Tillitsproblemer etter voldtekt.. og utroskap mellom foreldre.

[Usikker22]

Jeg er en jente på snart 20 år. De siste årene har vært veldig tunge for meg.

Kort fortalt:

Det hele startet med at mamma var utro mot pappa i over et år. Etter et halvt år fikk jeg endelig klare bevis på hva som foregikk etter å ha hatt mistanker i lang tid. Jeg konfronterte henne med det, og hun ga meg skylden for alt. Jeg var den som hadde ødelagt forholdet hun og pappa i mellom, og jeg var den som ødelagg livet hennes. Hun gjorde det stadig vekk klart for meg at hun hatet meg og at hun angret på at hun fikk meg. Til tross for alt ville pappa prøve å redde forholdet deres. Jeg var 15-16 år på dette tidspunktet.

I perioden hvor de prøvde å få orden på forholdet, ble jeg voldtatt av treneren min. Han trakasserte meg i flere måneder før han til slutt voldtok meg. Jeg hadde ingen å prate med, det var ingen som så smerten min. Selv ikke foreldrene mine. De var mer opptatt av å ordne opp i sitt eget forhold, eller rettere sagt krangle 24/7. Jeg var 16 år da jeg ble voldtatt. Det tok 1,5 år før jeg fortalte det til noen. For ingen virket å se meg, før verdens beste gutt dukket opp! Det var et år inn i forholdet vårt at jeg fortalte han det. Han forsto i lang tid at noe var galt, og presset det ut av meg. Det var utrolig deilig å få det ut, samtidig som alt også ble vondere. Jeg hadde fortrengt det i 1,5 år.

Men ja, la meg komme til poenget. Jeg har fått skikkelig tillitsproblemer etter det jeg har vært gjennom. Jeg er paranoid og tenker det verste om alt! Jeg hopper til konklusjoner uten å ha fakta på bordet. Dette er slitsomt for meg og menneskene rundt meg.

Kjæresten min gjennom 3 år, fikk nok av det. Men jeg kunne bare ønske han kunne forstå hvorfor det var vanskelig for meg, at han kunne være litt mer klar på at det kun var meg. At han liksom forsto situasjonen min, jeg tror det ville gjort alt så mye lettere for meg.

Er det noen som forstår min situasjon og hvorfor jeg sliter så med tillit, eller er jeg bare helt på trynet?

[Gjest Svampebob1]

Jeg er en jente på snart 20 år. De siste årene har vært veldig tunge for meg.

Kort fortalt:

Det hele startet med at mamma var utro mot pappa i over et år. Etter et halvt år fikk jeg endelig klare bevis på hva som foregikk etter å ha hatt mistanker i lang tid. Jeg konfronterte henne med det, og hun ga meg skylden for alt. Jeg var den som hadde ødelagt forholdet hun og pappa i mellom, og jeg var den som ødelagg livet hennes. Hun gjorde det stadig vekk klart for meg at hun hatet meg og at hun angret på at hun fikk meg. Til tross for alt ville pappa prøve å redde forholdet deres. Jeg var 15-16 år på dette tidspunktet.

I perioden hvor de prøvde å få orden på forholdet, ble jeg voldtatt av treneren min. Han trakasserte meg i flere måneder før han til slutt voldtok meg. Jeg hadde ingen å prate med, det var ingen som så smerten min. Selv ikke foreldrene mine. De var mer opptatt av å ordne opp i sitt eget forhold, eller rettere sagt krangle 24/7. Jeg var 16 år da jeg ble voldtatt. Det tok 1,5 år før jeg fortalte det til noen. For ingen virket å se meg, før verdens beste gutt dukket opp! Det var et år inn i forholdet vårt at jeg fortalte han det. Han forsto i lang tid at noe var galt, og presset det ut av meg. Det var utrolig deilig å få det ut, samtidig som alt også ble vondere. Jeg hadde fortrengt det i 1,5 år.

Men ja, la meg komme til poenget. Jeg har fått skikkelig tillitsproblemer etter det jeg har vært gjennom. Jeg er paranoid og tenker det verste om alt! Jeg hopper til konklusjoner uten å ha fakta på bordet. Dette er slitsomt for meg og menneskene rundt meg.

Kjæresten min gjennom 3 år, fikk nok av det. Men jeg kunne bare ønske han kunne forstå hvorfor det var vanskelig for meg, at han kunne være litt mer klar på at det kun var meg. At han liksom forsto situasjonen min, jeg tror det ville gjort alt så mye lettere for meg.

Er det noen som forstår min situasjon og hvorfor jeg sliter så med tillit, eller er jeg bare helt på trynet?

Nei.. Det er ikke på trynet. Det er ikke unormalt at det tar tid å bygge opp tillit igjen etter noe slikt.

