Vil ta meg med til kirken. Jeg er ikke kristen.

[AnonymBruker]

Kona mener det er en kilde til konflikt med hennes slekt og vil oppfattes som en demonstrasjon mot dem og Kirken, hvis jeg ikke vilkomme.

Hei!

Jeg kjenner igjen samme type problemstilling fra egne foreldre, i litt annen framtoning mtp det å gifte seg og ikke gifte seg.

Jeg ser at dersom din kone ikke er på linje med deg, så vil du langsomt ødelegge forholdet dere har dere imellom. Du kommer til å starte en krig med familien, og stå alene, uten fullverdig støtte fra din kone.

Det er på ingen måte tullete å markere motstand mot å gå i kirken, og det er ikke urimelig å kreve at det er familien som skal tilrettelegge for deg, ikke omvendte veien.

Det handler om gjensidighet. Det blir ikke gjensidighet om du hele tiden er den som må tilpasse deg. Og det kan kanskje fortone seg sånn, om du ikke presser din kone til å være med på møter om livssyn eller individuell filosofi.

Du må vekte ditt behov for å skulle sloss for respekt for livssynet ditt, og oppdra mennesker til å være mer inkluderende og rettferdige, mot ditt behov om å være sammen med din kone.

Om du syns dette er krenkende eller vanskelig, så misunner jeg deg det livet du har hatt til nå, som har latt deg få beholde et millimeter-rettferdighetssyn til voksen alder. Tenk på hva som er desirable outcome, tenk pragmatisk, ikke gjør det så vanskelig for deg selv med selvforherligende moralsk realisme.

Hilsen nihilo-determinist.

Anonymous poster hash: c6a1f...4bb

[AnonymBruker]

Jeg antar at du visste at kona di var kristen før dere giftet dere? Syns du ikke du bør respektere den siden ved henne?

Og jeg antar at hun visste at han var ateist. Bør ikke hun respektere den siden av ham? Det er hun som vil ha ham til å gå i kirken, ikke ham som vil ha henne til å la være å gjøre det.

Anonymous poster hash: 384bc...73f

[AnonymBruker]

Jeg går i kirken, uten problemer. Jeg er ikke kristen, men synes ikke det er noe stress. Ingenting kan få meg kristen. Å gå i kirken er faktisk litt koselig. Det er noe fredfullt i det.

Anonymous poster hash: 77c04...04e

[AnonymBruker]

Som sagt. Jeg er ikke kristen. Men jeg er gift med en som er det.

Hennes familie skal til noe som heter høymesse og kona vil jeg skal være med, fordi vi skal direkte hjem til dem etterpå på familiesammenkomst med kaffe og etterhvert middag. At vi skal dit er fordi en eldre slektning har fødselsdag.

Jeg er invitert og har lyst til å komme i fødselsdagen.

Men kan de kreve at jeg er med til kirken?

Vil det ikke være poengløst at jeg ermed dit, all den tid jeg tilhører en annen religion?

Jeg mener Kirken driver avgudsdyrkelse,men ut av respekt for familien hennes sier jeg selvsagt ikke dette, når man samles. Det ville jeg se som en direkte konfrontasjon, en provokasjon og mangel på respekt.

Men jeg ønsker altså ikke å gå i denne "høymessen".

Hvis det er en høyere messe, må det jo være spesielt kirkelig og tilbedende?

Kona mener det er en kilde til konflikt med hennes slekt og vil oppfattes som en demonstrasjon mot dem og Kirken, hvis jeg ikke vilkomme.

Hun sier det ikke trenger innebære noen form for tilbedelse eller synd at jeg går dit.

Nå har jeg vært med før,på gudstjeneste for å være hyggelig. Men jeg følte etterpå at det var feil for mitt vedkommende.

Jeg har altså vært med og sett hva de gjør.

Jeg synes jeg har vært velvillig med dette.

Men kona sier jeg virker inkonsekvent om jeg ikke kommer denne gangen.

Det jeg lurerpå er hvordan jeg kan argumentere overfor dem uten å lage en "situasjon".

Det hører til at det er slekt som kommer som vil ruge over sånne tin i lengre tid og aldri glemme det at jeg avviste deres kirke. Kona ser for seg at det vil bli brukt mot meg.

Om jeg mener at akkurat det er verdt det, vil uten tvil oppleves som en provokasjon og demonstrativt. Noe som vil slå negativt ut for min kones del, emosjonelt.

