Liker alle, men ingen nære

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn som har mange bekjente og kommer overens med alle. Men jeg har ingen nære venner.

Flere der ute som er som meg?

Hva er din grunn til at det er slik?

Anonymous poster hash: 867f1...2a6

[AnonymBruker]

Jepp, høres ut som meg. Er nok litt tilfeldig, da det var mye klikkete og utestenging blant jentene i ungdomstiden.

Og så flyttet jeg bort fra hjemstedet, det har nok en del å si. Er ikke like lett å få nære venner i voksen alder, da mange allerede har nære venner fra barndommen, og har bare "plass"til bekjente, ikke nære venner.

Anonymous poster hash: 6fb11...439

[AnonymBruker]

Har egentlig bevisst holdt meg litt borte fra venninner for å skjerme meg selv. Orker ikke så mye drama og intriger, tenker at jeg da heller gjør ting alene. Har kanskje vunnet mer på det i lengden også. - ts

Anonymous poster hash: 867f1...2a6

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn som har mange bekjente og kommer overens med alle. Men jeg har ingen nære venner.

Flere der ute som er som meg?

Hva er din grunn til at det er slik?

Anonymous poster hash: 867f1...2a6

Jeg har det slik. Eller, jeg har en nær venninne, men hun bor langt unna. Akkurat nå er det slik at mangelen på virkelig gode venninner gjør at jeg ikke vil gifte meg enda, fordi jeg ikke aner hvem som skulle vært forloveren min. Må vel bare spørre en av dem jeg anser som nærmest, men stygt redd for at det blir en klein affære. Patetisk, i grunn..

Anonymous poster hash: e8dc5...f9c

[AnonymBruker]

Jeg er også det som kalles "en omgjengelig" person.

Jeg føler jeg kan prate med omtrent hvem som helst. Noen passer man jo sammen med. Andre kan være veldig forskjellig så gjelder det å holde på høfligheten og å respektere hverandre iallfall.

Så jeg er altså ikke så streng med hvem jeg småprater med her og der.

Men jeg er ekstremt streng med hvem jeg vil ha som nære venner. Da MÅ det være en bra match, ellers er det best å være alene.

Anonymous poster hash: 6cac4...bd6

[AnonymBruker]

Har hatt to nære kompiser i ungdomstiden og har hatt kontakt med dem sporadisk frem til nå. Før var jeg en som godtok alt, men som voksen forstod jeg at jeg ble behandlet dårlig, det var mye dårlig stil og egoisme hos dem begge. Det satt jeg foten ned for og vi har lite kontakt heldigvis. Derfor har jeg ingen veldig nære venner nå men heller mange bekjente. Det er ikke lett å få et nært forhold til noen etter man har blitt voksen. Har en historie med mobbing og utestegning så jeg har særdeles få venner fra barne og ungdomstiden. Det er ikke problem å bli kjent med nye mennesker. Jeg kan prate med del fleste og vi kommer stort sett alltid godt overens. Vanskelig er det å få nye nære venner.

Jeg har verdens flotteste kone, vi er alt for hverandre. Hadde det ikke vært for henne og ungene hadde jeg nok vært ganske ensom.

Anonymous poster hash: 07e49...dc0

[dillyduzit]

Jepp, høres ut som meg. Er nok litt tilfeldig, da det var mye klikkete og utestenging blant jentene i ungdomstiden.

Og så flyttet jeg bort fra hjemstedet, det har nok en del å si. Er ikke like lett å få nære venner i voksen alder, da mange allerede har nære venner fra barndommen, og har bare "plass"til bekjente, ikke nære venner.

Anonymous poster hash: 6fb11...439

Signerer denne

Og legger til:

Jeg har en nær venninne, men å kalle hun bestevenn? Nei. Hun bor i England og jeg i USA så å møtes skjer svært sjeldent. Men hun er dog den eneste jeg faktisk kan prate om hva jeg vil med, selv med tidsforskjeller.