Å bryte ut av negative vaner

[Cap]

Jeg og madammen har vært sammen i 4 år, og vi har kjøpt leilighet sammen. Livets gang går veldig greit, utdanningen er snart ferdig og arbeidslivet begynner snart. I all hovedsak så har vi det veldig bra sammen. Vi har de samme målene i livet, når vi tenker ting skal skje, og en "verdensanskuelse" som er svært lik.

Som alle andre forhold har vi våre ting å strides med. For å gjøre det enkelt kan jeg vel kategorisere litt hvordan vi er slik:

Jeg:

- Mer tilbakeholden. Tenker mer for meg selv enn jeg sier/formidler ut til andre.

- Foretrekker å diskutere rolig der det er uenighet, men det er også avhengig av at jeg kommer over terskelen til å si ifra, som av og til er høy. Klassisk stil av å irritere seg over tid, for så å legge ut i en stor dose senere(urettferdig, ja)

- Liker virkelig ikke høylydt diskusjon eller krangel. Iallefall ikke foran andre. Ubekvemt å flaut.

- Synes det er vanskelig å artikulere hva jeg tenker og føler. Om jeg legger ut om det over en lengre samtale så finner jeg ordene ganske bra til slutt.

Henne:

- Initiativrik. Står mer for den sosiale siden av oss som par. Arrangerer parkvelder, ting vi finner på, etc.

- Pusher mer på planleggingen og "ting som må gjøres". Feks "nå skal vi rydde"/"nå må vi planlegge hva vi skal gjøre fremover".

- Påtar seg fort mer bekymringer og ansvar enn nødvendig(eller sunt) til tider.

- Er mer tydelig på hva hun vil, hva hun mener.

- Er god til å fremme sitt og hennes. For mye slik jeg føler til tider, at det ikke er så gjensidig som jeg ønsker.

- Ved diskusjon er hun mer komfortabel ved å ha mer direkte krangel. Ting jeg har tendens til å oppfatte litt som "fjortisskrangling".

Og ja, det er litt klisje "parfordeling" av oppgaver her

Så saken er: Hun har følelsen av å måtte i stor grad "trekke lasset" i forholdet, ta ansvar for ting hun ikke ønsker eller vil. Men at dette på sett å vis automatisk skjer fordi jeg ikke påtar meg det ansvaret. På min side har jeg typisk driv for å engasjere meg når det kommer til "mannearbeid", type konstruksjon og duppeditter. Men iniativ ved forholdet kommer ikke dette like godt. Så når vi er typisk slitne, vondt i hodet eller stresset så blir det som det blir, noen blir sure. Når jeg en sjelden gang blir oppriktig sur så fyrer jeg løs om det som har bygget seg opp for min del. Et eksempel kan være at når jeg har migrene, så viser hun ikke tilsvarende hensyn til meg som jeg gir henne(vi har begge migrene, hurra). At min passivitet blir til at jeg gir, hun tar. Er hun dårlig med migrene, blir det fort ingen nåde. Jeg trekker meg unna(fordi jeg ville likt det samme). Så når vi har uenighet, så sliter jeg med å si ifra om det jeg mener er urettferdig eller dårlig gjort, og trekker meg unna når hun begynner å "gå i skyttergraven" og gjør seg klar til mer krangel(min oppfatning). Hun trenger at jeg sier ifra klart og tydelig, og kan medgi at hun ser ikke så lett oppfatter hvor aggresiv hun fremstår.

Enkelt sagt: Plassen jeg tar er for liten. Den hun tar er for stor.

Vi blir typisk enige om hva problemet er, de gangene vi ender opp med å ta en lang prat. Men å endre mønsteret, å komme med tiltak renner typisk ut i sanden, og det hele gjentar seg igjen.

Jeg glemmer å bruke dette når ny uenighet oppstår, og hun står likt. Man skulle tro vi var to demente i en evig syklus. Vekten ligger allikevel på meg, da hun er mye bedre til å jobbe med dette på et planlagt, systematisk vis, jeg glemmer det typisk over tid. Tidligere forsøk har vært å skrive ned på mobilen en "evig" daglig påminnelse over å ta slike hensyn, men det har ikke hatt noen virkning, det glemmes.

Hva i huleste kan vi(jeg) gjøre for å bryte rutinene?