Hvordan kan dette løses på best mulig måte?

Anonymous poster hash: 25d57...b0b

Kan du ikke bare være med i kirken da? Det kan vel ikke være så vanskelig. Selv er jeg ikke kristen, men har ingen motforestillinger mot å gå i kirken hvis noen ønsker å ha meg med...

Anonymous poster hash: 15315...091

[Tabris]

Du trenger ikke komme med noen argumenter som de vil forstå eller være enig i. Du kan rett og slett bare si at pga din egen religiøse overbevisning så er du ikke komfortabel med å være tilstede i andres religiøse seremonier, men at du respekterer at din kone har den troen hun har. Mer trenger du ikke si, og du trenger ikke gå inn i noen diskusjon med dem.

[AnonymBruker]

Tilhører du en annen religion TS, eller er du en sånn religiøs ateist?

Anonymous poster hash: 4633b...7e2

[Gjest Mrs. Random Nick]

Som andre over her har nevnt så tror jeg ikke du kommer unna dette uten å delta denne gangen uten å skape en "situasjon" som du kaller det. Ta dette heller ordentlig opp med din kone på tomannshånd ganske snart etter at dere har kommet hjem igjen.

En høymesse er ikke så veldig annerledes vanlige gudstjenester. Gjør som de andre her over sier. Vis respekt i den grad at du reiser deg ved skriftlesning, men at du ikke sier trosbekjennelsen/synger selv osv.

Jeg antar at dere ikke har barn da du ikke har nevnt dette, og ut fra det du skriver virker det som om at det er en del dere ikke har diskutert enda. Samtidig som dere tar diskusjonen etter denne sammenkomsten ville jeg også tatt en prat med henne om hvilken religion dere ev. skal oppdra barna deres i, og hvordan dere skal lære dem å respektere andres tro.

[Gjest Coolaid]

Du kan gjøre to ting. Enten bli med og ikke lage noen bølger i familien. Alle er happy bortsett fra deg.

Eller du kan kjøpe deg et par spektakulære nye joggesko som du tar på deg og avreagerer med når det blir snakk fordi du ikke ble med familien i kirken. Dersom du vet at det ikke blir styr, skipper du det med joggisene og møter opp etter kirken. De kan ikke forvente at du skal respektere dem, dersom de ikke er villig til å respektere ditt syn.

For å gjøre veldig enkelt. Dersom kirkebesøket strider mot det som er riktig for deg skal du selvfølgelig være en mann og stå opp for deg selv og det du mener. Si fint ifra og vær bestemt.

Respekterer du deg selv vil også andre gjøre det.

Endret 16. mars 2014 av Coolaid

[Cata]

Veldig enig med Tabris.

De kommer uansett ikke til å være enig med deg og de kommer sannsynligvis ikke til å ville forstå deg heller, uansett hva du sier eller gjør. Blir du med "denne ene gangen" så skaper det presedens og du vil føle deg forpliktet til å bli med i liknende situasjoner for all fremtid. Kan du leve med det?

Neppe. Ikke i lengden. Så lenge din kone respekterer din tro, og du respekterer hennes så får det være det viktigste. Religion får dere rett og slett bli enige om å utøve hver for dere, -i allfall hva angår det å møte opp i den andres trossamfunn. (Og det oppfatter jeg for så vidt at dere er.)

Dermed må du bare ta prinsippkampen med din kones familie like gjerne først som sist. Så lenge det føles helt feil for deg å gå i kirken så bør du heller ikke presses til å gjøre det.

[AnonymBruker]

Som andre over her har nevnt så tror jeg ikke du kommer unna dette uten å delta denne gangen uten å skape en "situasjon" som du kaller det.

Du mener, uten at de lager en "situasjon" av det? Det er jo ikke han som lager oppstuss av at de andre vil gå i kirken selv om han er ateist.

Anonymous poster hash: 384bc...73f

[Gjest Sala21]

Jeg forstår det slik at ut fra din egen tro føles det ikke riktig å dra på høymesse, og da vil det nok alltid føles komplisert. Jeg har selv blitt invitert på høymesse når en venninne skulle "konfirmeres" og selv om jeg selv tror på noe annet så syntes jeg det var greit på grunn av venninnen min, og jeg følte ikke at jeg tilbad når de sang, men sånn er det, man er forskjellige.

