Mistet siste lille halmstrå

[AnonymBruker]

Jeg har vært uærlig så lenge jeg kan huske, så nå skal jeg for en gangs skyld prøve å skrive et åpent, usminket innlegg om hvordan jeg faktisk har det. Jeg klarer ikke å åpne meg for noen ansikt til ansikt, dels fordi jeg er sikker på at ingen kan hjelpe meg og dels fordi jeg synes det er direkte flaut.

Til poenget. Jeg har vært hos psykolog én gang, etter å ha blitt henvist gjennom skolen fordi jeg ønsket å droppe ut fra VGs. Foreldrene mine mente at det var noe galt med meg. Jeg sto på mitt og sa klart ifra om at jeg ikke trengte hjelp, og at jeg kun var skolelei. Perioden hos psykologen ble kortvarig, og det gikk vel et halvt år før jeg valgte å avslutte timene mine hos henne. Det var i seg selv veldig pinlig å måtte gå til psykolog og det gikk utover stoltheten min. Uansett fikk jeg ingenting ut av det, og timene var bare fylt av tomt snakk uten å komme noen vei. Jeg droppet for øvrig ut av skolen, på tross av veldig motvillige foreldre. Kan legge til at jeg fikk diagnosen "moderat deprimert", men det kan ikke sies å være særlig pålitelig ettersom jeg både løy (holdt ting for meg selv) for henne og testen jeg skulle ta.

Sannheten er at jeg var veldig deprimert og hadde seriøse selvmordstanker. Tror jeg har vært sammenhengende deprimert i snart fem år nå. Siden starten av ungdomsskolen har jeg aldri hatt en eneste ordentlig venn, og hver eneste helg har jeg tilbrakt hjemme alene på rommet mitt uten noe å gjøre. Det har vært en bedring det siste året, men nå har jeg mistet alt av energi og innsats og planlegging og vilje. Jeg orker rett og slett ikke mer, og jeg tør nesten ikke å gå ut av døra. Jeg trives ikke på skolen, og jeg har ingen å snakke med. Jeg har innsett at jeg trenger hjelp, men hvordan skal noen hjelpe meg om de ikke forstår meg? Dersom jeg forteller noen at jeg er stygg, sier de bare at jeg enten er ekstra streng mot meg selv, at jeg sier det for å få sympati, eller at jeg må lære meg å akseptere meg selv. Men nei, det går ikke. Jeg har prøvd å endre klesstil, jeg sminker meg for å se litt bedre ut, jeg planlegger hver eneste dag og legger ned en innsats på skolen, men nå går det ikke lenger. Jeg har også trent over en lengre periode, men på grunn av elendige gener og problemer med å få i meg nok mat har jeg gitt opp. Så mye ressurser jeg har lagt ned for ingenting, er det ikke rart at jeg går tom.

Jeg kommer ingen vei og jeg er fortsatt helt alene. Hva er vitsen med denne tråden egentlig? Jeg trenger ingen flere meldinger om at folk synes synd på meg. Det er heller ingenting å gjøre, så da bare gir jeg opp. Greit å få det skrevet ned i hvert fall. Kanskje noen i det minste forstår at det ikke ordner seg for alle.

Anonymous poster hash: 25dac...527

[AnonymBruker]

Det første du bør gjøre er å få en ny henvisning til psykolog å g begynne å gå dit igjen.

Anonymous poster hash: 5c6af...160

[AnonymBruker]

Det første du bør gjøre er å få en ny henvisning til psykolog å g begynne å gå dit igjen.

Anonymous poster hash: 5c6af...160

Psykolog er uaktuelt. Forrige gangen jeg var der var unnskyldningen min at jeg ble påtvunget timer hos henne. Ikke at jeg ville dra dit i utgangspunktet. Hva skal en psykolog gjøre uansett? De kan ikke hjelpe til med alt.

