Dere med stebarn; hva føler dere for dem?

[AnonymBruker]

Dette blir litt vanskelig å forklare uten å brette ut hele livet vårt, men i korte trekk handler dette om at jeg snart skal møte mitt stebarn for første gang. Og jeg gruer meg noe så innmari mye!

Jeg (vi) har to barn sammen. Det sier seg selv at jeg elsker dem og digger dem og hele pakka. De er jo mine!

Problemet er at jeg ikke liker andres barn. Eller, jo. Alle barn er søte og uskyldige og alt det der. Men jeg synes de er ekle og irriterende! Og nå klarer jeg ikke å slutte å tenke på at jeg kommer til å bli den stereotypiske stemoren som ungen hater!

Jeg vet at det ikke nytter å tenke sånn, men bare ta seg sammen og gjøre det beste jeg kan. Men innerst inne er jeg livredd for at jeg aldri kan bli glad i dette barnet...

Hvordan har det gått med dere andre stemødre? (Er det fremdeles sosialt akseptert å kalle seg selv stemor? Er det ikke bonusmamma som gjelder nå? Hjelp!)?

Anonymous poster hash: 827d1...752

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i mange år og ungene var små da jeg kom inn i bildet. Jeg er glad i dem som jeg er i nieser og nevøer. De er en del av min nærmeste familie. De ser også slik på meg.

Anonymous poster hash: 07960...425

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Jeg må nok komme med litt mer info for å virkelig få fram problemet her.

Vi har også vært sammen i mange år, men dette barnet har vi ganske nylig fått vite om. Det er snakk om et barn fra et tidligere forhold som min mann ikke visste fantes. Så, ja. Kinkig for alle parter!

Greia er at jeg er ikke moderlig av natur. Jeg må jobbe hardt for å være en god mamma for mine egne barn.

Anonymous poster hash: 827d1...752

[AnonymBruker]

Da jeg først traff datteren til kjæresten min, synes jeg hun var en ufordragelig, bortskjemt sutreunge. Helt ærlig. Situasjonen var veldig mye vanskeligere enn jeg hadde sett for meg at den skulle bli, og det ble mye mer "drama" på grunn av moren hennes som plutselig ble kjempesjalu og kontrollerende. Jeg var likevel veldig bevisst på at det er jeg som voksen som har ansvaret for relasjonen mellom meg og barnet.

Jeg har vært gjennom hele følelsesspekteret, men nå snart to år etter at jeg traff henne, er jeg oppriktig glad i henne. Hun er fremdeles bortskjemt og sutrete, men jeg har mye større forståelse for hvorfor hun gjør som hun gjør, enn jeg hadde i starten.

Nå minner også mine følelser for henne mye mer om følelsene jeg har for min egen sønn enn de gjorde i starten. Jeg kan f.eks. kjenne den samme stoltheten når hun gjør noe bra som når han gjør det, den samme trangen til å "fikse hele verden" for henne som for ham.

Nå vil jo dette bli annerledes for dere, siden mannen din heller ikke kjenner barnet sitt. Jeg tror at mitt råd er at dere i bestemmer at det er han som i hovedsak skal bli kjent med barnet først. Du har lov å trekke deg unna om du behøver det. Det aller viktigste er at dere må tåle avvisning uten å ta det personlig. Det synes jeg var vanskelig med "stedatteren" min, men det tok noen runder, så lærte jeg det.

Anonymous poster hash: 59dc1...dff

[AnonymBruker]

Dette blir litt vanskelig å forklare uten å brette ut hele livet vårt, men i korte trekk handler dette om at jeg snart skal møte mitt stebarn for første gang. Og jeg gruer meg noe så innmari mye!

Jeg (vi) har to barn sammen. Det sier seg selv at jeg elsker dem og digger dem og hele pakka. De er jo mine!