[AnonymBruker]

Jeg og madammen har vært sammen i 4 år, og vi har kjøpt leilighet sammen. Livets gang går veldig greit, utdanningen er snart ferdig og arbeidslivet begynner snart. I all hovedsak så har vi det veldig bra sammen. Vi har de samme målene i livet, når vi tenker ting skal skje, og en "verdensanskuelse" som er svært lik.

Som alle andre forhold har vi våre ting å strides med. For å gjøre det enkelt kan jeg vel kategorisere litt hvordan vi er slik:

Jeg:

- Mer tilbakeholden. Tenker mer for meg selv enn jeg sier/formidler ut til andre.

- Foretrekker å diskutere rolig der det er uenighet, men det er også avhengig av at jeg kommer over terskelen til å si ifra, som av og til er høy. Klassisk stil av å irritere seg over tid, for så å legge ut i en stor dose senere(urettferdig, ja)

- Liker virkelig ikke høylydt diskusjon eller krangel. Iallefall ikke foran andre. Ubekvemt å flaut.

- Synes det er vanskelig å artikulere hva jeg tenker og føler. Om jeg legger ut om det over en lengre samtale så finner jeg ordene ganske bra til slutt.

Henne:

- Initiativrik. Står mer for den sosiale siden av oss som par. Arrangerer parkvelder, ting vi finner på, etc.

- Pusher mer på planleggingen og "ting som må gjøres". Feks "nå skal vi rydde"/"nå må vi planlegge hva vi skal gjøre fremover".

- Påtar seg fort mer bekymringer og ansvar enn nødvendig(eller sunt) til tider.

- Er mer tydelig på hva hun vil, hva hun mener.

- Er god til å fremme sitt og hennes. For mye slik jeg føler til tider, at det ikke er så gjensidig som jeg ønsker.

- Ved diskusjon er hun mer komfortabel ved å ha mer direkte krangel. Ting jeg har tendens til å oppfatte litt som "fjortisskrangling".

Og ja, det er litt klisje "parfordeling" av oppgaver her

Så saken er: Hun har følelsen av å måtte i stor grad "trekke lasset" i forholdet, ta ansvar for ting hun ikke ønsker eller vil. Men at dette på sett å vis automatisk skjer fordi jeg ikke påtar meg det ansvaret. På min side har jeg typisk driv for å engasjere meg når det kommer til "mannearbeid", type konstruksjon og duppeditter. Men iniativ ved forholdet kommer ikke dette like godt. Så når vi er typisk slitne, vondt i hodet eller stresset så blir det som det blir, noen blir sure. Når jeg en sjelden gang blir oppriktig sur så fyrer jeg løs om det som har bygget seg opp for min del. Et eksempel kan være at når jeg har migrene, så viser hun ikke tilsvarende hensyn til meg som jeg gir henne(vi har begge migrene, hurra). At min passivitet blir til at jeg gir, hun tar. Er hun dårlig med migrene, blir det fort ingen nåde. Jeg trekker meg unna(fordi jeg ville likt det samme). Så når vi har uenighet, så sliter jeg med å si ifra om det jeg mener er urettferdig eller dårlig gjort, og trekker meg unna når hun begynner å "gå i skyttergraven" og gjør seg klar til mer krangel(min oppfatning). Hun trenger at jeg sier ifra klart og tydelig, og kan medgi at hun ser ikke så lett oppfatter hvor aggresiv hun fremstår.

Enkelt sagt: Plassen jeg tar er for liten. Den hun tar er for stor.

Vi blir typisk enige om hva problemet er, de gangene vi ender opp med å ta en lang prat. Men å endre mønsteret, å komme med tiltak renner typisk ut i sanden, og det hele gjentar seg igjen.

Jeg glemmer å bruke dette når ny uenighet oppstår, og hun står likt. Man skulle tro vi var to demente i en evig syklus. Vekten ligger allikevel på meg, da hun er mye bedre til å jobbe med dette på et planlagt, systematisk vis, jeg glemmer det typisk over tid. Tidligere forsøk har vært å skrive ned på mobilen en "evig" daglig påminnelse over å ta slike hensyn, men det har ikke hatt noen virkning, det glemmes.

Hva i huleste kan vi(jeg) gjøre for å bryte rutinene?

Du må ønske å bryte dem. Hvis du har alarm på mobilen og likevel glemmer å gjøre avtalte justeringer så vil du jo ikke en gang

Anonymous poster hash: 0ba72...ca4