Ekteskap med én egoist og én totalt selvoppofrende

[AnonymBruker]

Jeg og den flotte mannen min har vært sammen i 10 år, og har to barn. Vi har hatt en del konflikter underveis, men har først nå kommet til bunns i hvorfor.

Vi er grunnleggende motsetninger. Jeg er en typisk karrierekvinne, som er kravstor, ambisiøs, pirkete, har god selvtillit, føler mye mestring i hverdagen og er ganske hardhudet.

Han har fast jobb, men har et langt større familiefokus enn meg. Samtidig sliter han med å hevde seg selv, sikkert som følge av mobbing gjennom hele grunnskolen. Han stiller seg alltid sist i køen, tar seg nær av enhver kritisk bemerking, tar alt personlig, har liten tro på seg selv, og trenger mye bekreftelse.

Konfliktene våre har i 90% av tilfellene vært av typen: Jeg ser at han har laget middag/hengt opp klær, som er bra, men føler han svir kjøttet/henger klærne for tett. Jeg opplyser om dette, fordi jeg tenker det er greit å få ting riktig (og setter stor pris på om noen gjør tilsvarende til meg). Han tar derimot dette som kvass kritikk, og føler at jeg er slem. (Dette er selvsagt bare et enkelt eksempel. Personlighetene gjennomsyrer jo alt vi gjør).

Det tok sin tid, men nå har vi altså innsett at dette er permanente, grunnleggende motsetninger ved oss. Vi vil hverandre godt, men har så ulike måter å kommunisere på,og stiller ulike krav til oss selv og hverandre. Jeg streber mot perfeksjon på alt (om det så bare gjelder stekeskorpa), mens han tenker at ethvert resultat er godt, så lenge handlinga er gjennomført.

Vi vil så gjerne få en bedre tone, og ikke minst vil jeg hjelpe mannen min med å få det bedre. Samtidig er det ikke bare å skru av den delen av meg som stiller krav. Da vil jeg nok føle mye misnøye, og at ingen ting blir bra nok. Og jeg skal jo også trives (her kommer egoisten fram...)

Noen som har noen tips til hva vi kan gjøre?

Anonymous poster hash: 9d364...313

[AnonymBruker]

Hvis du ikke vil forandre deg blir det vanskelig. Mennesker som deg er slitsomme å være sammen med, orker ikke slike som venner en gang. Lær deg å slappe av, du kan ikke få alt på din måte.

Anonymous poster hash: f5b70...66b

[AnonymBruker]

Men hvor kan jeg legge lista da? Er det sånn at folk i normale, gode ekteskap bare lar maten bli for mye stekt, gulvene bli slurvete støvsugd, klærne bli vasket på feil temperatur, eller lar barna bruke finklær i bhg fordi han ikke ser forskjell på fintøy og hverdagstøy? Blir det ikke mye undertrykket frustrasjon av dette? Det handler jo ikke om "min måte", men å være mer nøye med det en foretar seg.

Hvis jeg ikke sier fra, vil jo de samme feilene bli gjort hver gang.

Anonymous poster hash: 9d364...313

[AnonymBruker]

Men hvor kan jeg legge lista da? Er det sånn at folk i normale, gode ekteskap bare lar maten bli for mye stekt, gulvene bli slurvete støvsugd, klærne bli vasket på feil temperatur, eller lar barna bruke finklær i bhg fordi han ikke ser forskjell på fintøy og hverdagstøy? Blir det ikke mye undertrykket frustrasjon av dette? Det handler jo ikke om "min måte", men å være mer nøye med det en foretar seg.

Hvis jeg ikke sier fra, vil jo de samme feilene bli gjort hver gang.

Anonymous poster hash: 9d364...313

Problemet er at du tror at din måtevercden riktige. Men å strebe etter perfekt stekeskorpe og perfekte antrekk til barna høres ut som bortkastet energi. Det handler om at man må bli rundene i kantene i et liv sammen med noen andre, og da gjelder det å velge sine kamper. Jeg kan forstå at mannen din sin dårlige selvtillit ikke blir bedre av å bli pirket på hele tiden. Du hjelper ingen ved å henge deg opp i meningsløse bagateller. Perfeksjon er ikke nødvendigvis en dyd.

