Har du/kjenner du noen som har tatt valget mellom familie og kjæresten?

[AnonymBruker]

Hei,

jeg sitter her med et knust hjerte og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Kjæresten og jeg var sammen i ett år, og nå for noen dager siden gikk han i fra meg.

Han hadde fått et ultimatum av familien sin; det var enten meg/dem. Årsaken til at han ikke kan være med meg er fordi jeg har barn fra før. Enkelt og greit. De har aldri møtt meg, så de vet ikke hvordan jeg er som person. Men de er rett og slett veldig gammeldagse.

Så han sa at han ikke hadde noe valg, han var nødt til å gå. Han valgte rett og slett dem. Det skal sies at de aldri hadde snakket til han igjen, det hadde virkelig vært null kontakt. Han hadde vel ikke vært sønnen deres lenger i deres øyne.

Jeg har respektert dette valget, og kunne ikke få meg selv til å be han velge meg. Men jeg sitter her og det føles ut som om jeg dør innvendig. Har aldri hatt en slik sorg for.

For det vi har hatt sammen var helt magisk. Fra første stund. Jeg har følt at jeg har møtt sjelevennen min, den store kjærligheten. Og jeg vet at han føler det samme. Fra første stund sa det klikk mellom oss. Vi snakket som om vi hadde kjent hverandre i mange, mange år. Vi har vært bestevenner, kjærester og elskere. Vi har virkelig hatt det fantastisk sammen, og vi begge er enige og ingen av oss har noen gang noe slikt tidligere.

Familien har aldri likt forholdet, og har på en måte begynt å fryse han ut helt fra starten. Men de regnet vel med at han ville ta til fornuft etter hvert, så de ga han ikke valget direkte med en gang. Men han bestemte seg for å sette seg ned med familien og be om de om å godta meg/oss. Han ville de skulle møte meg og bli kjent med meg. De mente at han ikke var ordentlig forelsket, at han ikke visste hva han holdt på med. Han sa til de at han var forelsket og at han virkelig elsket meg. Han prøvde det han kunne, prøvde å overtale de til å i hvert fall møte meg og bli kjent med meg. Det var da de sa han rett og slett måtte velge.

Han sa at jeg alltid kommer til å være hans store kjærlighet, at han alltid kommer til å elske meg. Men han klarer ikke å velge bort sin egen familie, han vil ikke leve uten de.

Han sa at om de hadde sagt at de godtok meg, så hadde han fridd til meg. Fått barn med meg og blitt gammel med meg.

Så nå sitter jeg her. Han sier han har tatt valget sitt. Vi har hylgrått begge to. Han sier han ikke ønsker det her, men han har egentlig ikke noe valg. Han sier han lider, men at han er nødt til å komme seg igjennom det.

Vi skal være venner når det lar seg gjøre, har vi blitt enige om. Etter den verste smerten har lagt seg. Han sier han kommer til å ha det helt jævlig nå, og det vet jeg at han har. Jeg vet han har det like vondt som meg nå.

Han har aldri vært ordentlig forelsket eller elsket noen før, altså han har heller aldri hatt ordentlig kjærlighetssorg.

Håpet mitt nå er at han i denne perioden hvor vi skal ha null kontakt kommer til å savne meg ekstremt. At dette savnet blir for vondt, og at han kommer til å komme tilbake til meg. Det er virkelig mitt eneste håp. Hvis jeg ikke hadde hatt dette håpet så tror jeg at jeg hadde fullstendig mistet hodet mitt. Klamrer meg virkelig fast til det.

Han har unnskyldt seg så mange ganger, og han føler seg helt elendig for dette. Jeg har sagt at det er ikke noe å si unnskyld for, jeg forstår han. Jeg har heller aldri sagt "vær så snill, velg meg". Jeg har bare erklært kjærligheten min til han. Sagt at jeg mer enn gjerne skulle giftet meg med han, om han hadde fått muligheten til å fri til meg.

