Trenger desperat råd om vårt sexløse forhold.

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i snart 6 år nå, og jeg vet ikke om vi har en videre fremtid sammen.

Den store verkebyllen i vårt forhold er at vi aldri har sex lengre. Jeg vil gjerne ha sex flere ganger i uken, men har gitt uttrykk for at én gang i uken er helt OK for meg.

Et forhold uten sex mener jeg kalles et vennskap. For meg er sex limet som holder alt sammen.

Han er uenig i dette, og for at han skal kunne ha sex med meg så må han virkelig kjenne at han elsker meg, fordi at sex er ikke bare "et knull" i hans øyne.

Jeg vil gjerne bare ha et raskt knull i dusjen, eller gi han en BJ når han kommer hjem fra jobb i tillegg til et vanlig samleie i sengen når man har tid og lyst til det. Dette mener han grenser til at jeg er nymfoman. Dette har gjort meg veldig lei meg, og den selvsikre kvinnen jeg en gang var, finner jeg ikke igjen.

Når vi endelig skal ha sex, så er jeg keitete og klumsete. Jeg har fått komplekser for min kropp, som jeg alltid har vært så glad i. Jeg blir også veldig stresset, og det blir vanskelig å slippe taket. Om jeg får orgasme så har det hendt at jeg har grått etterpå (helt ufrivillig!) for at det har vært så mange innestengte følelser som har boblet opp. Dette reagerer han på med å se veldig rart på meg, og forlate rommet. Så dette bidrar jo til at i hans øyne så blir sex = kjæresten gråter = mindre sex.

Det siste året har vi hatt sex 10 ganger.

Jeg vet ikke hvor mye lengre jeg holder ut dette.

Denne mannen er min beste venn, og vi er utrolig flinke på å kommunisere. Men når det kommer til sex - biten, så kommuniserer vi om det, men det blir ingen endring.

Vi kan kose mye i hverdagen, men det er aldri mer enn et raskt kyss på munnen eller uskyldige klemmer. Om jeg stryker han på rumpa, så får jeg bare "har ikke lyst." tilbake. Han tror at jeg vil ha sex med han hele jævla tiden, men noen ganger vil man bare stryke noen på rumpa!

Når vi ligger i sengen og jeg forsøker å stryke han over lårene eller på magen, eller kysser han i tre sekunder i stede for ett, så svarer han med å begynne å le eller fnise. Mens min seksuelle frustrasjon holder på å ta livet av meg.

Jeg har helt sluttet å ta initiativ, for det har knekt min selvtillitt totalt. Så nå legger jeg meg alltid først, alene, så jeg kan få en orgasme selv mens jeg fantaserer om menn som ikke er min samboer. Etterpå kan jeg gråte meg i søvn.

Våre problem har nå blitt så store at vi skal i parterapi. Jeg vet dog ikke om jeg kommer til å klare å fortsette dette forholdet. Om vi kommer oss til et nivå der vi har sex én gang i uken, så skulle dette kjennes bare trist og mekanisk. (De gangene vi har hatt sex det siste året har alltid vært på en søndag.)

Jeg kan også ha sex med han når jeg selv ikke har lyst, bare for at jeg vet at det blir så lenge til neste gang.

Jeg kjenner at jeg under lang tid har distansert meg mer og mer fra min samboer, og jeg tar meg selv i å fantasere om menn jeg ser på bussen eller møter andre steder. Jeg skriker etter kontakt, og ikke bare sex, men en seksuell spenning. Et kyss som varer ekstra lenge, et blikk som gnistrer, en hånd på rumpa. Min samboer mener dette er ting man gjør når man er ung (ingen av oss er over 30 år!) og nyforelsket. Han mener selv at vi har for lite sex, men sier også at når man har har delt husrom i så mange år, så er det helt naturlig at man ikke har mye sex.

Til informasjon så er vi unge, friske, misbruker ingenting, trener, og har ingen form av mental eller fysisk sykdom.

Hva skal jeg gjøre? Kan vi finne tilbake til hverandre gjennom parterapi?

Anonymous poster hash: 9f57c...3f7

[Gjest constance90]

Tror han har godt av å høre følelsene dine og du hans. Jeg foreslår terapi

[AnonymBruker]

Vi har allerede booket time hos parterapeut.

Han vet akkurat hva jeg føler, og jeg vet hva han føler, men vi greier ikke å sette ting ut i praksis. Det er det som er problemet. Så derfor lurer jeg om det finnes noe håp for oss, eller om vi bare har for ulike behov...