Jeg tror du må føle på hvor viktig denne personen som har bursdag er for deg, for hvis du gjerne ønsker å vise respekt eller å delta i bursdagen kan du jo fokusere bare på det hvis du drar i kirken. Hvis ikke så er jeg enig med de som skriver at det kanskje er på tide å ta en skikkelig prat med din kone ang religionene deres, slik at dere to imellom i alle fall er forstått og enige med tanke på senere ting som kan dukke opp

[AnonymBruker]

Hei, igjen. TS, her.

Nå ble det sånn at jeg var med på denne høymessen og det føltes rimelig ubehagelig.

Det var, som jeg forventet en sammenhengende tilbedelse av den treeninge gud, med menighetens forbønn, søndagskolefor barna, syndsbekjennelser, trosbekjennelser, lesning fra skriften og sang.

Etterhvert var det konsekrering av nattverd og utdeling av brød og vin.

Jeg fikk tilbud om å være med fram og få velsingnelse, noe jeg avslo.

Jeg bidro med noen penger til menighetens arbeid, men det synes jeg var greit. Det er jo å gi penger til et veldedig formål, så det syns jeg var ok.

De fortalte på forhånd hva det skulle gå til, så man kunne velge selv. Det var ingen plikt til å gi noe.

Men jeg valgte å ikke reise meg for Guds ord, og når de sa -Gud være lovet. Jeg sang heller ikke, pga teksten.

At presten velsigner alle til slutt og tegner kollektivt korsets tegn, syntes jeg var ubehagelig.

Det oppleves ikke riktig fra min side å delta i dette.

Men det var iallefall god stemning i bursdagen og folk var hyggelige mot meg.

Det virket som de sterkest troende i familien likte at jeg var med i kirken fordi de opplever at jeg kan påvirkes når jeg er der, mens de andre tok det for gitt at jeg kom.

Men jeg har altså hatt en samtale med kona og hennes foreldre etterpå, der jeg forklarer at det følesubehagelig for meg å delta der av de grunnene jeg skriver her.

Jeg trodde det skulle bli styr, men svigerfar opplevde det som respektfylt at jeg tar deres religion såpass på alvor at jeg IKKE vil delta i gudstjenester og gjøre ting jeg ikke tror på.

Han viste full aksept for at jeg velger å ikke komme til kirken for å slippe å komme i en situasjon der jeg ufrivillig skal bes om å tilbeTreenigheten og gå på tvers av min egen tro. Jeg ønsker ikke å hykle om å gjøre det heller og ønsker ikke å få velsignelser tredd nedover hodet.

Han sier han selv ikke ville ønsket å delta i noen former for avgudsdyrkelse selv. Han tilbød seg å forklare for sine slektninger at jeg ikke kommer til å delta i den kristne kirken framover uten at jeg selv har bestemt meg til å omvende meg til kristendommen først. Noe jeg sa takk til.

Han sier det er fordi kristendom skal være frivillig og en positiv opplevelse og ikke en tvang for å bli akseptert eller pent behandlet.

Han forklarte til meg at dersom slekten får vanskeligheter med dette, er det deres vanskeligheter. Ikke noe jeg og hans datter skal ta til oss, eller føle oss plaget av.

Det svigermor sa til meg var at hverken familien eller slektningene til kona har krevd at hun skulle gifte seg med en kristen og ingen kan komme og bruke dette mot henne, nå.

Hun skal være tydelig til slekten om at hun ikke aksepterer noe surmuling om å bli en kristen fra deres side, fordi dette ikke skal presses ned i halsen på noen.

Foreldrene mener også at det å si nei til å delta i tilbedelse av deres Gud på feil premisser, er å vise respekt for Gud og Kirken.

Så da er det ikke noe press om å være med, men et tilbud til å bli med hvis jeg vil.

De aksepterer 100% å møtes utenfor kirken neste gang det er noe. Så det var jo bra.

Til dem i tråden som spør hvordan barna skal oppdras: De skal få kjennskap til innholdet begges religion, og lære om andre trosretninger, så de kan velge selv, når de er store nok til å forstå hva valget innebærer for dem. Altså blir det mitt barn som melder seg inn i et trossamfunn på egne vegne, når det forstår hvilket virkelighetssyn religionen formidler.

Jeg og kona velger ikke for dem.

