Min kone har forlatt meg

[AnonymBruker]

Vil prøve å dele min historie her.

For snart seks år siden traff jeg verden herligste jente. Jeg var ung tobarnsfar og kom fra et vanskelig forhold. Hun var 6 år yngre og hoppet inn i rollen som reservemamma og knyttet raskt bånd til barna som da var 1,5 og 5 år.

Forholdet vårt var godt, vi hadde begge ønske om å starte egen familie om noen år når hun var ferdig med studiene. Vi fant på mye sammen, hadde de gode samtalene og lo masse! Jeg hadde gårdsbruk der hun kom fra, og vi flyttet tidlig sammen.

For to og et halvt år siden bestemte vi oss for å bygge på huset. Omtrent samtidig startet jeg i ny jobb. Dette ble starten på vonde tider. Selv har jeg alltid slitt med selvbildet, særlig etter en oppvekst med en far som aldri mente jeg var god nok. Dette har satt spor, og gjort at jeg på død og liv skal klare alt selv. Allerede i planfasen med husbygging skjedde noe med meg, uten at jeg kan sette fingeren på hva. I den nye jobben fikk jeg ikke samme mulighet til selvrealisering, og ingen satte krav eller la merke til min ekstra innsats og iver etter å vise resultater. Jeg har alltid satt jobben høyt, og jobb har vel egentlig vært det eneste jeg har følt jeg mestrer og er god på.

Sommeren 2012 giftet vi oss. Bryllupet var en uke etter byggestart. Jeg tok ut ferie, og jobbet 14 timers dager med bygget. Naturlig nok fikk vi ingen tid til å være nygifte. Nå, snart to år etter er jeg fortsatt ikke ferdig med huset. Underveis ble jeg bitter og innesluttet, råket stadig uklar med flere i familien og på jobb. Kone og barn ble bortprioritert og jeg ble ikke til å snakke til. Dette eskalerte. Jeg ble sykemeldt fra jobb tidlig i fjor sommer, og på høsten endte jeg på rehabilitering. Fokuset der ble meg selv, og etter fire uker kom jeg hjem og skulle tenke på meg selv og prioritere meg selv. Jeg gikk hjemme i mange måneder, men orket ikke bidra. Husprosjektet stoppet opp, jeg deltok ikke i husarbeid, laget aldri mat og min kone tok ansvar for mine barn, fulgte dem på idrett og med skolearbeid. Jeg ble rett og slett en drittsekk. Temperementet mitt kontrollerte jeg dårlig, og ble fort sur om jeg ble bedt om noe. Jeg skaffet meg også 2 brukshunder, en valp og en voksen. Ansvaret ble liggende på min kone, hun foret og gikk turer. Ble jeg såret såret jeg enda mer tilbake, skyldte på syken min og hevdet hun ikke tok hensyn til at jeg var syk. Jeg mistet meg selv, barna og kona mi mer og mer. Jeg ble en person jeg ikke kjente, og bitterheten til alle vokste. Jeg avviste at vi kom til å få barn sammen, sa jeg ikke ønsket dette, og at hun var umoden. At hun var der for meg tok jeg alltid som en selvfølge.

På nyåret begynte jeg å skjønne alvoret. Jeg forstod jeg måtte selge gården og bli kvitt alle ting som tok all tid, energi og penger. Konen min ble lettet, da dette var noe hun hadde ønsket lenge. Som med alt annet hadde hun ikke turt å ta det opp med meg. Hun visste at jeg bare kom til å bli forbannet, og stemningen i huset ville bli dårlig. Min gjentatte reaksjon med å bli sur hvis noe ble tatt opp tok fra henne all følelse av å være et selvstendig menneske.

Etter praten om å selge gården fikk jeg ny glød. Jeg fant igjen gleden, så for første gang lys i tunnelen. Så hvor dårlig mann og far jeg hadde vært, og ønsket mer enn noe annet å gjøre opp igjen for dette. Jeg ble lettet, og følte at nå kan vi endelig få det fint sammen igjen, få tid til hverandre og barna. Vi så på hus og hadde møter med byggefirma. Vi planla 4 soverom så det var plass til barnet vi skulle ha,

Etter en diskusjon om hvordan vi skulle bygge eskalerte det til en krangel der hun til slutt sprakk. Da kom alt ut, om hvor dårlig mann jeg var, hvordan jeg hadde ødelagt familierelasjoner og utnyttet det at jeg var psykisk syk. Jeg ble naturligvis såret. Da hun kom krypende kom den gamle meg tilbake. Jeg sa det ikke var noen selvfølge at jeg ville ha henne, og satte mange premisser, deriblandt ingen barn. Jeg la skyld på henne for vårt manglende sosiale nettverk, og kritiserte det meste. Jeg mente selvsagt ikke dette, men ville såre tilbake. Hun pakket to bagger og reiste. Da kvelden kom forsøkte jeg å få henne hjem, men da var begeret nådd. Nå hadde hun gjennomført det hun hadde hatt lyst til i mange måneder, men ikke turt grunnet min psykiske helse