TS

Anonymous poster hash: 9f57c...3f7

[AnonymBruker]

Enig i at jeg ville gått til terapi med dette. Der kan dere få hjelp til å sette ord på følelsene, og det kan hjelpe :-)

Du sier at han sier han må elske deg for å kunne ha sex med deg? Jeg går da utfra at han elsker deg? Har dere et godt forhold utenom sexen?

Er det andre ting utenfor forholdet som gjør at hverdagen hans er ekstra tøff for tiden? Når firmaet til samboeren min gikk konkurs og han måtte starte i ny jobb på bar bakke, gikk det hardt utover sexlivet vårt en periode. Når han ikke hadde det bra psykisk, hadde han heller ikke lyst på sex. Dette gikk seg jo til igjen etter hvert, men tenk etter om det kan være et tema her?

Jeg håper og tror at det ikke er en annen kvinne inne i bildet som gjør at han ikke har lyst på sex med deg. Har han alltid vært sånn?

Jeg tror nok det er mange par som sliter med lite sex, så det er sikkert vanligere enn du tror, men dere er såpass unge enda at jeg finner det litt underlig. Skjønner frustrasjonen din da Still deg selv disse spørsmålene:
- Har han noe psykisk som tynger han om dagen som kan ødelegge lysten?

- Har dere et godt forhold og elsker hverandre høyt, eller har noe visnet?

- Er det tegn som tyder på at han kan få tilfredsstilt behovet sitt andre steder?

- Har han alltid vært sånn (og bare ER sånn) eller har noe endret seg? Da må du få vite hva som er forandret!

Spør han rett ut hva det er som gjør at han ikke har lyst på deg! Det hadde jeg gjort! Krev et svar. Er det utseende ditt? Er det noe galt med forholdet? Sliter han med noe annet? Krev svar og masse masse lykke til! God klem :-)

Anonymous poster hash: 32355...c44

[Gjest Lille-pus]

Vi har allerede booket time hos parterapeut.

Han vet akkurat hva jeg føler, og jeg vet hva han føler, men vi greier ikke å sette ting ut i praksis. Det er det som er problemet. Så derfor lurer jeg om det finnes noe håp for oss, eller om vi bare har for ulike behov...

TS

Anonymous poster hash: 9f57c...3f7

Still dere kontrollspørsmålet: Er jeg helt sikker på at jeg vet hva min partner føler? - eller mener jeg at jeg vet hva min partner føler fordi jeg speiler mitt eget følelsesmønster i de ord min partner forsøker å nå frem til meg med?

[AnonymBruker]

Enig i at jeg ville gått til terapi med dette. Der kan dere få hjelp til å sette ord på følelsene, og det kan hjelpe :-)

Du sier at han sier han må elske deg for å kunne ha sex med deg? Jeg går da utfra at han elsker deg? Har dere et godt forhold utenom sexen?

Er det andre ting utenfor forholdet som gjør at hverdagen hans er ekstra tøff for tiden? Når firmaet til samboeren min gikk konkurs og han måtte starte i ny jobb på bar bakke, gikk det hardt utover sexlivet vårt en periode. Når han ikke hadde det bra psykisk, hadde han heller ikke lyst på sex. Dette gikk seg jo til igjen etter hvert, men tenk etter om det kan være et tema her?

Jeg håper og tror at det ikke er en annen kvinne inne i bildet som gjør at han ikke har lyst på sex med deg. Har han alltid vært sånn?

Jeg tror nok det er mange par som sliter med lite sex, så det er sikkert vanligere enn du tror, men dere er såpass unge enda at jeg finner det litt underlig. Skjønner frustrasjonen din da Still deg selv disse spørsmålene:

- Har han noe psykisk som tynger han om dagen som kan ødelegge lysten?

- Har dere et godt forhold og elsker hverandre høyt, eller har noe visnet?

- Er det tegn som tyder på at han kan få tilfredsstilt behovet sitt andre steder?

- Har han alltid vært sånn (og bare ER sånn) eller har noe endret seg? Da må du få vite hva som er forandret!