Dessverre så kan det også bli litt for tungt for en kjæreste som ikke har noe forhold til dette. Det er IKKE noe du skal laste deg selv for! :-)

Jeg anbefaler at du tar kontakt med fastlegen din for henvisning til psykolog. En psykolog vil kunne hjelpe deg med å komme gjennom dette. Det er til fordel både til deg selv og til dine relasjoner. Da har du noen du kan prate med om alt dette vonde uten at det får noen konsekvenser.

[Betasuppe]

Foreldrene dine høres også ut som noen egosentriske drittsekker. Jeg hadde kutta kontakten med dem så fort jeg hadde flyttet ut. Overså de virkelig at du hadde blitt voldtatt???

[Usikker22]

Nei.. Det er ikke på trynet. Det er ikke unormalt at det tar tid å bygge opp tillit igjen etter noe slikt.

Dessverre så kan det også bli litt for tungt for en kjæreste som ikke har noe forhold til dette. Det er IKKE noe du skal laste deg selv for! :-)

Jeg anbefaler at du tar kontakt med fastlegen din for henvisning til psykolog. En psykolog vil kunne hjelpe deg med å komme gjennom dette. Det er til fordel både til deg selv og til dine relasjoner. Da har du noen du kan prate med om alt dette vonde uten at det får noen konsekvenser.

Jeg har gått til ulike psykologer og vært innom SMSO siden jeg anmeldte forholdet i 2012. Jeg ble bare verre, i høst var jeg nødt til å slutte. Jeg klarte det ikke, gruet med fra timen var over og til jeg skulle neste gang. Har følt det bedre etter jeg sluttet der, men tillitsproblemene mine går ikke bort.

[Usikker22]

Foreldrene dine høres også ut som noen egosentriske drittsekker. Jeg hadde kutta kontakten med dem så fort jeg hadde flyttet ut. Overså de virkelig at du hadde blitt voldtatt???

Jeg flyttet ut for 1,5 måned siden, føles ganske godt! Jeg fortalte de ikke hvorfor jeg hadde det vondt, men de så ikke at jeg hadde det vondt heller. I ettertid har de sagt at de trodde det var på grunn av dem. De har gått fra hverandre nå og mamma er tilbake med han hun var utro mot pappa med!

[Gjest Svampebob1]

Jeg har gått til ulike psykologer og vært innom SMSO siden jeg anmeldte forholdet i 2012. Jeg ble bare verre, i høst var jeg nødt til å slutte. Jeg klarte det ikke, gruet med fra timen var over og til jeg skulle neste gang. Har følt det bedre etter jeg sluttet der, men tillitsproblemene mine går ikke bort.

Når man går til behandling, så må man konfrontere seg selv og de forestillingene man har skapt seg pga. det man har opplevd. Det vil dessverre gjøre ting vondt verre inntil videre.. Over tid vil det bli bedre.

Jeg er redd det er vanskelig å komme seg rundt dette.

Det som er viktig er at du føler du har god kjemi med psykologen din og at du føler du kan stole på han/henne.

Og så er det viktig at du setter deg godt inn i din egen situasjon og ser hva du kan gjøre selv for at det skal bli bedre. Psykologene er der for å veilede deg.

Jeg kan anbefale deg kognitiv terapi. Det skal være ganske så effektivt :-).

[Usikker22]

Når man går til behandling, så må man konfrontere seg selv og de forestillingene man har skapt seg pga. det man har opplevd. Det vil dessverre gjøre ting vondt verre inntil videre.. Over tid vil det bli bedre.

Jeg er redd det er vanskelig å komme seg rundt dette.

Det som er viktig er at du føler du har god kjemi med psykologen din og at du føler du kan stole på han/henne.

Og så er det viktig at du setter deg godt inn i din egen situasjon og ser hva du kan gjøre selv for at det skal bli bedre. Psykologene er der for å veilede deg.

Jeg kan anbefale deg kognitiv terapi. Det skal være ganske så effektivt :-).

Greia er liksom det at jeg føler jeg har fått pratet ut om det, men det betyr ikke at det er lett å få tillit til andre mennesker i ettertid! Jeg skulle så gjerne vært foruten den usikkerheten. Jeg hadde aldri trodd min mor kunne være utro. Jeg hadde heller aldri trodd min trener kunne voldta noen... Nå føler jeg alle kan gjøre meg vondt, og jeg tror alltid det verste om ting. Jeg skulle bare ønske min kjære forsto det bedre, og at han var litt mer tålmodig! Det er aldri godt å være usikker!

[Gjest Svampebob1]

Greia er liksom det at jeg føler jeg har fått pratet ut om det, men det betyr ikke at det er lett å få tillit til andre mennesker i ettertid! Jeg skulle så gjerne vært foruten den usikkerheten. Jeg hadde aldri trodd min mor kunne være utro. Jeg hadde heller aldri trodd min trener kunne voldta noen... Nå føler jeg alle kan gjøre meg vondt, og jeg tror alltid det verste om ting. Jeg skulle bare ønske min kjære forsto det bedre, og at han var litt mer tålmodig! Det er aldri godt å være usikker!