Problemet er at jeg ikke liker andres barn. Eller, jo. Alle barn er søte og uskyldige og alt det der. Men jeg synes de er ekle og irriterende! Og nå klarer jeg ikke å slutte å tenke på at jeg kommer til å bli den stereotypiske stemoren som ungen hater!

Jeg vet at det ikke nytter å tenke sånn, men bare ta seg sammen og gjøre det beste jeg kan. Men innerst inne er jeg livredd for at jeg aldri kan bli glad i dette barnet...

Hvordan har det gått med dere andre stemødre? (Er det fremdeles sosialt akseptert å kalle seg selv stemor? Er det ikke bonusmamma som gjelder nå? Hjelp!)?

Anonymous poster hash: 827d1...752

Tror ikke faren heller kommer til å føle noe tilknyting til barnet siden han ikke har visst om det og ikke har noe forhold til moren. Bare vær deg selv og vær koselig. Du trenger ikke selge deg for at barnet skal like deg. Bare vær imøtekommende og koselig. Og du kommer ikke til å føle noe spesielt for barnet hvis du har egne barn.

Anonymous poster hash: 79ec6...10b

[Tante-Sofie]

Og du kommer ikke til å føle noe spesielt for barnet hvis du har egne barn.

Anonymous poster hash: 79ec6...10b

Det kommer jo helt an på hennes egne holdninger og hvor godt kjent hun blir med barnet da. Jeg har vært "stemor" i snart to år, og jeg er veldig glad i "stebarnet" selv om jeg har et eget barn.

Når det gjelder ordene "stebarn/stemor" eller "bonusbarn/bonusmor" er jeg ikke komfortabel med å bruke noen av dem. Jeg bruker stemor/-barn i hermetegn på forum for å forkorte, men i virkeligheten omtaler jeg "stedatteren" ved navn eller som "kjærestens datter".

Endret 17. mars 2014 av Tante-Sofie

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Jeg er enig i at det i første omgang er far og barn som må bli kjent, så får vi andre følge etter. Livet er snodig, dere. Man planlegger og tror at man har kontroll, men, nei.

Anonymous poster hash: 827d1...752

[Sissan1]

Tror også det er viktig å la barnet bli kjent med faren sin først. De kan gjerne møtes mange ganger før du kommer inn, barnet har jo en mor, det er en far hun mangler. Det tror jeg forøvrig alle stemødre gjerne kan tenke mer på - at barn trenger alenetid med "sin" forelder i tillegg til tid med hele familien.

[AnonymBruker]

Anonym 11:15 - så fint du skriver! Så heldig denne jenta er som fikk en stemor som deg!

Jeg er også stemor, og også mor. Jeg hadde ett barn før, så fikk jeg en stedatter, og så fikk vi ett barn sammen.. puh.. altså den klassiske mine,dine, våre.
Nå har det gått så mange år, det yngste flytter straks ut, og jeg føler like mye kjærlighet for dem alle 3.
Jeg føler også like mye ansvar for dem alle 3, og ingen gjøres forskjell på.

Alt handler om ens egne holdninger. Hvis du går inn i en ting og sier til deg selv at du ikke kommer å få det til, så blir det Murphy's Law - alt som kan gå galt, gjør det.

Til TS så vil jeg bare si at dersom du går inn i forholdet til dette barnet med åpent sinn, og prøver like hardt med henne som du gjør med dine egne, så vil det gå fint.

Det er også mange gode råd i tråden ellers her.

Ønsker dere lykke til!

Anonymous poster hash: 96abb...f66

[AnonymBruker]

Min eks har barn, jeg har ingen. I begynnelsen føltes det bare rart og jeg visste egentlig ikke helt hvordan jeg skulle forholde meg til barna.
Det gjorde det heller ikke enklere at moren deres (som jeg bodde med) var veldig svingende ang. oppdragelse og mine meninger.
Kom jeg med positive bemerkninger var alt helt greit, men dersom jeg påpekte at hun f.eks. forskjellsbehandlet barna var det plutslig ikke greit lenger, det var jo ikke mine barn.
Ellers var jeg god å ha om hun trengte barnevakt eller når hun ønsket å slippe ha dem på sfo. Barna bar preg av et dårlig forhold mellom mor og far, samtidig følte jeg de var noen steg bak jevnaldrende barn...men med det sagt, det gikk bare noen måneder til vi ble ordentlig kjent og da ble jeg jo oppriktig glad i dem, selv om de var en prøvelse til tider.