Anonymous poster hash: 042fa...06c

[Sidekick]

Tror ikke man behøver å ha en personlighet som din mann for å reagere på "opplysninger" av den typen du kommer med. Jeg hadde irritert meg grønn over en partner som hele tiden dikterte hvordan jeg skulle gjøre ting. Stek ditt eget kjøtt og heng opp dine egne klær om du absolutt må ha det på din måte.

Problemet med personligheter som deg er at det gjerne er umulig for oss andre å leve opp til de høye standardene. Så fort vi steker kjøttet og henger opp klærne sånn som du vil det, så finner du noe annet å pirke på. Det vil stadig være nye ting og samme hvor mye partneren anstrenger seg, så vil han/hun føle seg utilstrekkelig.

Sett heller pris på at du har en partner som faktisk bidrar i stedet for å henge deg opp i bagateller.

[AnonymBruker]

Tusen takk for synspunktene deres, vil gjerne ha enda fler (for virkelig å underbygge at jeg er urimelig).

Jeg er nok ikke enkel å leve sammen med, for det er helt rett at jeg finner nye ting å pirke på når klærne endelig henger spredt nok.

Jeg trodde vel egentlig at dette var det vanlige, at det er sånn ting blir gjort stadig bedre. Men jeg ser jo at mannen min ikke akkurat blomstrer av kritikken. Han er utrolig flink i heimen, og gjør nok mer enn halvparten av det som må gjøres (jeg har lengre arbeidstid enn han, men han har en mer fysisk krevende jobb enn meg). Jeg er så heldig som har han, så jeg vil virkelig jobbe med å bli rausere overfor han.

Anonymous poster hash: 9d364...313

[Sjøhesten]

Prøv å tenk på hvordan du selv ønsker å bli møtt når du har gjort noe. Vil du at din mann setter pris på jobben du har gjort eller ville du likt å få høre alt som var feil? Om mannen din alltid får høre at det han gjør blir feil og aldri er godt nok så blir det automatisk "oversatt" til at "jeg er ikke god nok", "hun setter ikke pris på meg og innsatsen jeg gjør". Det er ødeleggende både for selvtillit og interessen for å bidra til fellesskapet. Og du ønsker vel ikke å være den som sitter igjen med all jobben?

Kanskje det kan hjelpe å fokusere på det positive? Litt støvsugd er trossvalt bedre enn ikke støvsugd. Og han skal vel få ros for å ha bidratt og gjort en innsats?

Det handler litt om å velge dine kamper: hva er viktig for deg at blir utført korrekt? Kan du gjøre dette selv eller forklare han hvorfor det er viktig for deg at ting blir gjort på den og den måten, helst ikke når han har utført oppgaven men på et annet tidspunkt eller når du utfører oppgaven.

Det å være gift å ha det godt med hverandre handler jo også om at begge må se hverandre og bli enige om hva som fungerer for dere. Da må begge to svelge et par kameler på veien. Et det viktigere for deg å ha perfekt stekeskorpe enn en fornøyd partner? Er det verdt å klage på at klærne henger tett når han tross alt har vasket klær?

Men du skriver også at mannen din er selvoppofrende. Han vil nok også ha godt av å øve seg på å være tydelig på hva som er hans behov og hvordan han ønsker å ha det. Ellers kan det være vanskelig å komme frem til felles løsninger og han står i fare for å ikke ha det då bra med seg selv og forholdet på sikt. Kanskje du kan utfordre han på det?

Det Kan han ta ansvar for og gjøre noe med.

Kommunikasjon er jo viktig og begge lå kunne bidra og snakke om hvordan msn ønsker at det skal være.

