Erfaringer fra dere som har en relasjon til personer med bipolar lidelse

[AnonymBruker]

Jeg møtte en jente for ca 1 mnd siden, og dette har utviklet seg til starten på noe mer.

Hun fortalte meg etter kort tid at hun har bipolar lidelse. Ettersom jeg har jobbet innenfor tung psykiatri, så dukket skepsis, forutinntatthet og fordommer frem og jeg tenkte at dette får bli med en flørt.

Men hun fortsatte å vise hvilken fantastisk person hun er. Jeg tok et oppgjør med meg selv og mitt snevre og strengt tatt urettferdige syn på dette og har vel innsett at jeg begynner å falle ganske så pladask. Hun går til ukentlige samtaler med psykolog og er medisinert.

Jeg lurer på om andre der ute som har relasjoner til mennesker med bipolar lidelse kan dele litt av deres subjektive erfaringer. Hva er for deg det vanskligste ifht. sykdommen? Hvordan forholder du deg til maniske/depressive episoder?

Setter pris på alle svar

Anonymous poster hash: 1120a...a03

[AnonymBruker]

Jeg møtte en jente for ca 1 mnd siden, og dette har utviklet seg til starten på noe mer.

Hun fortalte meg etter kort tid at hun har bipolar lidelse. Ettersom jeg har jobbet innenfor tung psykiatri, så dukket skepsis, forutinntatthet og fordommer frem og jeg tenkte at dette får bli med en flørt.

Men hun fortsatte å vise hvilken fantastisk person hun er. Jeg tok et oppgjør med meg selv og mitt snevre og strengt tatt urettferdige syn på dette og har vel innsett at jeg begynner å falle ganske så pladask. Hun går til ukentlige samtaler med psykolog og er medisinert.

Jeg lurer på om andre der ute som har relasjoner til mennesker med bipolar lidelse kan dele litt av deres subjektive erfaringer. Hva er for deg det vanskligste ifht. sykdommen? Hvordan forholder du deg til maniske/depressive episoder?

Setter pris på alle svar

Anonymous poster hash: 1120a...a03

Har hun bipolar 1 eller 2? De arter seg litt forskjellig.

Jeg har BP2. Mitt hovedproblem er alvorlige depresjoner, men jeg kan også ha milde og moderate. Det kan gå måneder eller år mellom hver gang de kommer, men de kan også komme hyppigere. Varigheten varierer. Noen ganger er de uløst av noe leit jeg opplever, men ofte kommer de bare rekende på ei fjøl uten noen eksakt utløsende årsak jeg kan se. Om jeg blir alvorlig deprimert, så trenger jeg akutt hjelp av lege. Det nytter ikke å be en alvorlig deprimert person ta seg sammen.

Jeg kan også ha hypomanier, men disse er gjerne mer kortvarige og ikke et stort "problem" for meg eller de rundt. Det som kan være mest krevende for de rundt, tror jeg er depresjonene.

Jeg tar ingen medisiner nå, men det finnes gode medisiner for BP2 som kan gjøre en tilnærmet symptomfri. Disse tas hovedsaklig for å forebygge stemningssvingninger. Bipolar lidelse - hvordan den arter seg - kan varierer mye fra person til person.

Anonymous poster hash: b7c21...7ae

[Medusa13]

Er nok litt verre å håndtere dette på privatbasis enn i yrkessammenheng dessverre, fordi det er følelser inne i bildet. Man oppfordres jo alle steder til å lese mest mulig om lidelsen slik at det er lettere å forstå og håndtere. Sikkert ikke så mye hjelp, men lykke til iallefall

[AnonymBruker]

Så lenge de er så godt medisinert at de oppfører seg som normale mennesker, går det greit.

Har de komorbiditet i form av personlighetsforstyrrelser, noe de ofte har, er det uaktuelt. Særlig hvis det er i form av selvdestruktivitet og at de periodevis nekter å ta medisinene sine, eller bedriver testende adferd.