Kona vil få fortelle dem alt om Jesus og ta dem med i Kirken. Men de blir ikke døpt inn i menigheten før de selv velger det.

Jeg tenker det med barnedåp blir det vanskeligste for slekten å akseptere at ikke blir noe av. Men det får vi ta når vi er der.

Som sagt var jeg med i kirken, men det ble altså helt feil for meg.

Om jeg var ateist ville det sikkert ikke betydd noe. Men nå er jeg en gang ikke ateist.

Anonymous poster hash: 25d57...b0b

[AnonymBruker]

Så min trosretning og det jeg ønsker har ingenting å si. Jeg skal bare møte fram hver gang de ønsker det?

Jeg syns ikke det virker som en veldig god løsning fordi jeg ser for meg at de kommer til å forvente at jeg alltid kommer hvis jeg kommer nå også. Derfor hadde jeg heller ønsket noen innspill om hvordan jeg kan argumentere med disse konservative folkene om å ikke gå der, på en måte de ville akseptere.

Det er ikke riktig at det ikke koster meg noe, fordi det faktisk forventes at jeg skal møte fram og tilbringe tid et sted det drives avgudsdyrkelse,i tillegg tilat det ikke tas hensyn til min tro på samme måte.

Jeg ser ikke formeg at noen av disse ville møte fram i mitt trossamfunn til bønn. Jeg tror nok kona ville gjøre det, men jeg ser for meg at hun ville fått kritikk fra dem for å tilbringe tid der, i stedet for å bli hjemme.

Men jeg kan ikke møte dem med en så konfronterende linje. Jeg ville heller hatt noen argumenter det er sannsynlig at de ville være enig med og akseptere. At de ikke ville like å gå i mitt trossamfunn er ikke ett av dem, da de ville bagatellisere det og påstå de ville kommet.

Anonymous poster hash: 25d57...b0b

If you didn't want to go to church you shouldn't have married a christian!!!!!

Hva tenkte du egentlig? At dere bare skal være helt for dere selv hver gang hun skal gjøre noe religiøst? Hva med ungene deres?

Og nei, du trenger ikke å gå i kirken hvis du ikke vil. Du trenger heller ikke forsvare deg på noen som helst måte. hvis familien spør "hvorfor du ikke kom" så sier du "gud er over alt, ikke sant?".

Anonymous poster hash: 8a587...8a5

[AnonymBruker]

Klokt håndtert, TS. Svigerforeldrene dine høres ut som usedvanlig ålreite mennesker.

Anonymous poster hash: 8fe72...dfe

[Gjest Blåmeis]

Så sant du ikke blir tvunget til å være kristen handler det bare om å være respektfull og imøtekommen. Du trenger ikke "være" kristen i kirka. Du kan bruke tiden til å tenke på andre ting, og få litt ro og fred til det.

[AnonymBruker]

Jeg hadde hatt null problem å være med i en synagoge eller en moské. Det handler jo ikke nødvendigvis om å bli forkynt, se på det som en kulturel ting. Alt må ikke tas så bokstavlig.

Men siden dere har to forskjellige religioner så må dere jo ha snakket om dette? Det må jo bli en utfordringer en gang i blandt.

Anonymous poster hash: 28505...2ef

[Gjest Eurodice]

Det er mulig jeg ikke har fått med meg alt, men hvilken religion tilhører du, TS, hvis du vil si det?

[AnonymBruker]

Det er mulig jeg ikke har fått med meg alt, men hvilken religion tilhører du, TS, hvis du vil si det?

Jeg ønsket ikke å oppgi det, av den enkle grunn at folk ville sporet av og begynt å diskutere og kverulere rundt det temaet.

Siden saken er løst for min del, ser jeg ingen grunner for å legge til rette for dette nå, heller.

Men takker for interessen.

Anonymous poster hash: 25d57...b0b

[AnonymBruker]

Jeg hadde hatt null problem å være med i en synagoge eller en moské. Det handler jo ikke nødvendigvis om å bli forkynt, se på det som en kulturel ting. Alt må ikke tas så bokstavlig.

Men siden dere har to forskjellige religioner så må dere jo ha snakket om dette? Det må jo bli en utfordringer en gang i blandt.

Anonymous poster hash: 28505...2ef

Det handler ikke om at noe blir forkynt. Å lytte til noe som blir forkynt gir bare ny kunnskap, noe jeg ikke er imot. Det samme gjelder å sette seg inn i andres kultur.