Lykke til :-)

[Sjøhesten]

Dobbelpost

Endret 15. mars 2014 av Sjøhesten

[AnonymBruker]

Dere er akkurat som foreldrene mine! Men det virker ikke som at de har innsett hva som er problemet... Utifra det eksempelet vil jeg gjerne fortelle deg at du IKKE må komme med pirkekritikk, det er kjempeirriterende og veldig demotiverende. Hvis han har vært hyggelig og lagd middag til deg, så bare vær fornøyd med det. Blir så mye hyggeligere!

Anonymous poster hash: d8a3f...c7d

[Sjøhesten]

Kom på en ting til. Jeg har også vært som du, vet veldig godt hvordan jeg vil ha det og hvordan ting skal bli gjort.

Men det ble litt bedre etter at jeg endret litt taktikk. Jeg "oppdrar" mannen litt som barna, gir mye positiv skryt når ting blir gjort bra og biter det litt i meg om ting ikke er perfekt. Mye mer motiverende å gjøre noe igjen som en har fått positiv tilbakemelding på enn noe en ikke har fått til? Jeg syntes iallefall at det var bedre at ting ble gjort enn at jeg må gjøre alt.

Og dessuten så tror jeg det er viktig å se etter de positive tingene og ha fokus på de (i steden for å alltid legge merke til det negative).Da får man det litt bedre selv og blir mer fornøyd selv også :-)

[Biloba]

Han mobbes litt fortsatt, mener du vel....

Husk at barna observerer samspillet deres. Det er viktig for deres utvikling og selvbilde å ikke hele tiden bli eksponert for dine korreksjoner og devaluering av deres fars innsats.

[AnonymBruker]

Kanskje du kan tenke gjennom hva som er viktig i livet....

Om barna har finklær på i bhg- hva gjør vel det da?
Om klærne henger for tett, hva gjør egentlig det (tviler på at det er så tett at det mygner...)

Kanskje du burde prøve mindfulness? Det kan virke som om du er vel stresset og kavete. Med mindfulness får du hjelp til å være tilstede her og nå, og se de små tingene...... Det vil kanskje hjelpe deg å se mannen i et annet lys også.

Det er urettferdig at "din" måte skal gjøre at mannen din går med dårlig selvfølelse- når han egentlig bidrar masse i heimen og for familien.

Anonymous poster hash: bc80a...b82

[AnonymBruker]

Høres ut som du prøver å gjøre mannen din om til en kopi av deg selv.

Vil du virkelig det?

Kanskje det heller er du som burde bli litt mer som han?

Tror du mannen din ville trivdes bedre med en dame som var mer lik han, mer glad og fornøyd og ikke kommenterende, krass og pirkende?

Er du en egoist i senga også?

Anonymous poster hash: b1fe0...58d

[AnonymBruker]

Han mobbes litt fortsatt, mener du vel....

Husk at barna observerer samspillet deres. Det er viktig for deres utvikling og selvbilde å ikke hele tiden bli eksponert for dine korreksjoner og devaluering av deres fars innsats.

Det var et godt poeng. Jeg skal virkelig ta alt dette til meg.

TS

Anonymous poster hash: 9d364...313

[AnonymBruker]

Jeg synes mannen din høres ut som en snill fyr som gjør masse i heimen og vil det beste for familien. Vær glad for det han gjør, han gjør det på sin måte. Mange damer som drømmer om at mannen skal henge opp klær og starte støvsugeren helt på eget initiativ..

Slutt å pirke!

Anonymous poster hash: 54149...f56

[AnonymBruker]

Jeg hadde faktisk en bekjent som var som deg. Han kommenterte alt folk gjorde, alt fra hvordan de kjørte bil, hvilket gir de burde ha da, hva slags matvarer de hadde kjøpt inn, hva de spiste, hva de hadde på seg osv.

Han rettferdiggjorde nok også dette for seg selv med at det bare var sånn han var (lot seg være), og at dette skulle vi andre finne oss i.

Vel - jeg er en sensitiv person og det er viktig for meg å fremstå som vennlig ovenfor andre, og ikke være den som gjør dagen deres dårligere. Men i dette tilfellet begynte jeg å være en kopi av den bekjente hver gang jeg hadde anledning.