Det er ikke så lett det der. Er mange som sliter med tillit til folk og det er mange der ute som er "skadeskutte" og som trenger litt ekstra tid og forståelse. Kanskje han ikke var helt riktig for deg ut i fra hva du har gått igjennom?

Sender uansett over en klem. Det ordner seg nok, skal du se :-).

[Usikker22]

Det er ikke så lett det der. Er mange som sliter med tillit til folk og det er mange der ute som er "skadeskutte" og som trenger litt ekstra tid og forståelse. Kanskje han ikke var helt riktig for deg ut i fra hva du har gått igjennom?

Sender uansett over en klem. Det ordner seg nok, skal du se :-).

Han har støttet meg mer enn noen kan be om, er nok bare jeg som er paranoid. Han ville aldri gjort meg vondt. Blir gal!!!

[AnonymBruker]

hei:)

for det første vil jeg bare gi deg en god klem!

jeg har selv vært den som har blitt vodltatt og holdt det for meg selv.. har også tillitsproblemer til andre folk. tror det er ganske vanlig i sånne hendelser som dette.

det er 7 år til sommern og familien min vet det enda ikke. og det er egentlig sånn jeg vil ha det.

Det tok meg 4 år, før jeg klarte og ha tillit til samboern min. dagene er veldig forskjellig utifra hvor mye jeg tenker på det eller ikke.

ta tiden til hjelp. jeg har snakket masse med samboern min! ingen psykolog. vil ikke at noen som jeg ikke kjenner skal få vite om det såreste punktet i livet mitt! jeg holdt det helt for meg selv helt til ei venninne av meg døde, da var det så mye i meg som jeg måtte takle som jeg ikke klarte! og til slutt eksploderte jeg..

i dag har jeg det mye bedre, takket være en samboer som har støttet meg og passet på meg uansett hvor vi er! det hjalp meg veldig å akseptere hva som har skjedd og ha en trygg person og snakke med!!

ting tar tid! og det må vi desverre bare akseptere..

husk at folk er forskjellig også! kan hende du klarer å takle det bedre etter en liten stund, eller at det tar lang tid.. finn deg en person som du føler du kan snakke med og føler deg trygg på, det kan kanskje hjelpe deg med tillitsproblemene:)

håper det hjalp deg litt

Anonymous poster hash: f5eeb...cef

[Usikker22]

hei:)

for det første vil jeg bare gi deg en god klem!

jeg har selv vært den som har blitt vodltatt og holdt det for meg selv.. har også tillitsproblemer til andre folk. tror det er ganske vanlig i sånne hendelser som dette.

det er 7 år til sommern og familien min vet det enda ikke. og det er egentlig sånn jeg vil ha det.

Det tok meg 4 år, før jeg klarte og ha tillit til samboern min. dagene er veldig forskjellig utifra hvor mye jeg tenker på det eller ikke.

ta tiden til hjelp. jeg har snakket masse med samboern min! ingen psykolog. vil ikke at noen som jeg ikke kjenner skal få vite om det såreste punktet i livet mitt! jeg holdt det helt for meg selv helt til ei venninne av meg døde, da var det så mye i meg som jeg måtte takle som jeg ikke klarte! og til slutt eksploderte jeg..

i dag har jeg det mye bedre, takket være en samboer som har støttet meg og passet på meg uansett hvor vi er! det hjalp meg veldig å akseptere hva som har skjedd og ha en trygg person og snakke med!!

ting tar tid! og det må vi desverre bare akseptere..

husk at folk er forskjellig også! kan hende du klarer å takle det bedre etter en liten stund, eller at det tar lang tid.. finn deg en person som du føler du kan snakke med og føler deg trygg på, det kan kanskje hjelpe deg med tillitsproblemene:)

håper det hjalp deg litt

Anonymous poster hash: f5eeb...cef

Takk! Utrolig trist å høre, håper det går bedre med deg!

Det er kun eksen min som vet alt om meg. Jeg hadde aldri fortalt han disse tingene om jeg ikke hadde stolt på han. Men det ble slutt i høst, og etter fire måneder frem og tilbake ville han prøve på nytt. Det var ikke noe annet jeg hadde mer lyst til. Vi hadde tross alt vært sammen 2,5 år.

Det jeg har slitt med, er at han fikk en del kontakt med andre jenter mens det var slutt. Han har de på snapchat osv... Sier all kontakt er kuttet, men er det da normalt at etter en måned ligger hun ene av de fremdeles som nr. 2 på topplisten på snapchat? Jeg vet jeg ikke kan nekte han å prate med jenter, men føler det er annerledes om det er vennskap. Har liksom følelsen av at dette har startet som en flørt.

Er det bare jeg som hadde reagert på dette?