Syke kan virke så fantastiske de bare vil, men jeg vil ha et friskt forhold og det forutsetter en frisk person som tar ansvar for å være frisk. Uansett hva personen har opplevd. Vi har alle inner pain og utfordringer, og jeg lar meg ikke dra inn i å være redningsmann eller støttekontakt for noen. Forhold med ustabile kan ofte føles ekstra sterke og meningsfulle, men det er bare en illusjon. INGEN blir uansett frisk av å være i et forhold, og det er psykologisk umulig å bli kurert av den man er sammen med. Nå snakker jeg på generelt grunnlag, ikke rettet mot bipolare konkret. Likevel kan det være greit å tenke over.

Anonymous poster hash: 0580f...522

[MarianneE]

Vet du, jeg synes du burde lese bloggen til venninna mi.

Hun er bipolar og skriver utrolig godt om det.

Husker ikke navnet på bloggen, men om du søker etter dragez+blogg burde du ha hellet med deg.

[Avalon]

Så lenge medisinene virker, og de ikke finner på å slutte på dem går det helt fint.

Har bipolar i familien, og når vedkommende endelig fikk rett medisin har det gått strålende i flere år nå.

Vedkommende har også egen familie, samboer og barn. Ikke noe problem.

[AnonymBruker]

Jeg er mildt bipolar. Er mest hypomanisk og har fra tid til annen depresjoner hvor jeg mister all motivasjon og hvor alt føles galt. Har ingen relasjonsproblemer til gutter, og ingen har hatt et problem med min diagnose. Men når jeg er rolig, "frisk" og på plass er jeg nødt til å forklare hva jeg trenger når jeg blir deprimert. Det jeg trenger fra en gutt da er at han virkelig viser at han er glad i meg, og at han er villig til kjempe for meg selvom jeg blir noe vanskelig. Er selv stort sett ikke i stand til å formidle det når jeg først er nede i grøften.

Kanskje dere rett og slett skal prate litt om hva hun trenger når hun er i vanskelige perioder? Så vet du litt hva som kreves og hvordan du skal forholde deg til det For det er mulig å ha et godt forhold til en bipolar

Hilsen jente 22

Anonymous poster hash: 4f1f3...2c2

[AnonymBruker]

Riktig og viktig som AB skriver over her at det er ulike grader av bipolaritet. Er du sikker på at det er tung psykiatri det er snakk om her?

Er hun bipolar 2, er det depresjoner hun har hatt størst problem med, og deprimerte mennesker finner du også flust av blant folk uten diagnoser. Hvis hun er bipolar 2 med innsikt, psykolog og og har medisiner som virker, er kanskje fordommene dine et større problem enn hennes eventuelle stemningssvingninger?

Anonymous poster hash: de776...bf0

[Snakkis]

Veldig spesielt at du sier du jobber med mennesker med psykiske problemer å nevner deretter at du har fordommer mot denne lidelsen. Finn deg et annet yrke.

[AnonymBruker]

Veldig spesielt at du sier du jobber med mennesker med psykiske problemer å nevner deretter at du har fordommer mot denne lidelsen. Finn deg et annet yrke.

Tror faktisk ikke det er helt uvanlig. En ting er å synes det er greit på jobb, men privat er en annen ting. Men TS er jo ærlig og sier han har fått utfordret sine fordommer.

Forøvrig synes jeg ikke det er diagnosen som er avgjørende, uansett hva diagnosen er, men hvordan funksjonsnivået er og hvordan både den diagnosisiserte og partner forholder seg til det.

Anonymous poster hash: f1e4f...f4f

[Snakkis]

Tror faktisk ikke det er helt uvanlig. En ting er å synes det er greit på jobb, men privat er en annen ting. Men TS er jo ærlig og sier han har fått utfordret sine fordommer.