Hvis det var han som kjørte bilen, begynte jeg å kommentere at han bremset for brått, burde hatt et høyere gir osv. Hvis han hadde kjøpt noe mat, kritiserte jeg noe med det.

Og vet du hva?

Han ble jammen meg like irritert på meg, som det vi ble på han

Så han likte ikke sin egen "kopi" nei

Jeg tror du må gjøre litt sjelegranskning her. Hvorfor streber du sånn? Er du egentlig veldig usikker på deg selv? Prøver å skape en slags uoppnåelig kontroll?

Anonymous poster hash: b1fe0...58d

[Salamandra]

Humor og sjølvironi er gode verktøyer å ha for hånden hvis man skal ta brodden av noe, hvordan du sender budskapet har alt å si.

Hvis du lar han forstå at det han gjør er bra nok, og du vet at han kjenner seg sett og verdsatt for det han gjør kan du alltids tillate deg å komme med noen velmente anvisninger, så lenge du tilskriver det ditt "ordning-muss-sein" oppheng, og ikke hans utilstrekkelighet.

[Edvarda]

Du har fått mange gode innspill, synes jeg. Jeg tenkte å legge til at vaskehjelp har fritatt mange par for mye husarbeidkrangel; er det da gjort noe feil står dere sammen om å være misfornøyd med det, og kan klage til en utenforstående.

Videre kan jeg kjenne meg litt igjen i mat-perfeksjonismen din, jeg synes også det er tull å ikke gjøre det ordentlig Men jeg har utviklet en nærmest automatisk indre irettesettelse, noe slikt: Hør her, du kunne lagd mat selv. Gjorde du det? Nei. Så hold munn, spis og vær glad.

Noen ganger trenger man å strammes opp litt

[AnonymBruker]

Mestringsfølelse er alfa omega for selvtillit. Jobber som lærer, og for hvert "supert!", "bra jobba, så flink du er!" Så vokser de ti cm! Tenk hva mannen din føler, han gjør så godt han kan, også kommer du som en skolefrøken fra 50-tallet med snurpete munn og pekefinger? Satt litt på spissen, men du skjønner poenget mitt? Vi snakker pedagogikk her

Anonymous poster hash: a184e...a06

[Gjest Coolaid]

Kjære ts, det er flott du tar initiativ til denne tråden, du oppleves som ærlig og genuint interessert i å bedre forholdet.

Jeg er en mann som passer / passet på beskrivelsen du gjør av din mann. Jeg har hatt en vondt oppvekst med blant annet mobbing og vokst opp i et hjem hvor jeg ikke har blitt ivaretatt.

Jeg kunne nok hatt en kone som deg som ikke var bra for meg. Men det har jeg ikke. Jeg har alltid hatt en støttende, kjærlig kone som har hjulpet meg til å forstå verdien i meg selv og hvor bra menneske jeg egentlig er. Jeg har brukt hele mitt voksne liv på å bygge meg opp. I dag er jeg en mann som er stolt av meg selv og kan se min egenverdi - det er synd din mann ikke har det samme. Hadde jeg vært utsatt for en som deg hadde jeg kanskje ikke vært den jeg er i dag.

Det jeg prøver å si er at konsekvensene som kommer av måten du behandler din mann på, påvirker din mann på måter som er ødeleggende for ham og for forholdet.

Hva kan du gjøre? Jeg vil anbefale deg at du tar et seriøst oppgjør med deg selv og din oppførsel. Den mobbingen som mannen din opplevde som barn fortsetter i hans voksne liv av deg.

Jobb med å legge fra deg ditt enorme kontrollbehov og krav om perfeksjonisme. Du virker positiv til endring. Oppsøk en psykolog for å jobbe med deg selv. La mannen din få gjøre det samme om han selv ønsker det, uten at du har en finger med i spillet. Du trenger å jekkes ned, han trenger støtte for å bedre selvfølelsen sin.

Og blås i brent kjøtt eller "feile" klær i barnehagen. Det er ikke det dette handler om.

(Ta gjerne kontakt på melding om du vil snakke. Denne tråden engasjerte meg)