Så det er altså mulig å bli glad i barn selv om de ikke er ens eget kjøtt og blod, man må bare gi det tid, være tålmodig å ta det i barnas tempo

Anonymous poster hash: baf44...3be

[AnonymBruker]

Jeg er ikke stemor nå, men har vært sammen med en som hadde barn fra tidligere forhold og det var utrolig slitsomt. Hadde ikke noe imot å være med hans barn og var ikke negativt innstilt, men barnet fikk bestemme alt hjemme hos far og styrte hjemmet. Jeg bodde der og hadde ikke en dritt å si for jeg fikk ikke lov å irettesette hans barn. Jeg var jo ikke mammaen hans. Forholdet varte ikke lenge.

Mannen min er stefar (liker ikke det ordet, han er pappa i vårt hus) for mitt barn og jeg vet han elsker barnet som om det var hans eget. Men nå har vi alltid vært to om oppdragelse og alt, aldri hatt biologisk far inni bildet og vært sammen siden barnet var få mnd gammel.

Jeg vet det ikke er selvfølge at min kjære er så gla i barnet jeg tok med meg inn i forholdet så priser meg lykkelig hver dag

Anonymous poster hash: 6782d...913

[AnonymBruker]

Det du sier, Sissan1, er noe av det jeg sliter mest med her. Det er fryktelig rart, vanskelig og sårt at mannen min plutselig skal ha en annen "familie". Det hadde vært helt annerledes dersom han hadde visst om barnet da vi møtte hverandre, men sånn det er nå føles det invaderende og unaturlig...

Når det er sagt er det selvsagt barnet som er viktigst, så jeg må finne en måte rundt de vanskelige følelsene. Murphy's Law er et godt poeng!

Anonymous poster hash: 827d1...752

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Første gang jeg skulle møte mine stebarn, var jeg så nervøs at jeg kastet opp hele dagen før de kom. Men til min store overraskelse var det bare ett av tre stebarn som kom første gang, og det gjorde det litt lettere.

Når jeg var 21 år, ble jeg "stemor" til tre barn. Eldstemann var syv år yngre enn meg. Aldersmessig kunne jeg ikke vært mor til noen av barna, og det hadde nok mye å si. Jeg følte aldri at jeg kunne påta meg noe "voksenrolle", og hvertfall ikke en "stemor"-rolle, ovenfor dem, så jeg involverte meg nok litt lite og var samtidig litt redd for å bli FOR knyttet til de, etter som forholdet til meg og faren var litt opp og ned. I tillegg gjorde far det veldig klart at han var sjefen, så jeg fikk på en måte ikke lov til å involvere meg så veldig heller.

I tillegg bor de langt unna og var kun på besøk sommer/evt. jul, og da var de ganske lenge av gangen. Jeg var sammen med faren deres i fire år, og jeg tror barna også synes at aldersforskjellen ble litt snål, så jeg fikk best kontakt med minstemann, som var mest utadvendt. Tror nok vi hadde kommet bedre overens om de bodde nærmere og vi så hverandre oftere, da får man gjerne en litt annen relasjon.

Nå er jeg singel, og jeg tenker ofte på hvordan det vil bli om jeg igjen møter en mann med barn. Jeg har jo selv fått ett barn nå, men som TS skriver, er heller ikke jeg så begeistret for andres barn. Ikke føler jeg at jeg er spesielt flink med barn heller, så hadde vært en fordel om barnet ikke var mer enn 4-5 år når vi møttes kanskje. Samtidig er det jo alltid litt vanskelig. For barna våre skal behandles likt og man kan jo velge å gå "all in" å involvere seg så mye som man kan og bli veldig glad i barnet. Det er nesten som gi alt av seg selv i ett kjæresteforhold, for så å vite at det kan ta slutt når som helst og at den kjærligheten da var forgjeves og man blir såret. Det er på mange måter samme risiko man må ta med stebarn.