Forøvrig synes jeg ikke det er diagnosen som er avgjørende, uansett hva diagnosen er, men hvordan funksjonsnivået er og hvordan både den diagnosisiserte og partner forholder seg til det.

Anonymous poster hash: f1e4f...f4f

Så hvis jeg jobber med funksjonshemmede er det passende med fordommer på privaten. Helt uhørt.

[AnonymBruker]

Så hvis jeg jobber med funksjonshemmede er det passende med fordommer på privaten. Helt uhørt.

Jeg sa at jeg tror det er ganske vanlig med fordommer selv om de jobber med det. En annen ting er om det er greit. Det er det ikke!

Anonymous poster hash: f1e4f...f4f

[Apehjerne]

Riktig og viktig som AB skriver over her at det er ulike grader av bipolaritet. Er du sikker på at det er tung psykiatri det er snakk om her?

Er hun bipolar 2, er det depresjoner hun har hatt størst problem med, og deprimerte mennesker finner du også flust av blant folk uten diagnoser. Hvis hun er bipolar 2 med innsikt, psykolog og og har medisiner som virker, er kanskje fordommene dine et større problem enn hennes eventuelle stemningssvingninger?

Anonymous poster hash: de776...bf0

ikke nødvendigvis. en med BP2 kan like gjerne ha størst problemer med hypomani som med depresjon.

[Snakkis]

Jeg sa at jeg tror det er ganske vanlig med fordommer selv om de jobber med det. En annen ting er om det er greit. Det er det ikke!

Anonymous poster hash: f1e4f...f4f

Hva som er vanlig for deg aner virkelig ikke jeg, men i min bok er dette overhode ikke vanlig nei- Det er pga slike holdninger som er årsaken til at mennesker med psykiske problemer og andre handicap ikke får den behandlingen de har rett på. Tenk om du var den syke med eks hjertefeil og en sykepleier bare hadde ignorert alarmen på sykehuset fordi hun syntes du var en sytekopp.

Endret 19. mars 2014 av melonen

[AnonymBruker]

Jeg er selv bipolar med familie-medlemmer som også er det. Jeg har "tatt ansvar" for bippen min, tar medisiner, spiser sunt, er i aktivitet og ber venner og familie om å si ifra om jeg er for slitsom. Jeg tror det er viktig, at man tar bippen sin på alvor.

Mine to familiemedlemmer bryr seg simpelthen ikke. For den ene, eldre, så har det gått over stokk og stein og han har frastøtt seg det meste av mennesker rundt seg.

Den yngre lar det bare skure og gå og havner i hver maniske episode i forhold som aldri er liv laga, alltid damer med tyngre psykiske problemer enn han selv, også havner han ned i depresjon, forholdet tar da straks slutt, han mister interessen for alt, også forhold og sitter i mørket og bare forer depresjonen.

Å ta sin bipp på alvor, leve så regelmessig som mulig, søke medisinsk/terapeutisk hjelp er for meg, slik jeg ser meg og mine, alfa og omega.

Anonymous poster hash: 6e96d...82b

[AnonymBruker]

ikke nødvendigvis. en med BP2 kan like gjerne ha størst problemer med hypomani som med depresjon.

Tema for tråden er jo egentlig ikke hva som kjennetegner bipolar2, men siden jeg i mitt innlegg #8 hevder at depresjoner er det en bipolar2 har størst problemer med, undebygger jeg det her med en lenke: http://bipolar2.no/bipolare_lidelser.html

Kanskje du har andre erfaringer enn jeg har, men nok om det.

Det jeg vil fram til er bare at det ikke er sikkert at det er så store problemer knyttet til denne bipolare personen han har truffet. Hvis han er interessert, men skeptisk, må han først og fremst bli kjent med henne.

Anonymous poster hash: de776...bf0

[AnonymBruker]

Jeg går på medisiner, og har ikke hatt problemer siden jeg begynte på de for tre år siden. Er i full jobb og har et stabilt forhold.