Spør han rett ut hva det er som gjør at han ikke har lyst på deg! Det hadde jeg gjort! Krev et svar. Er det utseende ditt? Er det noe galt med forholdet? Sliter han med noe annet? Krev svar og masse masse lykke til! God klem :-)

Anonymous poster hash: 32355...c44

Jeg vet at han elsker meg over alt på jord, det er det ingen tvil om. Han skulle aldri heller være utro mot meg. Han sier at han må få den gnisten i kroppen som sier " jeg elser denne kvinnen SÅ mye at jeg må ha sex med henne nå". Sex er så big deal for han, så han har aldri fått orgasme med mindre han har elsket jenta han har hatt sex med. Og han sier han bare har elsket to jenter så mye. Jeg og eksen. Slik er det jo ikke for meg, uten at jeg utdyper dette noe videre for han. Men jeg setter ikke sex på en pidestall slik som han gjør.

Vårt forhold er grunnsolid, bortsett fra dette med sexen. Vi har tatt oss gjennom veldig mye på våre 6 år sammen. Han har et mye mindre behov enn det jeg har, og dette har han alltid hatt. Han er veldig opptatt av at jeg skal ha det bra, så det føles jo ikke bra for han dette heller.

Nå er det slik at vi har ikke alltid delt leilighet, og når vi bodde hver for oss så ble ikke dette like påtagelig som det er nå.

Alt er vanlig på jobb, og livet er jo det livet er. Noen ganger stress, andre ganger roligere. Dette problemet har vedvart en lang periode, gjennom alle bra og dårlige tider.

Jeg har stilt han mot veggen mange ganger om akkurat hva som er problemet, en gang fikk jeg fram at han syntes at jeg hadde gått opp litt i vekt. Da hadde jeg gått opp to kilo. Jeg ble selvfølgelig lei meg, men tok det til meg og trener nå 6 dager i uken og har gått ned 7 kilo.

Men jeg føler meg ikke fin nok for han. Han sier at jeg er det vakreste han vet om, og at jeg er så søt/snill/omtenksom ++++ men jeg er aldri deilig/sexy. Når vi møttes var jeg 10 kg større enn i dag, men da var ikke det noe problem.

Han sier at problemt er komplekst, at vi ikke bare kan sette fingeren på en ting. Dette er jeg enig i, men jeg er redd for at han har gjort sex til et stort og stygt monster i sitt hode, og det har bare blitt en ubehagelig ting.

Han runker veldig lite, og jeg prøver å få han til å kose mer med seg selv og se mer på porno. Bare for å få opp sexlysten litt. Men det er visst ikke så interessant.

Det er så trist for jeg vet at når vi har sex, så er han så avslappet og glad etterpå. Og sier alltid at dette må vi gjøre mer.

Still dere kontrollspørsmålet: Er jeg helt sikker på at jeg vet hva min partner føler? - eller mener jeg at jeg vet hva min partner føler fordi jeg speiler mitt eget følelsesmønster i de ord min partner forsøker å nå frem til meg med?

Jeg forstår hva du mener, men jeg tar bare til meg det han forteller meg at han føler. Og vice versa. Jeg vet at vi er to veldig forskjellige mennesker, som fungerer på ulike måter. Vi prøver så godt vi kan å sette ord på det vi kjenner, og i alle andre problem vi har støtt på så har vi tatt oss gjennom det, med respekt og omtanke for hverandre.

Nå har dette problemet blitt så stort, at jeg tror det er vanskelig å tenke klart. Derfor skal vi i terapi.

Jeg er bare redd for at det er for sent, for jeg kjenner at jeg sklir lengre og lengre bort fra han. Jeg kjenner meg skuffet over oss som et par.

Anonymous poster hash: 9f57c...3f7

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar forresten

TS

Anonymous poster hash: 9f57c...3f7

[absinthia]

Jeg har ingen gode råd, men kjenner at jeg ble ordentlig lei meg på dine vegne. Håper det hjelper med parterapi og at dere får bedret situasjonen. " godklem"

[AnonymBruker]

Jeg har ingen gode råd, men kjenner at jeg ble ordentlig lei meg på dine vegne. Håper det hjelper med parterapi og at dere får bedret situasjonen. " godklem"

Takk for det.

Det kjennes bra og trist å skrive alt som jeg har båret på så lenge. Bra å få det ut der, men trist å lese hva jeg selv skriver for da blir det plutselig så ekte.