Anonymous poster hash: 25dac...527

[AnonymBruker]

Psykolog er uaktuelt. Forrige gangen jeg var der var unnskyldningen min at jeg ble påtvunget timer hos henne. Ikke at jeg ville dra dit i utgangspunktet. Hva skal en psykolog gjøre uansett? De kan ikke hjelpe til med alt.

Anonymous poster hash: 25dac...527

Med den innstillingen får du aldri hjelp til å hjelpe deg selv.

Anonymous poster hash: 5c6af...160

[AnonymBruker]

Finn deg en fastlege. På første time avleverer du bare det du har skrevet her og lar legen lese.

Jeg gikk deprimert i 10 år sammenhengende før jeg fikk diagnosen Bipolar II, fikk riktig medisin og kom meg opp igjen. Jeg har levd med depresjoner siden jeg var liten.

Jeg fikk Wellbutrin (ikke SSRI eller SNRI). Det tok ca 7 uker og da løftet depresjonen seg.

Det er dessuten farlig å gå deprimert så lenge og din hjerne er så ung.

Depresjon kan skade hjernen

Jeg har store problemer med hukommelse og konsentrasjon. Skaden ser ut til å være permanent.

Du MÅ åpne deg opp for noen og jeg anbefaler simpelthen en god fastlege til å begynne med.

Anonymous poster hash: 71565...bae

[kari2]

I know where youre coming from, girl.

[Lakota]

Fastlege ----> henvisning til DPS. Du tror ikke det kommer til å hjelpe, men det gjør det. Jeg var deprimert med selvmordstanker fra jeg var 10 til jeg var 22 (pluss generalisert angst, sosial angst, agorafobi++++), og sliter fortsatt med angsten, men depresjonen har jeg blitt bra av. Dessverre sliter jeg fortsatt med personlighetsforstyrrelser som følge av alt det andre. Skulle virkelig ønske noen så hva jeg trengte før det gikk så langt...

[AnonymBruker]

Skremmende at depresjon kan skade hjernen. Har vært deperimert i bolker. Går nå på wellbutrin og venter på en eller annen effekt..

Anonymous poster hash: 309d6...1fa

[Gjest Blomsterert]

Kjære Ts.

Du sier psykolog er uaktuelt. Forrige gang

var du ikke ærlig. Hva med å være så ærlig du er her? En psykolog tryller ikke bort problemene dine, for det gjør de ikke!

Du skal kun snakke høyt om ting du sliter med. Når du snakker høyt, blir følelser og tanker mer klare. Så etterhvert hører du deg selv, og d a kan du og psykologen komme en vei. Hva tenker du ellers å gjøre da du? Gå rundt og ha det jævli og tro siste halmstrå er Kg? :-)

Tror du at du er stygg, så vit at utseendet er ikke en brøkdel så viktig som personlighet og ikke minst STIL.

Understrek den i det ytre.

Kom deg avgårde til fastlege, fortell problemet. Eller vil du sitte med anger og bitterhet i mer voksen alder?

Gjør det riktige nå du. Les svarene her, og tenk godt over dem. Klem på deg.

[Gjest Blomsterert]

Fastlege ----> henvisning til DPS. Du tror ikke det kommer til å hjelpe, men det gjør det. Jeg var deprimert med selvmordstanker fra jeg var 10 til jeg var 22 (pluss generalisert angst, sosial angst, agorafobi++++), og sliter fortsatt med angsten, men depresjonen har jeg blitt bra av. Dessverre sliter jeg fortsatt med personlighetsforstyrrelser som følge av alt det andre. Skulle virkelig ønske noen så hva jeg trengte før det gikk så langt...

Fra du var ti år? Åfyfaen. Unnskyld!

Ønsker deg en så god nå,-og framtid ♡

[Lakota]

Fra du var ti år? Åfyfaen. Unnskyld!

Ønsker deg en så god nå,-og framtid ♡

Ja, det begynte da, ja... Men fikk da hjelp til slutt. Måtte bare lære meg å skrike høyt nok Nå har jeg det egentlig veldig bra

Takk for det!