Har hun god kontroll på sykdommen burde det gå helt fint.

Anonymous poster hash: 4bee0...055

[AnonymBruker]

Jeg (AB som skrev over her et sted) vil tilføye at jeg er i full jobb, har barn og fungerer helt fint i hverdagen. Som bipolar lærer man seg etterhvert hva man skal unngå av "triggere", så det er mulig å leve et helt fint liv med BP2. Viktig å leve så regelmessig som mulig, dvs få nok søvn til gjerne fast tider, unngå stress, være forsiktig med alkohol og alle former for "selvmedisinering". Medisiner er anbefalt for å forebygge, men mange greier seg også uten.

Det er synd så mange har fordommer ift bipolar lidelse. Det ER depresjoner som er det største problemet for folk med BP2. Problemet med hypomane faser er at det gjerne følger en depresjon i etterkant av disse. Altså oppleves gjerne ikke selve den hypomane fasen som et problem, men det som følger etterpå. Det er i hypomane faser jeg virkelig får utrettet ting, har energi og får gode idèer og jobber for to på jobb. Hypomane faser forekommer ofte sjeldnere enn depresjoner hos folk med BP2, men her er det også individuelle variasjoner.

Og så er det viktig å nevne at en person med bipolare svingninger IKKE svinger mellom to stemningsfaser, men mellom tre - hypomanien, depresjonen og det normale stemningsleiet. Sistnevnte er ofte det man opplever mest av.

Anonymous poster hash: b7c21...7ae

[AnonymBruker]

Tema for tråden er jo egentlig ikke hva som kjennetegner bipolar2, men siden jeg i mitt innlegg #8 hevder at depresjoner er det en bipolar2 har størst problemer med, undebygger jeg det her med en lenke: http://bipolar2.no/bipolare_lidelser.html Kanskje du har andre erfaringer enn jeg har, men nok om det. Det jeg vil fram til er bare at det ikke er sikkert at det er så store problemer knyttet til denne bipolare personen han har truffet. Hvis han er interessert, men skeptisk, må han først og fremst bli kjent med henne. Anonymous poster hash: de776...bf0

Det som skiller type 1 og type 2 er mani og hypomani. Ikke hva som er mest fremtredende av depresjon og mani

Anonymous poster hash: 2e475...3f6

[AnonymBruker]

Jeg (AB som skrev over her et sted) vil tilføye at jeg er i full jobb, har barn og fungerer helt fint i hverdagen. Som bipolar lærer man seg etterhvert hva man skal unngå av "triggere", så det er mulig å leve et helt fint liv med BP2. Viktig å leve så regelmessig som mulig, dvs få nok søvn til gjerne fast tider, unngå stress, være forsiktig med alkohol og alle former for "selvmedisinering". Medisiner er anbefalt for å forebygge, men mange greier seg også uten. Det er synd så mange har fordommer ift bipolar lidelse. Det ER depresjoner som er det største problemet for folk med BP2. Problemet med hypomane faser er at det gjerne følger en depresjon i etterkant av disse. Altså oppleves gjerne ikke selve den hypomane fasen som et problem, men det som følger etterpå. Det er i hypomane faser jeg virkelig får utrettet ting, har energi og får gode idèer og jobber for to på jobb. Hypomane faser forekommer ofte sjeldnere enn depresjoner hos folk med BP2, men her er det også individuelle variasjoner. Og så er det viktig å nevne at en person med bipolare svingninger IKKE svinger mellom to stemningsfaser, men mellom tre - hypomanien, depresjonen og det normale stemningsleiet. Sistnevnte er ofte det man opplever mest av. Anonymous poster hash: b7c21...7ae

Dette er svært individuelt. Jeg er selv type 2 og hypomaniene er verre for meg enn depresjonen er. Er jeg deprimert gjør jeg ikke noe særlig ut av meg og er kun hjemme. Når jeg er hypoman derimot..

Anonymous poster hash: 2e475...3f6