonell hjelp.

[GirlInterrupted]

Alle tråder der hvor tematikken dreier seg om spiseforstyrrelser stenges på grunn av at dette er et så ømfintlig tema, hvor råd fra oss her inne kan være til skade for de enkelte som kan komme i fare for å lese det. Jeg skjønner ikke hvorfor dette tilfellet er annerledes.

Oppfordringen bør vel være den samme? Oppsøk profesjonell hjelp.

Ok, det visste jeg ikke. Er en stund siden jeg var aktiv på forum, så beklager hvis jeg virket krass.

Definitivt! Med store bokstaver

[AnonymBruker]

Synes det blir feil å dømme noen ut i fra hva man leser på bloggen.. Jeg har kjent Vigdis (stopscreaming) godt siden 2010 og vi møtes fortsatt innimellom og snakker en del. Hun har faktisk kommer langt og jeg er kjempestolt over henne! Bloggen bruker hun mere til å få ut de negative følelsene, du skulle bare visst hvor mye positivt det er i den jenta!

Til TS: Jeg anbefaler at du leser bloggen flammehavet.blogg.no skrevet av Frida og hennes kamp mot anoreksien hvor hun vant. Der skriver hun også mye om hvordan foreldrene hjalp henne.

Det kan så være,men det er ikke til å legge underen stol at hun fremdels er ganske fanget av sykdommen at hun ikke vil fremstå som et positivt forbilde når det kommer til å skulle gi råd til en annen jente som er fanget i klørne på en sf. Og det er ikke noe vondt ment. Derfor mener jeg fremdels at Karianne er mere "riktig"

Anonymous poster hash: 6d5c9...dea

[AnonymBruker]

Hvorfor blir ikke denne tråden stoppet? Her florerer det forslag fra folk som ikke vet hva de snakker om.

TS, ring IKS eller ROS og be om hjelp. Du vil ikke få den hjelpen du trenger fra folk på kvinneguiden.

Husk også at en slik sykdom ofte handler om andre ting enn mat.

Hvor i alle dager "florerer" det av forslag fra folk som ikke vet hva de snakker om?

Selvfølgelig er det lov til å stille slike spørsmål som ts gjør, og det er like lov til å svare. Det er tema relatert til selvmord som ikke er lov her på KG. At foreldre til en 16-åring med spiseforstyrrelse søker råd og støtte, er da virkelig stuerent. Makan!

Og om denne moren skulle få et på trynet råd av noen som ikke har peiling? Hva så? Merker du ikke at hun er oppegående? Du tror ikke hun kommer til å føkke opp datteren sin fordi hun skyller cola ned i halsen på henne fordi "noen på KG sa at det skulle hun gjøre"?

Anonymous poster hash: e576c...419

[seleneluna]

Hvor i alle dager "florerer" det av forslag fra folk som ikke vet hva de snakker om?

Selvfølgelig er det lov til å stille slike spørsmål som ts gjør, og det er like lov til å svare. Det er tema relatert til selvmord som ikke er lov her på KG. At foreldre til en 16-åring med spiseforstyrrelse søker råd og støtte, er da virkelig stuerent. Makan!

Og om denne moren skulle få et på trynet råd av noen som ikke har peiling? Hva så? Merker du ikke at hun er oppegående? Du tror ikke hun kommer til å føkke opp datteren sin fordi hun skyller cola ned i halsen på henne fordi "noen på KG sa at det skulle hun gjøre"?

Anonymous poster hash: e576c...419

Hadde jeg opprettet en tråd, hvor jeg forklarer at jeg er anokrektisk, men søker om råd for å bli flinkere å spise feks. faste måltider, vil tråden stoppes momentant. Det samme skjer hvis en med bulimi ønsker råd fra andre om hvordan å unngå overspisng eller hvis en ganske enkelt lurer på hva som er en "normal" frokost. Begrunnelsen fra moderator, er alltid den samme (som jeg nevnte i innlegget over).

Jeg skjønner meg ikke alltid på vurderingene som legges til grunne, da jeg mener mange av trådene er uskyldige og hvor det er tydelig at TS bare trenger noen trøstende ord. Jeg blir ofte provosert av at trådene stoppes. Tråder som direkte er knyttet opp mot angst og depresjoner blir ikke håndtert på samme måte, selv når TS selv skriver at h*n helst skulle bare dødd/eller aldri vært født.

Det virker som om spiseforstyrrelser er et uønsket tema unne på KG. Jeg mener man må kunne diskutere slike ting, uansett hvor tabubelagt det er.

Poenget mitt var bare å presisere at det virkelig ikke er noen forskjell på denne tråden som alle disse andre. Og jeg spør derfor hvorfor akkurat denne tråden får fortsette i det uendelige.

[AnonymBruker]

Har hatt ulike spiseforstyrrelser selv, og har følgende råd:

Ikke tving i meg mat

Ikke tving meg til å spise usunn og/eller kaloririk mat

Ikke kommenter, ros eller kritiser kroppen min. Eller spisingen. Det blirALLTID feil.

Alt dette kan trigge mer sulting og bulimi.

Selv om jeg har vært " frisk" lenge, gjerne over flere år, så vil det alltid ligge latent. Derfor, ikke kommenter spisingen eller kroppen min senere heller.

Jeg trenger tid og hjelp. Foreldre er neppe rette hjelpen, det viktigste er at de er for meg. Og er glad i meg ubetinget. Jeg trenger dere med meg, ikke mot meg.

Er datteren deres veldig syk så trenger hun tett oppfølging av det profesjonelle. Dette er ikke en kamp dere er kvalifisert til.

Anonymous poster hash: 058b0...9b6

[GirlInterrupted]

På en måte forstår jeg at slike tråder kan bli stengt. En anorektiker er en mester i å tolke på alle slags underfundige måter, og råd om eks spising og hjelp fra foreldre kan misbrukes til anoreksiens fordel.

Når det er sagt mener jeg likevel at tråden skal få stå. Alle, inkludert anorektikere har et valg.H*n med anoreksi eller bulimi kan faktisk velge å ikke tolke det slik. Sykdommen er fæl og grusom, og av og til føles det ikke ut som man har noen valg.

Internett er på både godt og vondt, og det gode er nettopp dette at man kan søke råd og opplysning som pårørende. Og selvfølgelig se rådene an, og ta det med en klype salt.