Anonymous poster hash: 9f57c...3f7

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du beskriver. Vi har også vært sammen i ca 6 år, men vi er 20 år eldre enn dere. Vi har vært i terapi, men jeg synes det ikke hjalp noe særlig.Mye prat, men lite handling i ettertid kan jeg vel oppsummere det med. Men vi har også som dere, et veldig bra forhold ellers.Han virker som han har det veldig greit sånn som det er. Vi har sex 1-2 ganger i måneden. Jeg vil ikke kalle det normalt. I begynnelsen/forelskelsesfasen var det mer, men nå er det veldig dødt på det området altså.. Til min manns forsvar så påvirker blodtrykksmedisin ( som han bruker) også sexlysten, men likevel synes jeg det er alt for sjelden sånn vi har det nå.Han reagerer jo helt normalt når vi har sex, det er vel heller det at han ikke prioriterer det. Kan heller sitte å løse kryssord, drikke rødvin eller se på film i stedet for å prøve å få opp den romantiske stemningen littegrann. Mannen min har også veldig lite fritid,det er sant. Og jeg tør å påstå jeg er 99% sikker på at han ikke er utro.Det er jo en ørliten sjans for det, men jeg er ganske sikker.

Når det gjelder ditt tilfelle virker det ikke helt normalt på meg at en såpass ung, frisk mann skal være så lite interessert i sex. Kan jo selvfølgelig ha med stress å gjøre, eller depresjon. Mange prøver jo å skjule disse tingene også. Eller de vil ikke snakke om det om noen spør direkte. Jeg har prøvd mange ting for å bedre mitt/ vårt sexliv her, men jeg har snart gitt opp. Har tenkt oftere og oftere på hvordan livet hadde vært uten mannen min. Men det er jo så mye annet som gjør vårt forhold bra. Utroskap er jo ingen god løsning heller, men den tanken har også streifet meg.Det skal jeg innrømme. Håper at du som er såpass ung ikke " finner deg i" dette alt for lenge. Det er ikke normalt i deres alder ivertfall. Kanskje terapi kan hjelpe dere.Uansett er ikke dette din feil. Ikke min feil heller. Men det er typisk at vi damer skal ta på oss all verdens skyld når en mann svikter. Enten det er på den ene eller andre måten. Det må vi bare slutte med! Klart det er trist og jeg synes synd på mannen min, men om han ikke vil hjelpe seg selv, så har ivertfall jeg gjort nok for lenge siden.

Anonymous poster hash: 3fb0c...79b

[AnonymBruker]

Jeg tror dere kan klare å løse det hvis dere er ærlige med hverandre under terapien om hva dere føler og også greie å snakke om de store og mørke tingene som kanskje ikke blir nevnt så ofte. Klem til deg.

Anonymous poster hash: 86146...894

[AnonymBruker]

Ærlighet og kjærlighet er bra. Men det er ikke alltid nok til å redde et forhold. Sad but true.

Anonymous poster hash: 3fb0c...79b

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du beskriver. Vi har også vært sammen i ca 6 år, men vi er 20 år eldre enn dere. Vi har vært i terapi, men jeg synes det ikke hjalp noe særlig.Mye prat, men lite handling i ettertid kan jeg vel oppsummere det med. Men vi har også som dere, et veldig bra forhold ellers.Han virker som han har det veldig greit sånn som det er. Vi har sex 1-2 ganger i måneden. Jeg vil ikke kalle det normalt. I begynnelsen/forelskelsesfasen var det mer, men nå er det veldig dødt på det området altså.. Til min manns forsvar så påvirker blodtrykksmedisin ( som han bruker) også sexlysten, men likevel synes jeg det er alt for sjelden sånn vi har det nå.Han reagerer jo helt normalt når vi har sex, det er vel heller det at han ikke prioriterer det. Kan heller sitte å løse kryssord, drikke rødvin eller se på film i stedet for å prøve å få opp den romantiske stemningen littegrann. Mannen min har også veldig lite fritid,det er sant. Og jeg tør å påstå jeg er 99% sikker på at han ikke er utro.Det er jo en ørliten sjans for det, men jeg er ganske sikker.