Når jeg nå sitter her, en uke etter hun dro, ser jeg jo alt jeg ikke så tidsnok. Jeg forstår henne så uendelig godt, og forstår ikke at hun greide å leve i dette så lenge som hun gjorde. De siste to månedene var gode, men i henne vokste frykten for at dette bare ville vare en liten stund. Jeg forstod plutselig hva hun mente da hun sa hun ikke orket igjennom dette igjen. Jeg forstod plutselig hvor lenge hun hadde følt dette og hvor forferdelig vondt det må ha vært for henne, hvor lite verdt hun må ha følt seg, hvor utakknemlig jeg må ha virket og hvor mye ansvar hun hadde båret.

Det er ingen ting jeg ønsker mer enn å gjøre alt godt igjen. Jeg vil så gjerne vise henne hvor mye hun har betydd for meg i min vonde tid. Jeg vil starte på nytt med henne, gi henne barnet hun alltid har ønsket seg, og vise henne at jeg er den samme gode mannen hun levde med i 4 år før det vonde startet.

Jeg forstår at hun gjør dette, og bærer ikke nag til henne for dette. Jeg skulle bare så gjerne ønske hun så lyset i tunnelen, så grepene jeg gjorde de siste månedene og at jeg ville endre meg. Samtidig forstår jeg at hun ikke tror på det, jeg forstår hun har behov for å finne seg selv igjen, og at hun har behov for å leve et verdig liv. Jeg får henne nok aldri tilbake, og jeg sliter voldsomt med samvittigheten for hvordan jeg var som person i perioden jeg var syk.

Jeg skal ikke skylde på hverken hus, jobb eller helse. Jeg burde selvsagt sett dette og tatt ansvar tidligere. Nå er det for sent.

Hvordan skal jeg takle dette videre? Hvordan bli kvitt hatet til meg selv for hva jeg har ødelagt? Jeg vet jeg fremstår som en jævla drittsekk, men det er virkelig ikke personen jeg egentlig er! Jeg er på vei til å finne meg selv igjen, men betaler fortjent nok den ultimate pris

Anonymous poster hash: 6429c...bab

[AnonymBruker]

Hvis du hater deg selv og ikke vet hvordan du skal bli kvitt hatet, er vel terapi forsøket verdt.

Anonymous poster hash: 7e54b...e7a

[AnonymBruker]

Hvis du hater deg selv og ikke vet hvordan du skal bli kvitt hatet, er vel terapi forsøket verdt.

Anonymous poster hash: 7e54b...e7a

Terapi kommer jeg til å gjennomføre. Har også i perioder gått i terapi. Inviterte henne også med, men hun ville ikke delta. Hverken med min terapeut eller i samlivsterapi.

Hun er virkelig det mest fantastiske mennesket jeg har møtt, og hun har betydd så uendelig mye for meg, særlig i tiden jeg var syk. Jeg har aldri følt en større kjærlighet til et annet menneske før. Mange vil spørre seg hvordan jeg kunne behandle henne som jeg gjorde om det var tilfellet, men jeg har virkelig ikke svaret

Anonymous poster hash: 6429c...bab

[AnonymBruker]

Hvis du innerst inne har gått rundt med følelsen av å ikke være god nok, kan det være årsaken til at du har støtt andre mennesker, deriblant din kone, fra deg. Terapi er lurt ja.

Anonymous poster hash: 1bf78...854

[Gjest lillelarve]

Du er slettes ikke en drittsekk. Vi er mennesker, vi gjør feil, vi oppfører oss dumt i blant. Gjort er gjort. Du må bare tenke fremover, ikke på hva du kunne gjort annerledes. Du prioriterte jobb, og det gikk ut over din familie, og deg selv. Det er lett å havne i den fella.

Det er nok en tøff situasjon å være i, men det er en del av å leve vil jeg si. Alle møter motbakker, og dette er tydeligvis din motbakke. Å konstant gå rundt med en vond følelse, klandre deg selv, angre... Det vil bare slite deg ut. Det tror jeg nok du kjenner på nå da.

Jeg håper virkelig du klarer å finne ut hva du skal gjøre videre, for jeg har ikke noe råd egentlig. Som sagt, vi er bare mennesker. Vi gjør feil, og sånn er det bare. Den har du sikkert hørt før, men.. Det er jo sant da.

[Koshka]

Tror ikke oppskriften er å mase for å få henne tilbake. Du har virkelig behov for hjelp, og det er vel der du bør starte, med å finne deg selv.