Det jeg ikke ønsker er å delta i Gudstjeneste, som i kristen sammenheng er å sette av søndagen som en hviledag/helligdag, tilegnet å gå i kirken og tjene/tilbe Kristus, Gud og Den Hellige Ånd.

Uten tro på oppstandelsen ingen kristendom.

Uten Den hellige Ånds komme i pinsen som stedfortreder for Kristus, ingen Kirke.

Uten Gud som skaper og opprettholder, ikke noe Israel.

Så jeg ønsker ikke å delta i deres gudstjeneste og overvære deres messefeiring, da det strider mot det jeg personlig tror på å bedrive det som for min del er avgudsdyrkelse. Verre er det ikke.

Jeg kan ikke stoppe noen, men jeg skal heller ikke infinne meg med det eller møte fram der det skjer.

Nå slipper jeg å forholde meg til sånneforventninger, så da er det greit.

ja, kona og jeg har bodd sammen i noen år før vi giftet oss, og ja vi har snakket mye om religiøseforhold. Ja, vi opplever situasjoner der vi må avklare hvor vi står i forhold til hverandre og hva vi bestemmer oss for.

Dette var en sånn gang og jeg synes vi fikk en god løsning. Hun går dit og gjør som hun ønsker. Jeg henter henne etterpå, men deltar ikke.

Hun tenkte ikke over at jeg ikke ønsket å være tilstede, da jeg har vært der før. I tillegg mente alle det var naturlig og ukomplisert. Unntatt meg.

Kona kaller det en misforståelse.

Anonymous poster hash: 25d57...b0b

[Tullepia]

Som sagt. Jeg er ikke kristen. Men jeg er gift med en som er det.

Hennes familie skal til noe som heter høymesse og kona vil jeg skal være med, fordi vi skal direkte hjem til dem etterpå på familiesammenkomst med kaffe og etterhvert middag. At vi skal dit er fordi en eldre slektning har fødselsdag.

Jeg er invitert og har lyst til å komme i fødselsdagen.

Men kan de kreve at jeg er med til kirken?

Vil det ikke være poengløst at jeg ermed dit, all den tid jeg tilhører en annen religion?

Jeg mener Kirken driver avgudsdyrkelse,men ut av respekt for familien hennes sier jeg selvsagt ikke dette, når man samles. Det ville jeg se som en direkte konfrontasjon, en provokasjon og mangel på respekt.

Men jeg ønsker altså ikke å gå i denne "høymessen".

Hvis det er en høyere messe, må det jo være spesielt kirkelig og tilbedende?

Kona mener det er en kilde til konflikt med hennes slekt og vil oppfattes som en demonstrasjon mot dem og Kirken, hvis jeg ikke vilkomme.

Hun sier det ikke trenger innebære noen form for tilbedelse eller synd at jeg går dit.

Nå har jeg vært med før,på gudstjeneste for å være hyggelig. Men jeg følte etterpå at det var feil for mitt vedkommende.

Jeg har altså vært med og sett hva de gjør.

Jeg synes jeg har vært velvillig med dette.

Men kona sier jeg virker inkonsekvent om jeg ikke kommer denne gangen.

Det jeg lurerpå er hvordan jeg kan argumentere overfor dem uten å lage en "situasjon".

Det hører til at det er slekt som kommer som vil ruge over sånne tin i lengre tid og aldri glemme det at jeg avviste deres kirke. Kona ser for seg at det vil bli brukt mot meg.

Om jeg mener at akkurat det er verdt det, vil uten tvil oppleves som en provokasjon og demonstrativt. Noe som vil slå negativt ut for min kones del, emosjonelt.

Hvordan kan dette løses på best mulig måte?

Anonymous poster hash: 25d57...b0b

Noen ting er jo åpenbart viktig for familier. Så må du velge: gå i kirka, eller ta kostnaden ved å ikke gjøre det.

Du blir jo ikke akkurat kristen ved å gå i kirka. Du er ikke nødt å be, synge eller delta i tilbedelsen. Du kan sitte og bare observere. Kristendom er ikke smittsomt, vettu

(Høymesse er forresten en vanlig gudstjeneste i kirka, det er ikke noe spesielt ved det.)

Du kan godt la være å gå, du må selv bestemme hvor viktig dette er for deg. Men du kan neppe finne noen løsning som gjør at begge parter blir fornøyd.