Uvanlig overspising, ikke et vekt-issue!

[AnonymBruker]

Jeg overspiser, og har gjort dette så lenge jeg kan huske (nærmer meg 40 år). Kan lange innpå digre, men kanskje ikke ekstreme, mengder mat. Hverdagsbehovet mitt er unormalt lavt, 1600-1800 kcal (og en "hverdag" for meg inkl. 4-6 timer lett fysisk arbeid). Når jeg overspiser kan jeg ete dette på bare 1-2 timer!

Jeg har konkludert med at det skjer pga. emosjonell tomhet eller frustrasjon, stort sett relatert til mangel på kjæreste (eller tap av kjæreste). Som tenåring var det trolig bare stor vekst og enorm appetitt (men jeg hadde også en mentalt syk, rus-misbrukende mor, så mulig jeg spiste for å kompensere for noe da også).

Det rare med min overspising er at det ikke dreier seg om søthunger. Det begynner typisk med at jeg tar noen nøtter før middag fordi jeg føler meg sulten (spiser i utgangspunktet til faste tider). Så kanskje et knekkebrød, og et til og et til mens jeg venter på at middagen skal bli klar. Så spiser jeg middag, full porsjon selv om jeg egentlig er litt mett fra nøtter og knekkebrød. Så føler jeg meg stappa. Og da slår overspisinga inn. Jeg tenker at jeg må spise opp det jeg har så jeg ikke overspiser igjen!! Alt av "lettvinn" mat går med til jeg blir kvalm. Bare type basisvarer som mel, ketchup, smør osv. blir igjen. Helt idiotisk irrasjonelt...

Utrolig nok har jeg veid det samme siden jeg slutta å vokse, pluss minus bare et par kilo (veier 65 kg og er 175 cm). Eller, det har jo en åpenbar forklaring: jeg har fobi mot personlig overvekt. Så jeg overspiser aldri mer enn et par dager før jeg setter inn tiltak (faste = veldig dumt for da roter jeg fullstendig til blodsukkeret mitt; eller beinhard trening). Er ikke bulimiker. Alle syns jeg er så "heldig" som holder meg så slank (kommer fra overvektig familie på begge sider), men saken er jo at jeg har et helvetes strevsomt forhold til mat :frown:.

Vet langt på vei hva jeg må og ikke må gjøre for å unngå overspisinga, men så er det dette med lettere sagt enn gjort da. Akkurat nå er jeg i ferd med å bli avvist av mannen i mitt liv og jeg har overspist i to uker med bare èn hardtrening i mellom. Begynte akkurat på Sørlandschipspose nr 2 på under en time, men behersket meg heldigvis halvveis og brant resten opp i vedovnen (mens jeg studerte det boblende fettet). Hjelp, jeg har en skrue løs her altså !

Noen her med analyse, råd eller tilsvarende erfaringer?

Anonymous poster hash: 6f7e2...9dc

[AnonymBruker]

Jeg overspiser, og har gjort dette så lenge jeg kan huske (nærmer meg 40 år). Kan lange innpå digre, men kanskje ikke ekstreme, mengder mat. Hverdagsbehovet mitt er unormalt lavt, 1600-1800 kcal (og en "hverdag" for meg inkl. 4-6 timer lett fysisk arbeid). Når jeg overspiser kan jeg ete dette på bare 1-2 timer!

Jeg har konkludert med at det skjer pga. emosjonell tomhet eller frustrasjon, stort sett relatert til mangel på kjæreste (eller tap av kjæreste). Som tenåring var det trolig bare stor vekst og enorm appetitt (men jeg hadde også en mentalt syk, rus-misbrukende mor, så mulig jeg spiste for å kompensere for noe da også).

Det rare med min overspising er at det ikke dreier seg om søthunger. Det begynner typisk med at jeg tar noen nøtter før middag fordi jeg føler meg sulten (spiser i utgangspunktet til faste tider). Så kanskje et knekkebrød, og et til og et til mens jeg venter på at middagen skal bli klar. Så spiser jeg middag, full porsjon selv om jeg egentlig er litt mett fra nøtter og knekkebrød. Så føler jeg meg stappa. Og da slår overspisinga inn. Jeg tenker at jeg må spise opp det jeg har så jeg ikke overspiser igjen!! Alt av "lettvinn" mat går med til jeg blir kvalm. Bare type basisvarer som mel, ketchup, smør osv. blir igjen. Helt idiotisk irrasjonelt...

Utrolig nok har jeg veid det samme siden jeg slutta å vokse, pluss minus bare et par kilo (veier 65 kg og er 175 cm). Eller, det har jo en åpenbar forklaring: jeg har fobi mot personlig overvekt. Så jeg overspiser aldri mer enn et par dager før jeg setter inn tiltak (faste = veldig dumt for da roter jeg fullstendig til blodsukkeret mitt; eller beinhard trening). Er ikke bulimiker. Alle syns jeg er så "heldig" som holder meg så slank (kommer fra overvektig familie på begge sider), men saken er jo at jeg har et helvetes strevsomt forhold til mat :frown:.

