Kan dyr elske oss?

14. mars 2014

I tråden "Kjærlighet til dyr" kommer det igjen til syne motsetninger i forståelsen om hvorvidt dyr har evne til å kjenne dype følelser som kjærlighet. Da den tråden først og fremst handlet om menneskers kjærlighet til dyr, starter jeg en ny tråd som handler om dyrs evne til å kjenne følelser på lik linje med oss mennesker.

Jeg har valgt å kalle den "Kan dyr elske oss?". Så, kan de det?

Jeg mener ja.

All nyere forskning indikerer nemlig sterkt at dyrs følelser kan sidestilles med menneskers følelser. Jeg skriver indikerer fordi følelser som f.eks sorg og kjærlighet selvsagt er vanskelig å forske på i et laboratorium. De som har drevet langvarige og nitidige observasjoner på feltet er derimot ikke i tvil om at så er tilfelle.

Det er ikke så evig lenge siden man trodde dyr ikke kunne kjenne fysisk smerte på lik linje med oss. Det har man heldigvis fått stadfestet er feil en gang for alle.

Deretter ble det naturlige spørsmålet å stille seg om dyr kan tenke. Seriøse studier ble igangsatt, og man fant overveldende bevis for at dyr både tenker og planlegger, langt utenfor det man hadde forestilt seg var "naturlig" for den enkelte rase, og langt utenfor det man kunne tilkjenne "instinkter" (som for å overleve).

Nå er man i gang med dyrs følelsesregister, og hittil har man ikke funnet noe som tyder på at det står tilbake for vårt. Det er simpelthen ikke et holdbart argument å putte det i "instinktbåsen", ikke minst fordi instinkter også kan klassifiseres som følelser. Man kan også si det sånn at begrepet "instinkter" er et menneskelig forsøk på å skape et skille mellom oss og dyrene. Vi kan heller ikke bevise at vi føler f.eks kjærlighet. Vi vet selv at vi føler det, men objektivt sett kan det ikke bevises. I den grad det kan indikeres f.eks ved målinger av div. stoffer i blodet, hjerterytme o.s.v, så deler faktisk dyrene dette med oss! Så hva er da instinkter hos mennesker og hva er følelser hos dyr? Videre viser forskning at dyr og mennesker også deler de dype hjernestrukturene (de eldste) som "produserer" følelser.

Det er også bevist at dyr har såkalte "speilnevroner" på lik linje med oss, nevroner i hjernen som bidrar til å forklare f.eks empati. Man ser også at dyr i mange situasjoner handler "moralsk". D.v.s de reagerer på urettferdig behandling langt bortenfor det som kan forklares med "overlevelsesinstinkter".

Når det er sagt, er det klart at mennesket står i en særstilling når det kommer til f.eks å resonere, trekke slutninger og planlegge. Jeg tror m.a.o ikke dyrene grubler over hvor ondskapen til det mennesket som event. mishandler dem, kommer fra. Jeg tror heller ikke dyr har særlig evne til anger. De går ikke rundt og angrer i årevis på et valg de tok f.eks. Jeg sidestiller dermed ikke dyr og mennesker i så måte, men jeg med god grunn uhyre ydmyk når det kommer til dyrs evne til dype følelser.

Det er dessuten etter min mening langt mer farlig sett ut fra et dyrevelferdsmessig hensyn å undervurdere dyrs følelser, enn å overvurdere dem. Jeg har etter over 30 års arbeid med dyrevern til gode å se dyremishandling fra de som kanskje gjør sistnevnte. Å ha den holdningen at dyr har evnen til å kjenne dype sterke følelser på lik linje med oss innebærer slett ikke å ikke erkjenne at dyrenes behov skiller seg fra våre.

De som kler på hundene for å gjøre de pene og dermed begrenser deres livsutfoldelse, eller gjør grove feil i oppdragelsen, er ikke de som anerkjenner dyrs dype følelser, men de som ikke har kunnskap nok til å imøtekomme deres behov. Og de hadde gjort grove feil uansett.

De beste dyreeierne er de som både har forståelse for rasemessige forskjeller og samtidig erkjenner at dyr har følelser (m.a.o at de føler sorg, smerte og angst når de ikke har livskvalitet basert på de naturlige behov de har).