Er det noen som har vært borti noe lignende? Som kjenner noen som har vært borti noe lignende? Kan det hende savnet hans etter meg blir for stort? Så han kommer tilbake? Eller har jeg rett og slett mistet den store kjærligheten?

Vær så snill... ikke vær brutale her. Jeg er virkelig skjør nå.

Be gentle

Anonymous poster hash: e9c2c...152

[Poppie]

Jeg har ikke vært borti det samme, men jeg skjønner du føler det er urettferdig - for det er det.

Jeg hadde glatt valgt bort min familie om de hadde vært så urimelige at jeg selv ikke fikk velge den kjæresten jeg ville dersom den personen gjorde meg lykkelig, spesielt om det kun var gammeldagse nykker som tilsa at de ikke aksepterte personen (slik som barn fra før, tidligere gift, feil fylke, feil jobb og whatnot).

Om han kommer tilbake kommer nok an på modenheten hans...han burde skjønne han ikke kan la familien styre livet hans, frem til han (evt) innser det får du være sterk, jeg har ikke annet råd til deg enn det, men du fortjener mange, mange klemmer i en stund som dette.

Endret 17. mars 2014 av Allegro

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært borti det samme, men jeg skjønner du føler det er urettferdig - for det er det.

Jeg hadde glatt valgt bort min familie om de hadde vært så urimelige at jeg selv ikke fikk velge den kjæresten jeg ville dersom den personen gjorde meg lykkelig, spesielt om det kun var gammeldagse nykker som tilsa at de ikke aksepterte personen (slik som barn fra før, tidligere gift, feil fylke, feil jobb og whatnot).

Om han kommer tilbake kommer nok an på modenheten hans...han burde skjønne han ikke kan la familien styre livet hans, frem til han (evt) innser det får du være sterk, jeg har ikke annet råd til deg enn det, men du fortjener mange, mange klemmer i en stund som dette.

Takk

Han er veldig knyttet til familien sin... De mister han jo fullstendig om han skulle ha valgt meg. Meg vil han jo ha som en venn, jeg blir jo ikke "tapt".

Alt håpet mitt ligger i det at han skal savne meg så det blir for mye for han. Vi har utrolig mange gode minner sammen. Tiden vi fikk sammen har jeg ikke ord for. Jeg vet at han føler det samme for meg...

Men jeg er så redd for at dette ikke er nok. Det eneste kortet mitt nå er å ikke ha noe kontakt med han, så han kan føle på kroppen hvordan det virkelig er å være uten meg.

Det eneste jeg vil er virkelig å få han tilbake. Jeg vet at jeg ikke vil ha det slik jeg har det nå for alltid, men jeg er sikker på at jeg alltid kommer til å elske han. Han kommer for alltid til å være den store kjærligheten i livet mitt.

Jeg vet at jeg hadde klart å elske noen andre etter hvert. Men den gnisten, den forbindelsen, det magiske som var mellom oss fra første stund... den tror jeg virkelig at jeg aldri kommer til å finne igjen. Det er nok bare once in a life time... Han sier nøyaktig det samme. Men klarer han virkelig da og fullføre dette valget?

Uff.. jeg vet ingen av dere kan gi meg noen svar om framtiden. Men jeg håper på noen med lignende erfaringer, eller flere gode ord...

TS

Anonymous poster hash: e9c2c...152

[kareen]

Foreldre som ber barnet sitt velge mellom dem eller noe som helst annet, er ikke verdige å bli valgt. Sånt gjør man bare ikke.

[AnonymBruker]

Foreldre som ber barnet sitt velge mellom dem eller noe som helst annet, er ikke verdige å bli valgt. Sånt gjør man bare ikke.

Familien hans er ikke fra Norge, er dypt religiøse katolikker. Hadde han valgt meg så hadde han satt hele familien i skam (barnet jeg har var utenfor ekteskapet). Jeg tror det er ganske vanskelig for oss nordmenn å virkelig klare å forstå eller sette seg inn i denne problemstillingen. Hadde min familie bedt meg velge mellom han eller de, så hadde jeg valgt han. Men det har nok mye å gjøre med at dette hadde vært totalt uforståelig for meg.