Vet langt på vei hva jeg må og ikke må gjøre for å unngå overspisinga, men så er det dette med lettere sagt enn gjort da. Akkurat nå er jeg i ferd med å bli avvist av mannen i mitt liv og jeg har overspist i to uker med bare èn hardtrening i mellom. Begynte akkurat på Sørlandschipspose nr 2 på under en time, men behersket meg heldigvis halvveis og brant resten opp i vedovnen (mens jeg studerte det boblende fettet). Hjelp, jeg har en skrue løs her altså !

Noen her med analyse, råd eller tilsvarende erfaringer?

Anonymous poster hash: 6f7e2...9dc

Bulimi omhandler ikke bare oppkast.Det kan også dreie seg som overtrening,fastiing osv. Mao en adferd man tryr til for å kompansere for det enorme matinntakeket.

Anonymous poster hash: 4c24c...8b8

[isbjørnungen]

Jeg gikk til psykolog med lignende problemstilling. Jeg gikk inn i en slags transe hvor jeg bare spiste, bakte og spiste uten å få det med meg, og etter "transen" spiste også opp all maten for å unngå at jeg kunne overspise neste dag, og kompenserte senere dager på samme måte som deg.

Fikk beskjed om å lese boken "overcoming binge eating" av Dr. Chrisopher G. Fairburn. Den er egentlig et selvhjelpskurs som man skal gjennomføre, men for min del ble jeg kvitt 2 års spiseforstyrrelse bare ved å lese og bla i boken.

En annen ting som hjalp meg var å kartlegge kaloriinntaket mitt, slik at jeg kunne spise nok de dagene jeg "normalt" ikke ville spist, og spise litt mindre de dagene jeg "normalt" ville toppet 4000 kcal.

Bare det at du skjønner at du har et problem gjør at du er godt stilt til å komme deg ut av dette

Masse lykke til.

[Dora-Di]

Bulimi omhandler ikke bare oppkast.Det kan også dreie seg som overtrening,fastiing osv. Mao en adferd man tryr til for å kompansere for det enorme matinntakeket.

Anonymous poster hash: 4c24c...8b8

Godt poeng.

Endret 14. mars 2014 av Dora-Di

[AnonymBruker]

Jeg gikk til psykolog med lignende problemstilling. Jeg gikk inn i en slags transe hvor jeg bare spiste, bakte og spiste uten å få det med meg, og etter "transen" spiste også opp all maten for å unngå at jeg kunne overspise neste dag, og kompenserte senere dager på samme måte som deg.

Fikk beskjed om å lese boken "overcoming binge eating" av Dr. Chrisopher G. Fairburn. Den er egentlig et selvhjelpskurs som man skal gjennomføre, men for min del ble jeg kvitt 2 års spiseforstyrrelse bare ved å lese og bla i boken.

En annen ting som hjalp meg var å kartlegge kaloriinntaket mitt, slik at jeg kunne spise nok de dagene jeg "normalt" ikke ville spist, og spise litt mindre de dagene jeg "normalt" ville toppet 4000 kcal.

Bare det at du skjønner at du har et problem gjør at du er godt stilt til å komme deg ut av dette

Masse lykke til.

Takk for tips, jeg skal sjekke opp den boka umiddelbart.

Anonymous poster hash: 6f7e2...9dc

[Miamaia83]

Du har bulimi selv om du ikke kaster opp.

Kjenner meg veldig godt i hva du skriver. Det er tre uker siden forrige overspisingsperiode og har heller ikke fastet på tre uke.

Jeg la om kostholdet til lavkarbo i håp om at det skulle hjelpe men det ble bare verre. Suget ble ikke borte og jeg overspiste, men uten å faste etterpå = opp i vekt. Så det gav jeg opp. Men så har je lagt om til paleo og det har fungert. Ingen sug, ingen overspising og langt i fra samme frustrasjon. Over mat som før.

[strawberry]

Du sier du ikke har bulimi, men utifra det jeg leser her så vil jeg faktisk påstå at du har det, for kjennetegn på bulimi er:

- uimotståelig trang til mat, episoder med overspising med store matmengder på kort tid

- du forsøker å oppveie den fetende virkningen av mat på en eller flere måter: i ditt tilfelle sulteperioder/faste

- frykt for overvekt

Vil faktisk anbefale deg å søke hjelp, for ditt eget beste.

Endret 20. mai 2014 av strawberry

[Gjest Blomst83]

Ser det er flere her som korrigerer deg på det du sier om at du ikke har bulimi,og jeg er helt enig.Det er dessverre en misoppfatning at bulimi handler om å spise,for så og kaste det opp igjen. Men bulimi er når man overspiser,og så bruker metoder for å kompansere for dette. Og det er jo akkurat det du gjør når du kjører på med faste etter disse overspisnings episodene.

edit:La til et ord

Endret 20. mai 2014 av Blomst83

[pantora]

Enig med det som er sagt allerede. Og vil legge til noe; du skriver at det rare med din overspising er at det ikke dreier seg om søthunger, men det er ikke noe rart med det. Overspising handler ikke om søtsug, det handler om noe emosjonelt.