Barn med spesielle behov

[AnonymBruker]

Dere som har barn med spesielle behov (f.eks syndromer, psykisk utviklingshemming etc): Når og hvordan forsto dere at barnet hadde vansker? Oppdaget dere det selv eller var det andre som begynte å nevne det? I såfall hvem, og hvordan reagerte dere da det kom opp? Spør fordi jeg har barn i nær familie hvor jeg lurer på om det kan være behov for noe utredning..

Anonymous poster hash: 5bb0b...fdc

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn med speielle behov selv, men har en niese. Vi merket alle at det var noe spesielt med min niese fra begynnelsen av... hun var vanskelig å få kontakt med og vanskelig for å holde oppmerksomhetenhennes. Fordi hun var min søsters første barn og hun da ikke hadde noen å direkte sammenligne med tok det nok lengre tid for henne å se det vi andre så. Da hun begynte på skolen så så hun tydeligere forskjellen mellom henne og andre barn (skolen så det ikke og nektet å henvise til ppt) men søsteren min tok direkte kontakt med ppt og fikk henne utredet for ADD og det stemte...

Det er ikke alle som er klar over at man ikke er nødt til å gå om skolen for å få kontakt med ppt, men det er mulig så det er jo et tips...

Anonymous poster hash: c298f...600

[Missy1]

Har et barn med autisme og epilepsi. Fattet mistanke om at noe var galt/annerledes fra rundt 8mnd, men fikk bare beskjed om å ikke sammenligne fordi barn utvikler seg forskjellig.

Da han var 1,5 meldte barnehagen om sin bekymring og derifra var det en kamp å komme videre til utredning fordi ingen tok meg alvorlig når jeg fortalte om mine bekymringer, selv ikke bhg som meldte ifra om sin bekymring tok meg på alvor da jeg sa at jeg trodde det var autisme.

Han fikk diagnosen ca et halvt år etter, rett før han ble 2år. Dette er veldig tidlig, men symptomene var så tydelige så det var ingen tvil.

Etter å ha lest om autisme og jeg ser tilbake på det så kan jeg se fremtredende symptomer allerede fra 6ukers alder så hadde jeg visst om denne diagnosen fra før hadde jeg visst det veldig tidlig.

Men hadde jeg vært deg ville jeg vært forsiktig med å slenge ut diagnose på andres barn. Du bør iallefall ikke si noe sånt som "tror du kanskje**** har ******?" Selvom det er godt ment kan det oppfattes veldig sårt og angripende på foreldrene

[AnonymBruker]

Tusen takk for at dere har svart. Jeg kommer selvf ikke til å sette noen diagnose på dette barnet altså, men var greit å høre hva deres erfaringer er.

Anonymous poster hash: 5bb0b...fdc

[Missy1]

Må bare legge til en ting: selvom jeg allerede var klar over at min sønn var veldig sen i utviklingen sin og jeg hadde mistanke om at noe var galt så var det som om hele verdenen min raste sammen da barnehagen meldte om sin bekymring. Det var utrolig vondt å få mistankene mine bekreftet ved at andre også hadde merket det.

Jeg er veldig glad for at noen sa noe, men måten de fortalte meg var så utrolig vond og det var så vondt at ingen andre i helsevesenet hadde sagt noe tidligere. Jeg hadde mistanker og har aldri hatt barn før, mens ikke en gang barneleger eller helsesøster merket noe.

Vi slet mye og var mye hos helsesøster og leger så det var så rart ingen hadde sagt noe tidligere. Hadde nok også vært enklere for meg å høre fra helsesøster eller lege enn barnehagen (bhg hadde neglisjert barnet mitt gjennom hele barnehageåret og nektet å respektere meg).

Det du eventuelt kan gjøre er jo å snakke med barnets helsesøster om problemet og hvis helsesøster ser det samme som deg (er enig) kan kanskje hun ta det opp på en forsiktig måte?

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på 6 med selektiv mutisme. Vi ble ikke klar over omfanget av problemet før hun var 3 år og begynte på storbarnsavdeling i barnehagen. Da meldte barnehagen bekymring til oss foreldre fordi hun ikke snakket i det hele tatt. Da skjønte jeg hvorfor hun hadde kommet helt normalt ut på språkkartleggingen på småbarnsavdelingen, når hun snakket ekstremt bra veldig tidlig (hun har et søsken på 3 nå som ennå ikke snakker helt rent, men hun snakket helt rent som 2-3-åring og hadde et veldig bra ordforråd). Jeg hadde selv selektiv mutisme som barn, og var veldig bekymret for om hun hadde det samme, men pga vi ikke hørte noe så lenge hun gikk på småbarnsavdeling trodde vi at alt var bra.

Vi er nå i kontakt med både BUP og PPT for at hun skal få hjelp, og vi har jevnlige møter der skole, SFO, PPT og vi foreldre er involvert for at skolehverdagen skal fungere. Da jeg først fikk bekymring av barnehagen ble jeg glad for at de sa fra, men veldig bekymret på min datters vegne, og det er jeg ennå. Jeg har ikke hatt en bra barndom pga selektiv mutisme, og jeg er redd hun skal sitte igjen og føle det samme nå hun er voksen. Det er også vanskelig å hjelpe henne, for hun liker ikke fokus på problemet. Selv om jeg har hatt samme greia selv så er jeg helt maktesløs når det kommer til henne, for jeg aner virkelig ikke hva som kunne hjulpet meg når jeg slet med det.

Anonymous poster hash: b878b...2d3