Når det gjelder ditt tilfelle virker det ikke helt normalt på meg at en såpass ung, frisk mann skal være så lite interessert i sex. Kan jo selvfølgelig ha med stress å gjøre, eller depresjon. Mange prøver jo å skjule disse tingene også. Eller de vil ikke snakke om det om noen spør direkte. Jeg har prøvd mange ting for å bedre mitt/ vårt sexliv her, men jeg har snart gitt opp. Har tenkt oftere og oftere på hvordan livet hadde vært uten mannen min. Men det er jo så mye annet som gjør vårt forhold bra. Utroskap er jo ingen god løsning heller, men den tanken har også streifet meg.Det skal jeg innrømme. Håper at du som er såpass ung ikke " finner deg i" dette alt for lenge. Det er ikke normalt i deres alder ivertfall. Kanskje terapi kan hjelpe dere.Uansett er ikke dette din feil. Ikke min feil heller. Men det er typisk at vi damer skal ta på oss all verdens skyld når en mann svikter. Enten det er på den ene eller andre måten. Det må vi bare slutte med! Klart det er trist og jeg synes synd på mannen min, men om han ikke vil hjelpe seg selv, så har ivertfall jeg gjort nok for lenge siden.

Anonymous poster hash: 3fb0c...79b

Oj, ja her var det mye som er likt. Vi har det jo veldig bra ellers, men som du beskriver så er det andre ting han heller prioriterer enn å få opp stemningen. Han synes vi har det så fint, og at mangel på sex ikke er en bra nok "dealbreaker" til at vi skal gå fra hverandre. Det synes jeg.

Jeg vil jo ikke miste min beste venn, men jeg kjenner jo at jeg har forvitret kraftig allerede. Jeg merker mer og mer at min sprudlende personlighet blir borte til fordel for en mer bitter en, og jeg liker det ikke! Jeg forstår ikke at han kan like det heller.

Vi er så åpne med hverandre om alt, både positivt og negativt, da vi er veldig analyserende av natur. Men akkurat som du skriver, så kan vi finne teoretisk svar på veldig mye, men det er vanskelig å få det til i praksis. Og det triste med sex er at jo mer man snakker om og analyserer problemet, desto mindre lyst har man til å faktisk ha sex, da det mister hele sin herlige og spontane poeng.

Jeg kommer ikke til å være utro, men det føles som om at jeg allerede er det med mine tanker om andre menn. Han mener at så lenge jeg har et sexleketøy så burde jo den kunne ta mesteparten av "støyten", men det er jo ikke det sex handler om.

Jeg må si at jeg har forsøkt å forlate han to ganger. Første gang når problemet var ganske nytt, men vi hadde mye annet som skurret hos oss. Han ble helt panikkslagen og vi snakket hele natten, og ble enige om å prøve videre en gang til. Han hadde en tøff periode da, og jeg ville at vi skulle ta oss gjennom den sammen. Vi tok oss gjennom et helvete, og ryddet opp i mye som ikke fungerte. Men sexen uteble alltid.

Og sist gang var nå sist uke, da han igjen greide å "overtale" meg til å bli, mot at vi gikk i parterapi. Jeg er enig om at vi burde prøve alt, før vi legger inn årene.

Men min sorg over dette forholdet har vart så lenge, så jeg er usikker på om jeg kan snu mine følelser mot han og tillate meg selv å være sårbar igjen. Jeg tror ikke jeg tør det.

TS

Anonymous poster hash: 9f57c...3f7

[AnonymBruker]

Det virker som dere er veldig ærlige med hverandre. Det er vi også. Veldig. Men det er jo forferdelig vondt å få høre at et sexleketøy må kunne ta mesteparten av "støyten". Den har ikke jeg fått enda ivertfall. Men det virker jo som din samboer virkelig ønsker å ha et liv sammen med deg. Får håpe han gjennom terapi finner ut av hva som " feiler" han. For det er ikke normalt å ha så lite interesse av sex. Noen spesielle gode råd har jeg dessverre ikke til deg, men jeg har sluttet å tro at det er meg det må være noe galt med. Mannen min viser også på sin litt ubehjelpelige måte at han elsker meg,men jeg kjenner også at denne situasjonen sliter på meg.Jeg opplever også det du beskriver,personligheten min forsvinner litt når vi er sammen, den går fra å være glad og sprudlende til å bli bitter og likegyldig ovenfor han. Det er vel en slags forsvarsmekanisme som slår inn, man orker ikke å bli såret mer og dermed toner man ned alt som er naturlig ved seg selv. Klarer ikke å forklare det på en annen måte. Det er komplisert og vanskelig.Hva det ender med for oss vet jeg ikke, men jeg har ikke gitt opp håpet om at han vil endre seg. Er ikke lett å bare gå.

Anonymous poster hash: 3fb0c...79b

[AnonymBruker]

Har han vært hos lege for å sjekke hormonnivåene sine? Det virker ikke normalt at en mann i 20-årene har så lite lyst.

Anonymous poster hash: 10213...e2a