Anonymous poster hash: 15a79...dfd

[AnonymBruker]

Jeg har en stesønn og enkelte dager kjenner jeg at jeg er glad i han og synes han er en god gutt. Men jeg må jobbe hardere for å føle noe for han enn egne barn. Mange dager er det nesten som om jeg misliker han og synes han er fryktelig ufordragen og frekk. Han er til tider veldig krevende og masete og jeg synes det er mer slitsomt med han enn egne barn. Men jeg tenker at det er vi voksne som har a svaret for relasjonen, så jobber hardt for å finne de gode følelsene;-)

Anonymous poster hash: b8317...ae7

[FantasDick]

Jeg har bare et stebarn, ingen egne. Jeg er veldig glad i barnet, ser på det som barnet "mitt", men som sagt så har jeg ingen egne barn, så vet ikke helt hvordan det kjennes..

Vi har barnet 100% og det er nok også en del av grunnen til at jeg føler det også er litt mitt barn.

[AnonymBruker]

Morsomt at alle(veldig mange) stemødre synes mannes barn er dårlig oppdratt av mor.. Føler egentlig alle går rundt å sier at alle er bortskjemte hele tiden, bortsett fra sine egene barn.

Anonymous poster hash: ca4de...a9c

[Gjest solstråleen]

Har ikke så veldig god kontakt med stesønnen her i hus.. Han er snart 5 år og vi kommer ikke så godt over ens, forhåpentligvis blir det bedre når han blir litt eldre.

[AnonymBruker]

Morsomt at alle(veldig mange) stemødre synes mannes barn er dårlig oppdratt av mor.. Føler egentlig alle går rundt å sier at alle er bortskjemte hele tiden, bortsett fra sine egene barn.

Anonymous poster hash: ca4de...a9c

Jeg tror at det kan absolutt stemme, det er nok ikke uvanlig at foreldrene til skilsmissebarn har dårlig samvittighet og skjemmer bort barna pga det og/eller at den ene foreldreren stadig stiller urimelige krav på vegne av barnet, til den andre forelderen. Barna får jo slikt med seg og hvis de blir vant til at de er verdens navle, som skal få alt hele tiden uten innsats, er det sikkert en kort vei til ufordragelige unger..

Anonymous poster hash: 8280f...85c

[AnonymBruker]

Morsomt at alle(veldig mange) stemødre synes mannes barn er dårlig oppdratt av mor.. Føler egentlig alle går rundt å sier at alle er bortskjemte hele tiden, bortsett fra sine egene barn.

Anonymous poster hash: ca4de...a9c

Jeg finner bare en her som utelukkende nevner MOR som oppdrager, og det i forbindelse med forskjellsbehandling av barna.

Det sagt så er dagens barn oftest navleloet i et alt navlebeskuende samfunn, og de hadde som gruppe hatt godt av at foreldrene faktisk oppdro dem (ikke bare hadde dem på fri hoi-og-hei i huset). Det blir jo fort ufordragelig med en 6-åring som ikke kan være stille eller en 14-åring som ikke mestrer vanlig husarbeid.

Anonymous poster hash: 72df3...6b2

[AnonymBruker]

Takk for svar! Jeg er enig i at det i første omgang er far og barn som må bli kjent, så får vi andre følge etter. Livet er snodig, dere. Man planlegger og tror at man har kontroll, men, nei. Anonymous poster hash: 827d1...752

Min mann opplevde det samme for mange år siden, dette barnet er mer som en niese enn enn en datter.

Anonymous poster hash: 802ec...83a