Jeg klamrer meg virkelig fast til håpet om at kjærligheten hans for meg er for stor for å klare å velge meg bort i lengden. Han må bare få virkelig savnet meg.. men jeg vet ikke om dette er nok.

TS

Anonymous poster hash: e9c2c...152

[AnonymBruker]

Ingen som har lignende erfaring, eller vet om noen lignende tilfeller?

Anonymous poster hash: e9c2c...152

[AnonymBruker]

Familien hans er ikke fra Norge, er dypt religiøse katolikker. Hadde han valgt meg så hadde han satt hele familien i skam (barnet jeg har var utenfor ekteskapet). Jeg tror det er ganske vanskelig for oss nordmenn å virkelig klare å forstå eller sette seg inn i denne problemstillingen. Hadde min familie bedt meg velge mellom han eller de, så hadde jeg valgt han. Men det har nok mye å gjøre med at dette hadde vært totalt uforståelig for meg.

Jeg klamrer meg virkelig fast til håpet om at kjærligheten hans for meg er for stor for å klare å velge meg bort i lengden. Han må bare få virkelig savnet meg.. men jeg vet ikke om dette er nok.

TS

Anonymous poster hash: e9c2c...152

Uansett, religion og verdier skal ikke påtvinges andre.

Anonymous poster hash: 2376f...046

[AnonymBruker]

Uansett, religion og verdier skal ikke påtvinges andre.

Anonymous poster hash: 2376f...046

Jeg er jo selvfølgelig helt enig med deg...

Anonymous poster hash: e9c2c...152

[kari2]

Off, for en situasjon! Kjenner ingen som har vært i en liknende situasjon, nei. Det kan jo hende de hadde sett seg nødt til å godta det etterhvert, hvis han valgte deg. Er ikke alltid like enkelt å være knallhard i praksis. De må jo møte på en del problemer her i landet, når de er så konservative. Ønsker deg masse lykke til, og håper han skifter mening og velger deg:)

[Medusa13]

Foreldre som ber barnet sitt velge mellom dem eller noe som helst annet, er ikke verdige å bli valgt. Sånt gjør man bare ikke.

Som barn kan man heller ikke presse foreldrene til å like den utvalgte. Det er nok av dem som gjør det også og snur ryggen til foreldrene fordi de ikke liker eller vil omgås deres partner. Begge deler er like galt.

[Medusa13]

Er det kulturelle forskjeller som er årsaken til dette

[AnonymBruker]

Ja, det er kulturelle årsaker (du kan lese det lenger oppe).

De har aldri møtt meg engang.

Anonymous poster hash: e9c2c...152

[AnonymBruker]

Slett ikke uvanlig i familier fra andre kulturer. Blant helnorske er dette heller ikke uvanlig i enkelte kristne grupperinger.

Anonymous poster hash: 5a1ca...b38

[Gjest navnelapp]

Eg kjenner til eit tilsvarande tilfelle. Då endte det med at paret vart saman, og at konflikta mildna etter eit par år. Ho (som vart avvist) slutta aldri å sende mail, bilde og ringe av og til, og med tida mjukna dei, særleg når det kom barn inn i bildet. Men det er jo uråd å seie om det vil gå slik i ditt tilfelle. Det finst jo også døme på det motsette.

[AnonymBruker]

Jeg måtte velge, ikke fordi familien stilte ett ultimatum men for de ikke respekterte meg og mitt forhold. Ikke aksepterte at min mann skal ha en farsrolle i sønnen min sitt liv og de ikke har noe å si om min oppdragelse. Var ikke lett, men når man er voksen (jeg var 23 og sønnen min 3-4) så må man gå videre i livet, med eller uten familie.

Anonymous poster hash: 6de0c...f58

[Molte]

Jeg hadde valgt bort den som hadde gitt meg ultimatumet. Hadde familien gitt meg det, hadde jeg valgt vekk familien min. Fordi jeg hadde ikke likt de hadde gitt meg et sånt valg.

Men vet at de aldri hadde gitt meg et sånt valg heller.

