Søsteren min er meg glad i meg enn jeg er i henne...

[AnonymBruker]

Kanskje jeg er umoden og utakknemlig, jeg vet ikke.

Det har seg slik at jeg og søsteren min aldri har kommet noe særlig overens. Problemet er kommunikasjonen. Jeg har alltid vært en veldig åpen og ærlig person som gjerne kan prate om tanker og følelser. Og er veldig opptatt av å kunne prate rolig og løse uoverensstemmelser for å beholde nære relasjoner.

Søsteren min derimot reagerer med ekstrem sinne og aggressivitet hver gang noen prøver å nå inn til henne følelsesmessig. Spesielt med meg. Det er derfor jeg den siste tiden har "gitt henne opp", altså ha minimal med kontakt siden jeg er redd for å si noe feil som gjør at hun blir sint og såret ovenfor meg.

Nå, etter en stund prøver hun å ta kontakt med meg igjen. Og nå prøver jeg å forklare med all sympatien, respekten og omsorgen jeg kan, hvorfor vi ikke kommer overens, hva vi kan gjøre i fremtiden, at vi begge må jobbe med oss selv(høre på hva den andre har å si, prøve å forstå og viktigst av alt: komme med egne tanker) for å kunne beholde søsterforholdet våres.

Det virker greit så langt, hun hører på meg. Så prøver jeg å spørre henne om grunnen til at hun spesielt blir såret over meg, er fordi at hun forventer for mye av meg? Kort fortalt så prøvde jeg først å forklare henne hvordan jeg lever; jeg gir av meg selv til andre mennesker, men jeg forventer aldri å få noe tilbake. Jeg føler jeg blir mye lykkeligere på denne måten. Og om grunnen til at hun ofte blir såret av handlingene mine er fordi jeg ikke lever opp til forventningene hennes/ikke gir henne like mye som hun ønsket?
Jeg prøver å få frem et poeng: vi må ta hverandre for den vi er, og ikke forvente for mye av hverandre.

Sannheten er at jeg tror hun er ekstremt mye mer glad i meg enn det jeg er i henne. Jeg føler helt ærlig at livet mitt var utrolig deilig og befriende uten henne. Jeg er veldig flink til å vise kjærligheten min ovenfor andre mennesker verbalt, mens hun er slik at hun kan finne på å såre dem verbalt, for så å gjøre opp for seg selv ved å gjøre noe fysisk: f.eks kjøpe gaver eller lage god mat. Jeg beklager, men jeg holder ikke ut slike mennesker i lengden, fordi jeg mener at ord kan såre mer enn handling.

Beklager at det er litt rotete, men hva tenker dere så langt? Jeg kan vel ikke si til søsteren min at jeg ikke er like glad i henne som hun er i meg?

Anonymous poster hash: 85e18...8ca

[AnonymBruker]

Glemte å si at svaret jeg fikk av henne til det jeg sa, var at hun ikke orket denne samtalen mer, at hun gir av seg selv hele tiden men ingen forstår hvor mye hun ofrer.
Hun avsluttet dermed samtalen her.

Jeg burde vel kanskje ikke svart (kaste ild på bålet), men jeg sa bare at det var helt greit, og at jeg aldri kommer til å presse henne til å snakke om følelsene sine, men nå vet hun i alle fall at dette er slik jeg fungerer; jeg er nødt til å utveksle tanker, meninger og følelser med mine nærmeste for å kunne opprettholde et trygt og godt forhold. Men jeg respekterer den hun er og skal prøve å ta hensyn, men jeg håper hun er villig til å åpne seg for meg og forklare meg hvorfor neste gang hun føler at jeg sårer henne, uten å bli sint og forsvinne....

Huff. Hva tenker dere så langt? Dette er søsteren min. Selvfølgelig ønsker jeg å ha et godt forhold til henne, men jeg føler at jeg har prøvd dette i alle år, men vi får rett og slett ikke til å prate med hverandre.

TS

Anonymous poster hash: 85e18...8ca

[xfce123]

Min umiddelbare tanke, er at forandringer til det bedre ofte begynner med små grep, hvis du skal ha en sjanse. Du er lite konkret på situasjoner som trigger aggresjon hos din søster, ut ifra det sparsommelige du gir av informasjon, så kan du kanskje være tjent med å se på din egen samtaleteknikk, gi opp diskusjoner, gi opp generelle karakteriseringer, og bare med det komme langt. Jeg ville heller ikke vært glad for at du hele tiden skulle beskrive hvordan jeg er, kan faen ikke skjønne hva vitsen med det skal være. Det er en type manipulasjon.

[AnonymBruker]

Takk for at du er ærlig. Jeg setter pris på det, fordi jeg ønsker oppriktig at forholdet mellom meg og søsteren min skal fungere, og jeg innser vel at det selvfølgelig også er jeg som er nødt å forandre meg, ikke bare henne.
Konkrete situasjoner... da jeg var yngre, og jeg følte at vi ikke hadde et så bra forhold, så husker jeg at jeg virkelig tok mot til meg en gang og sa til henne til at jeg følte ikke at vi pratet så godt sammen... Det som skjedde da var at hun skjelte meg ut på sekundet, overøste meg med kritikk og kjeftet så det holdt.. Dette er et eksempel på at med en gang jeg prøver å nå inn til henne og ta opp et følelsesfylt tema, så reagerer hun med sinne.
Jeg kommer ikke på flere eksempler akkurat nå, og jeg ønsker ikke å "oute" henne.

Jeg mente ikke å beskrive henne hvordan hun er, bare sammen hjelpe henne å finne ut grunnen til at hun blir sint på meg hele tiden. Det må være fordi hun er så glad i meg? At hun blir såret hver gang jeg gjør noe hun ikke er fornøyd med.

Jeg mente absolutt ikke å manipulere henne heller, men jeg vil ikke benekte noe hvis det er det du tror. Da skal jeg heller slutte med å gjøre dette.

TS

Anonymous poster hash: 85e18...8ca

[AnonymBruker]

Du virker utrolig skinnhellig og bedrevitende. Det verste jeg vet er folk som liksom skal "heve" seg over andre.

Anonymous poster hash: 06781...406

[AnonymBruker]

Du har vel rett i det. Men hvordan skal jeg kunne forandre meg på dette området? Jeg har vært slik så lenge jeg kan huske... Og det er ingen andre enn min egen søster som har reagert negativt på det, men det er kanskje fordi det er de som står deg nærmest som reagerer?

TS

Anonymous poster hash: 85e18...8ca