Hadde familien til min kjære gitt han et sånt valg, og han valgte familien hadde jeg nok blitt like knust som deg.

Så mange trøsteklemmer fra meg..

[kareen]

Som barn kan man heller ikke presse foreldrene til å like den utvalgte. Det er nok av dem som gjør det også og snur ryggen til foreldrene fordi de ikke liker eller vil omgås deres partner. Begge deler er like galt.

Det er klart. Men så vidt jeg forstod så er ikke det relevant i denne situasjonen?

[kareen]

Forresten. Foreldrene til mannen min aksepterte meg ikke, på grunn av kulturelle og religiøse forskjeller. Faren hans sa til og med at han ikke ville ha meg der. Men vi ga det tid, og etter hvert så de hvor lykkelige vi var, og nå har de innsett at de tok feil. Skulle ønske du fikk oppleve det samme

[AnonymBruker]

Forresten. Foreldrene til mannen min aksepterte meg ikke, på grunn av kulturelle og religiøse forskjeller. Faren hans sa til og med at han ikke ville ha meg der. Men vi ga det tid, og etter hvert så de hvor lykkelige vi var, og nå har de innsett at de tok feil. Skulle ønske du fikk oppleve det samme

Problemet her er hos moren. Hun nekter å godta meg, nekter å møte meg i det hele tatt.

Har vurdert å snakke med faren, for han er mye mer åpen (de er skilt). Prøve å høre om det er noe jeg kan gjøre, spørre om moren evt. kunne endret mening eller om hun er helt urokkelig. Han likte ikke forholdet i starten, men sa til slutt at så lenge han er lykkelig så måtte han bestemme selv. Har kun møtt han ett par ganger, men han spør alltid hvordan det går med oss og sier "kjæresten" skal hilse meg.

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Føler meg så makteløs.. Venter på ett eller annet mirakel. Tenker at kanskje moren kommer til å se hvor ulykkelig han er nå.. og kanskje si seg villig til å møte meg og se hvem jeg er i hvert fall. Jeg føler meg helt fortapt.. klarer bare å tenke på han. Vil bare holde han, kysse han...høre han si at han elsker meg, kalle meg lille jenta si og holde med hardt.

Anonymous poster hash: e9c2c...152

[AnonymBruker]

Vær så snill... ikke vær brutale her. Jeg er virkelig skjør nå.

Be gentle

Anonymous poster hash: e9c2c...152

Sannheten er dessverre brutal....

Jeg har opplevd det selv før. Men det var jeg som måtte ta valget mellom familien og typen.

Typen var ikke fra samme land som meg men hadde samme religion. Vi var sammen i 5 år helt til vi bestemmte oss for å ta ett videre skritt dvs gifte oss. Familien hans var helt OK med det, men min familie klikket som bare det. De sa til meg om jeg gifter meg så kan jeg glemme alle heeeele familien, fordi jeg kommer til å føre skam til hele familien, søstrene mine kommer ikke til å finne en mann fordi jeg har ødelagt rykten dems. Jeg er jo veldig glad i familien min, de betyr mye for meg. De har virkelig ikke gjort meg vondt hele livet, så tanken på å kutte dem heeelt ut, var vansklig. Jeg måtte dessverre slå opp med typen. Selvfølgelig savner jeg han ennå, tenker på han fremdeles, men livet går videre!!! Nå har det gått ca 1 år siden det ble slutt. Og jeg holder på med en annen nå, som jeg er lykkelig med.

Det jeg vil si, bare tenk på det som en vanlig kjærlighetssorg prosess. Om dere er ment for hverandre så finner dere tilbake. Bruk tiden til å tenke på ulempene det hadde ført. Hvis han hadde valgt deg, og begynner savne sin familie. Da skal det gå ut over deg tro meg, han dumper deg til sist uansett.

Men jeg føler med deg, har vært der før. Dessverre så er det sånn det funker hos de forskjellige kulturene og religioner. Om jeg får barn så hadde jeg aldri gjort dette mot dem!!

Anonymous poster hash: 9630e...e53